Høringsuttalelse - Medbrakt kompetanse - lisens til helsepersonell mm – forslag om endringer i helsepersonelloven mm

Det vises til Helse- og omsorgsdepartementet sin høring om medbrakt kompetanse og lisens til helsepersonell med tilhørende forslag om endringer i helsepersonelloven, med høringsfrist 9. juni 2020.

Forslaget om mer fleksibel praksis for lisens til helsepersonell

Statens helsetilsyn ser behovet for å tilrettelegge for en mer fleksibel praksis med å gi lisens til godt kvalifisert helsepersonell, men som ikke fyller alle kravene til å få autorisasjon. Vi er likevel bekymret for at en slik bruk av lisens, vil medføre uklarhet og usikkerhet om hvilken kompetanse helsepersonellet faktisk har.

Etter vår vurdering er det fare for at arbeidsgivere, pasienter og befolkningen generelt ikke er bevisst forskjellen på lisens og autorisasjon, og at man dermed vil anta at et helsepersonell med lisens har samme kompetanse som helsepersonell med autorisasjon. En utvidet adgang til å gi lisens innenfor bestemte rammer, vil kunne utfordre hensynet til forutsigbarhet for at helsepersonell har de nødvendige kvalifikasjonene for å gi forsvarlig helsehjelp, og dermed utfordre sikkerheten for pasientene. Utstrakt bruk av lisens vil også kunne uthule autorisasjonsordningen, som skal sikre at helsepersonell har nødvendig kompetanse for å gi pasientene forsvarlig diagnostikk, behandling og oppfølging.

Dersom de foreslåtte endringene blir vedtatt, mener vi det ville vært nyttig med noen kriterier for hva som skal vektlegges i en skjønnsmessig vurdering av om et helsepersonell, som ikke oppfyller kriteriene for å få en autorisasjon, skal gis lisens innenfor et begrenset område.

Kommentarer til eksemplene på tilfeller der lisens kan være aktuelt

Å gi lisens som psykiatrisk sykepleier når søkeren ikke har de samme generelle kvalifikasjonene i somatikk som en som er utdannet som sykepleier i Norge, vil kunne være uheldig av følgende årsaker:

• Psykiatrisk sykepleier har et vidt arbeids- og kompetanseområde, som omfatter alt fra støtte- og behandlingssamtaler med pasienter, miljøarbeid og miljøterapi, til utdeling av psykofarmaka og deltakelse ved beltelegging, tvangsmedisinering mv. I lys av at en slik lisens gir adgang til å arbeide med alle arbeidsoppgaver som en psykiatrisk sykepleier har, kan det innebære mer vidtfavnende arbeidsoppgaver enn det vedkommende har kjennskap til fra sitt
• I kommunene inngår ofte psykisk helsetjeneste i den øvrige helse- og omsorgstjenesten, og pasientene kan ofte ha behov for hjelp og bistand til andre helseutfordringer i tillegg til psykiske plager og/eller psykisk
• Lovverk er forskjellig fra land til land – det samme vil kunne gjelde for hva som anses som er etisk, verdig, omsorgsfull og faglig forsvarlig behandling. Hva som kommer inn under disse begrepene i psykisk helsearbeid/psykisk helsevern (sykepleie) vil derfor kunne variere mellom ulike
• Det stilles krav til at en psykiatrisk sykepleier må kunne samarbeide og kommunisere godt med både pasienter og annet helsepersonell, som vil ha forventninger om hva han/hun skal kunne utføre. Det kan oppstå situasjoner der andre helsepersonells forventninger til personen med lisens som psykiatrisk sykepleier, vil kunne være helt annerledes enn det vedkommende faktisk behersker. Dette kan skape uklare roller/ misforståelser rundt arbeidsfordeling mv., som kan utgjøre en utfordring for

På bakgrunn av ovenstående forhold er Helsetilsynet skeptisk til å etablere en lisens for psykiatriske sykepleiere som ikke fyller kravene til autorisasjon som sykepleier. Dersom det likevel blir gjennomført, er vår anbefaling at det fremgår av lisensen som gis, at den gjelder konkrete arbeidsoppgaver og/eller en konkret stilling hos en navngitt arbeidsgiver.

Forslaget om å gi lisens til en søker som har utdanning og erfaring som kreftsykepleier fra et annet land, men som ikke har den samme bredden og generalistutdanningen som den norske sykepleierutdanningen gir, vil kunne være uheldig av følgende årsaker:

• Et helsepersonell med evt. lisens som kreftsykepleier, vil i høy grad ha behov for nettopp generell sykepleiekompetanse da de gjerne vil administrere cellegift og smertestillende legemidler med ulik administrasjonsmåte
• Pasienter med kreft har behov for hjelp- og bistand på en rekke områder, inkludert generell pleie og omsorg, avhengig av tidligere helsetilstand og sykdomsutvikling. Etter vår vurdering er det ikke mulig å ivareta en kreftsykepleiers oppgaver uten bred kompetanse i generell grunnleggende
• Kreftsykepleie er også et fagområde som er forbundet med risiko for svikt, og der svikt i f.eks. cellegiftbehandling, vil kunne ha alvorlige konsekvenser for pasientene.
• Kreftsykepleie er et område av sykepleien, der det er ekstra stort behov for god kommunikasjon og godt samarbeid med annet helsepersonell, pasienter og pårørende, og det er derfor også spesielt viktig med god kjennskap til norsk helsevesen og erfaring fra norsk helsetjeneste som sykepleier for å kunne gi pasientene forsvarlig og omsorgsfull

Lisens i kreftsykepleie vurderes av disse grunner som et eksempel på lisens som vil kunne innebære økt risiko for pasientenes sikkerhet. Vi vil fraråde å gi lisens i kreftsykepleie når vedkommende person ikke ellers vurderes kvalifisert for å få autorisasjon som sykepleier grunnet manglende generell kompetanse i sykepleie. Etter

vår vurdering er det ikke forsvarlig å gi lisens som kreftsykepleier uten bred kompetanse i generell grunnleggende sykepleie.

Kommentarer til forslaget om å oppheve hpl § 49, andre ledd

Statens helsetilsyn støtter forslaget om å oppheve hpl § 49 andre ledd, og vi slutter oss til departementets begrunnelse.

Kommentarer til forslaget om bortfall av krav om bestått fagprøve for helsefagarbeidere

Helsetilsynet er enig i at behovet for helsefagarbeidere i Norge vil øke fremover og at det er uheldig at antall søkere og innvilgede autorisasjoner i 2016-2018 til denne gruppen har gått ned. Departementet skriver videre at skadepotensialet for helsefagarbeidere ikke er like stort som for leger, tannleger, sykepleiere. Statens helsetilsyn mener likevel at helsefagarbeideres kompetanse har stor betydning i dagens helse- og omsorgstjeneste, og at denne kompetansen også må anerkjennes som en fagutdanning som står på egne ben og med egne krav til kompetanse.

Helsefagarbeidere er en sentral yrkesgruppe i kommunal helse- og omsorgstjeneste, og er den største yrkesgruppen både i sykehjem/institusjon og i hjemmesykepleien/ tjenester i hjemmet. Yrkesgruppen er også sentral i tjenestene til utviklingshemmede, som har ulik grad av hjelpe- og bistandsbehov. Helsefagarbeidere er viktige for å sikre de eldste og de mest sårbare pasientene forsvarlig pleie og omsorg. I tillegg til dette gis helsefagarbeidere betydelig ansvar i disse tjenestene, og mange gis tillatelse til å håndtere legemidler, etter å ha vært på kvalifiseringskurs for dette.

Statens helsetilsyn mener derfor at skadepotensialet ved ikke å kreve bestått fagprøve for helsefagarbeidere, kan være større enn det høringsutkastet angir, og mener man burde opprettholde kravet om fagprøve også for helsefagarbeidere. Å sikre helsefagarbeideres kompetanse i mindre grad enn det som nå er praksis, mener vi vil kunne utgjøre en fare for kvalitet og sikkerhet, særlig i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Vedrørende manglende registrering av vilkår for lisens i Helsepersonellregisteret

Helsepersonellregisteret (HPR) inneholder opplysninger om at helsepersonell har lisens- eller autorisasjon, men angir ikke hvilke begrensninger helsepersonell evt. har i sin i autorisasjon eller lisens. Opplysninger om begrensningene vil derfor ikke fremgå i det offentlig tilgjengelige registeret, som arbeidsgivere kan benytte. Departementet angir at det viktigste er at arbeidsgiver kjenner til forskjellen på lisens og autorisasjon, og legger til grunn at arbeidsgivere må sjekke og ha rutiner for å sjekke HPR, og at yrkesutøveren må informere arbeidsgiveren om lisensen og begrensningene.

Statens helsetilsyns erfaringer tilsier imidlertid at ikke alle arbeidsgivere kjenner til forskjell på autorisasjon og lisens og at heller ikke alle arbeidsgivere sjekker eller har rutine for å sjekke HPR før ansettelse av helsepersonell. Våre erfaringer tilsier også at ikke alle arbeidstakere som har lisens, eller begrenset autorisasjon, informerer arbeidsgiver om de begrensningene de har.

Som departementet peker på vil ikke annet helsepersonell og pasienter uten videre være kjent med at yrkesutøveren arbeider på lisens og hvilke begrensninger som

gjelder for lisensen. Det er derfor foreslått som et alternativ at ved bruk av tittelen skal denne alltid kombineres med ordet "lisens", for eksempel Kari Nordmann, Lege – lisens for å signalisere dette til samarbeidende helsepersonell og pasienter. Dette kan være noe til hjelp for de som er oppmerksomme på forskjellen. Mange vil nok likevel ikke skille mellom lisens og autorisasjon, da begge innebærer en offentlig godkjenning av kompetanse. Det at samarbeidende helsepersonell og pasienter ikke kjenner til begrensninger helsepersonellet har, kan etter Statens helsetilsyns vurdering, være uheldig da det kan skape misforståelser, uklarhet om rolle-/ansvarsfordeling mv. Dette kan være uheldig både for pasientsikkerheten og for pasientenes tillit til helsetjenesten. Det er derfor viktig at både pasienter og helsepersonell får kjennskap til hvilken kompetanse helsepersonellet har, og hvilke begrensninger de evt. har i sin yrkesutøvelse. Statens helsetilsyn støtter derfor at det bør være et krav at «tittel» alltid skal kombineres med «lisens» slik at samarbeidende helsepersonell og pasienter får kjennskap til at helsepersonellet har lisens og ikke full autorisasjon.

Når det gjelder departementets forslag til at det på sikt også bør vurderes om de konkrete begrensningene i lisensen til det enkelte helsepersonellet bør tas inn i HPR, vil vi understreke at det er sterkt ønskelig fra Statens helsetilsyns side at det fremgår i HPR hvilke begrensninger helsepersonell har. Når begrensningene ikke fremgår, får ikke arbeidsgiver nødvendig kunnskap om dette, uten å kontakte Helsetilsynet eller Helsedirektoratet. Vårt inntrykk er at arbeidsgivere i for liten grad gjør det, men stoler på at helsepersonell er ærlige med hensyn til hvilke begrensninger de har. På den måten vil viktig informasjon forbli ukjent for arbeidsgivere. Dette kan være uheldig og bidra til å svekke pasientsikkerheten. Økt antall lisenser og begrensninger uten at det gjøres endringer i HPR, er ikke tilrådelig. Unntak for taushetsbelagte opplysninger om helsepersonellet, må fortsatt gjelde, men det vil neppe slå inn i de tilfellene som omtales i dette endringsforslaget.

Kommentarer til forslaget om varige lisenser

Statens helsetilsyn er enig i departementet vurderinger i punkt 4.2.7 om fagområdelisens og punkt 4.3 om begrensninger i lisensen, om at lisens ikke bør brukes som et varig alternativ til autorisasjon. Vi er mer i tvil om det vil være forsvarlig å gi varig lisens til en søker som har utdanning og erfaring som f.eks. psykiatrisk sykepleier fra et annet land, uten den samme bredden og generalistkompetansen som den norske sykepleierutdanningen gir. Det samme gjelder for søknader om lisens pga. fysiske begrensninger. Hvis det skulle vise seg at vedkommende sin generalistkompetanse er så mangelfull at vedkommende ikke kan jobbe forsvarlig, vil det være bedre at lisensen er begrenset i tid fremfor at den er varig. Først dersom det viser seg at vedkommende kan jobbe forsvarlig med lisens over tid, bør det være aktuelt å gi vedkommende en varig lisens.

Når det gjelder søkere med fysiske begrensninger, er det klart at en del søkere vil kunne ha varige fysiske begrensninger som gjør det mer aktuelt for dem å få en varig lisens. Men også fysiske begrensninger vil kunne utvikle seg over tid; avhengig av hva som er bakgrunnen for den fysiske begrensningen: Retinitis pigmentosa vil f.eks. kunne forverre synssvekkelsen over tid, og tilsvarende vil multippel sklerose (MS) kunne forverre utfallene over tid. Det er derfor ikke gitt at en varig lisens pga. en fysisk svekkelse vil være riktig å gi i alle tilfeller.

Med hilsen

Jan Fredrik Andresen
direktør

Ole Kristian H. Furulund
seniorrådgiver

Brevet er godkjent elektronisk og sendes derfor uten underskrift

Saksbehandlere:
Seniorrådgiver/legespesialist Ole Kristian Haug Furulund, tlf. 21 52 99 24
Seniorrådgiver/sykepleier Olaug Nørstrud, tlf. 21 52 99 22