Helsetilsynet

Sammendrag

Statens helsetilsyn har vedtatt å gi deg en advarsel med grunnlag i helsepersonelloven § 56. Vi har kommet til at du har brutt opplysningsplikten til politiet og barneverntjenesten som følger av helsepersonelloven §§ 31 og 33.

Du kan klage på vedtaket innen tre – 3 – uker fra du mottar dette brevet.

XXXXXX, XXXXXX (heretter kalt pasienten), mottok behandling ved Sykehuset XXXXXX HF, DPS XXXXXX, Poliklinikk XXXXXX i perioden XXXXXX (siste journalførte konsultasjon). Han opplyste i første konsultasjon på poliklinikken den XXXXXX at han hadde forgrepet seg på sin XXXXXX år gamle niese. Han sa til helsepersonellet på poliklinikken at overgrepene hadde opphørt, men det har vist seg i ettertid at overgrepene skjedde helt frem til og med sommeren XXXXXX, og at han i tillegg forgrep seg på ytterligere en annen mindreårig niese XXXXXX.

Ingen ved DPS XXXXXX, Poliklinikk XXXXXX, meldte ifra om forholdet til politiet eller til barneverntjenesten i kommunen. Pasienten meldte seg selv til politiet den
XXXXXX etter avtale med sin psykolog XXXXXX, som arbeidet ved Institutt for klinisk sexologi og terapi.

Saksbehandlingen

Statens helsetilsyn har vurdert saken med utgangspunkt i den dokumentasjonen som foreligger. Nedenfor gjør vi rede for de forholdene som har hatt betydning for vår vurdering.

Statens helsetilsyn fikk oversendt tilsynssaken fra Helsetilsynet i XXXXXX ved brev XXXXXX. Helsetilsynet i XXXXXX var blitt gjort oppmerksom på saken av XXXXXX politidistrikt i slutten av XXXXXX i det de ba Helsetilsynet om en vurdering av om saken burde etterforskes.

Politiet hadde mottatt en anmeldelse fra advokat XXXXXX den XXXXXX. Hun anmeldte på vegne av sin klient, XXXXXX, Sykehuset XXXXXX HF, Divisjon psykisk helsevern, avdeling XXXXXX DPS, for brudd på straffeloven § 139. Grunnlaget for anmeldelsen var at sykehuset ikke hadde varslet politi og barnevern om at deres pasient hadde sagt at han hadde gjort seksuelle overgrep over en 6 års periode mot sin XXXXXX år gamle niese.

Sykehuset redegjorde for saken i brev til Helsetilsynet i XXXXXX den XXXXXX og XXXXXX. Sammen med redegjørelsen fulgte pasientjournalen og uttalelser fra syv av de ansatte på poliklinikk XXXXXX.

Vi har i forbindelse med behandling av saken innhentet ytterligere dokumentasjon. Etter at saken ble sendt til oss fra Helsetilsynet i XXXXXX mottok vi uttalelse fra psykolog XXXXXX datert XXXXXX.

Vi mottok også brev fra XXXXXX politidistrikt datert XXXXXX. De opplyste at straffesaken mot sykehuset, ble henlagt den XXXXXX fordi straffeansvaret var foreldet. Henleggelsen ble påklaget til Statsadvokaten i XXXXXX og XXXXXX som ikke fant grunn til å omgjøre henleggelsen.

Statens helsetilsyn sendte varsel om administrative reaksjoner til deg, psykiater XXXXXX, psykiater XXXXXX, psykiater XXXXXX og enhetsleder XXXXXX den XXXXXX. Sjefspsykolog XXXXXX har ikke lenger autorisasjon som psykolog og ble anmodet om opplysninger i eget brev samme dato.

Vi mottok skriftlige uttalelser fra deg, XXXXXX, XXXXXX, XXXXXX, samt muntlige uttalelser fra XXXXXX, XXXXXX og XXXXXX. XXXXXX er XXXXXX lege som var ansatt på XXXXXX DPS mens pasienten gikk til behandling der. XXXXXX hadde ikke selv pasienten til behandling.

Vi mottok uttalelse fra Sykehuset XXXXXX HF, Divisjon Psykisk helsevern den XXXXXX.

Vi mottok den XXXXXX dom fra XXXXXX tingrett. Pasienten ble den XXXXXX dømt til 4 års fengsel og omfattende erstatningsansvar i forhold til sine to nieser. Han erkjente i retten å ha gjort seksuelle overgrep mot begge jentene. I forhold til den ene niesen erkjente han overgrep i perioden XXXXXX. Overgrepene inkluderte flere titalls samleier som ble gjennomført fra hun var XXXXXX år i perioden XXXXXX. I forhold til den andre niesen erkjente han utuktig omgang mot henne XXXXXX. Hun hadde da ikke fylt XXXXXX år.

Saksforholdet som legges til grunn for vurderingen

Du ble utdannet lege i XXXXXX den XXXXXX og fikk autorisasjon i Norge som lege den XXXXXX og som spesialist i psykiatri den XXXXXX. Du var ansatt som lege ved DPS XXXXXX, poliklinikk XXXXXX da pasienten kom til behandling i XXXXXX. Du var pasientens fjerde behandler ved DPS’et. Du har forklart seg om kontakten med pasienten i brev av XXXXXX og XXXXXX.

1. Behandlingsperiode:
Pasienten ble henvist til XXXXXX DPS den XXXXXX av XXXXXX ved XXXXXX legesenter. Pasienten møtte til en vurderingssamtale hos XXXXXX ved poliklinikken. Det framkommer i kartleggingen av pasientens nettverk/slekt at han har XXXXXX søstere og XXXXXX tante på XXXXXX som han har god kontakt med.

I teamvurderingen ved poliklinikken den XXXXXX konkluderer man med at det er i hovedsak pasientens økonomiske problemer man bør ta tak i og det var i overensstemmelse med pasientens motivasjon. Pasienten blir satt på venteliste og innkalt til to timer, den XXXXXX og XXXXXX, men møtte ikke til noen av timene og saken ble avsluttet.

2. Behandlingsperiode:
1. konsultasjon
Den XXXXXX ble pasienten henvist til Poliklinikk XXXXXX fra lege XXXXXX ved XXXXXX legesenter fordi han følte seg nedfor og hadde sosial angst. DPS XXXXXX, poliklinikk XXXXXX avholdt inntaksmøte den XXXXXX og pasienten ble tildelt XXXXXX som behandler.

Han ble innkalt til utredning ved Poliklinikk XXXXXX den XXXXXX og innkomstsamtalen ble gjort av XXXXXX. Han har journalført at pasienten ”forteller at han har nermest tvangstanker som bero mest på pedofili rettet mot børn serligt jente i alderen mellom 4-12 år.” Det er også journalført at han hadde utviklet et slikt forhold til sin mindreårige niese som nå var XXXXXX år over en seks års periode, og at han berører hennes underliv med fingrene. XXXXXX har journalført følgende vurdering av pasienten: ”F 42.0 tvangssyndromet, F 32.1 mod grad dep” og endret pasientens medikamentelle behandling slik at han fikk en økende dosering Anafranil og nedtrapping på Efexor. Det ble satt opp videre oppfølgingssamtale med XXXXXX den
XXXXXX.

Det er ikke gitt opplysninger som tyder på at XXXXXX refererte opplysningene fra pasienten på neste morgenmøte eller brakte opplysningene videre til nærmeste leder. Det fremgår heller ikke at han hadde tenkt å drøfte med ledelsen om pasientens betroelser burde føre til melding til politi eller barnevern. Vi legger derfor til grunn at han ikke gjorde dette.

XXXXXX arbeidet etter det vi har forstått en uke av gangen på DPS’et med flere ukers mellomrom mellom hver arbeidsuke. Han har i sin forklaring skrevet at pasienten ble passet av gruppen / inntaksmøte mens han var fraværende.

2. konsultasjon
Den neste konsultasjonen XXXXXX ble ikke gjennomført av XXXXXX, men av psykiater XXXXXX.

Også i konsultasjonen med XXXXXX informerte pasienten at han hadde hatt et incestforhold til sin XXXXXX år gamle niese i en seks års periode. Pasienten fortalte at forholdet var avsluttet 3 uker tidligere. XXXXXX gjorde en foreløpig vurdering av pasienten hvor hun ikke utelukket at han kunne ha ”en tilstand innenfor de shizotype”. Hun skrev videre i journalen at pasienten burde tilbys samtalebehandling med bearbeidelse av krise/skyld/skam, men også med tanke på bearbeiding av hans seksuelle legning, eventuelt henvises til spesialist. Det foreligger ingen vurdering av om pasientens utsagn bygger på fakta eller fantasier. Det journalføres: ”innkallelse til ab besøk hos lege og 4-6 uker for vurdering”.

Det foreligger heller ingen journalføring av om forholdet burde meldes ifra til politi eller barneverntjeneste, men det står ”journal til inntaksteamet”. Det kan tyde på at saken skulle tas opp på møte i inntaksteamet. Det er uklart hvem som var medlemmer av inntaksteamet, men i det minste må og vil poliklinikkens faglige og administrative leder være medlem eller representert i teamet for å sikre forsvarlig vurdering og prioritering av pasientene samt ressursallokering i poliklinikken.

Når det gjelder henvisning til spesialist / Institutt for klinisk sexologi og terapi (IKST) har det vært store uklarheter rundt hvem som henviste pasienten dit, og når dette ble gjort. I følge pasientens advokat, XXXXXX, var det bedriftslege i XXXXXX, XXXXXX som kontaktet IKST og henviste pasienten dit. Årsaken skal ha vært at pasienten følte han ikke ble trodd på DPS’et. Det viser seg at XXXXXX er psykolog som driver en selvstendig virksomhet i XXXXXX området.

Av ”Pasientregistreringsskjema” for Institutt for klinisk sexologi og terapi, datert XXXXXX, fremgår det at henvendelsen ble mottatt telefonisk. Inntaksdato ble satt til XXXXXX hos XXXXXX med terapistart XXXXXX. Det er notert følgende: ”Mener han er pedofil, redd for å gjøre noe, vil helst legges inn for å unngå å forgripe seg.”

3. konsultasjon
Den XXXXXX hadde XXXXXX pasienten til ny konsultasjon. XXXXXX skriver i journalen at pasienten er innkalt til å delta i et forskningsprosjekt ved Institutt for klinisk sexologi og terapi som skal begynne snart. Det står også at han fortsatt har sporadisk kontakt med sin yngste niese på XXXXXX år, men kun på tankenivå. Det står videre: ”Der anbefaleles at pas. snarest mulig kunne tilbydes terapibehandling som tidl. Blev vurderet av psykiateren m.h.p. bearbbeiding av krise, skuld og skam samt bearbeiding av hans seksuelle legning”. På grunn av uendret tilstand (ingen forbedring) ble pasienten tatt av Anafranil og fikk Clomipramin 25 mg. Under punktet ”Bedømning & Åtgard” står det: ”aktiv incist, Pædofili F 65.4, tvangspræget personlighetsstruktur F 60.5”. Det fremgår av journalen at pasienten kommer til ”åb” om 3-4 mnd, ny time sendes i posten.

Etter dette kan vi ikke se at XXXXXX har hatt pasienten til flere konsultasjoner.

4. konsultasjon:
Etter sommerferien ble pasienten satt opp med XXXXXX som behandler. Hun forsto det slik at hun skulle ha medisinoppfølgning av pasienten i henhold til den tidligere behandling han hadde fått på avdelingen, og at pasienten var tilknyttet en sexologisk klinikk i XXXXXX for viderebehandling.

XXXXXX har forklart at hun sa ifra på morgenmøtet at hun ikke ønsket pasienten fordi hun ikke hadde så mye erfaring med pedofile. Det ble diskutert om psykiater XXXXXX kunne ta pasienten, men det lot seg ikke gjennomføre. Hennes første og eneste konsultasjon med pasienten var XXXXXX. Hun oppfattet at pasienten var i en psykotisk tilstand fordi han var usammenhengende og nærmest ”konfusionel”.

Pasientens beskrivelser av overgrepene mente XXXXXX hadde klar karakter av vrangforestillinger. I journalen har XXXXXX skrevet at pasienten lider av skitzotypi og bør behandles med antipsykotika. Hun skriver også at han ”ikke er pædofil  og der må stilles stort spørgsmålstegn ved rigtigheden om han nogensinde har udøvet det. Mener det er illusioner og hallucinatioriske oplevelser med vrangagtige ideer.”

XXXXXX ga han antipsykotisk medisin, satte opp ny time hos psykiater to måneder frem i tid, og ba han ringe etter to dager og fortelle hvordan han følte medisinen virket. Han ringte tilbake som avtalt og fortalte at forestillingene og tanker nå ikke handlet om overgrep. Han var meget lettet over å vite at det ikke var riktig at han var pedofil.

Etter XXXXXX samtale med pasienten den XXXXXX tok hun opp konsultasjonen og sin vurdering av pasienten med sjefspsykolog XXXXXX og ”avdelingssjefen” (vi tolker dette som enhetsleder XXXXXX) på det neste morgenmøte. XXXXXX fikk ingen kommentarer fra disse. Hun refererte også til den telefonsamtalen hun hadde med pasienten to dager senere. Det ble heller ikke da gitt noen kommentarer til hennes vurdering av pasienten, og det ble ikke nevnt hvorvidt saken skulle meldes til politi eller barnevern.

Journalen inneholder frem til dette tidspunkt ingen informasjon om hva behandlerne har diskutert og konkludert med på morgenmøtene. Den inneholder heller ingen vurderinger av om politi eller barnevern bør kontaktes, og i hvilken grad dette har vært tatt opp med sjefspsykolog XXXXXX eller enhetsleder XXXXXX.

5. konsultasjon
Din første konsultasjon med pasienten skjedde XXXXXX. Det var en samtale med henblikk på farmakologisk behandling. Pasienten opplyste at han følte seg bedre etter tre måneders antipsykotisk behandling og han opplyste at han hadde vært på tre konsultasjoner på Institutt for klinisk sexologi og terapi i XXXXXX. Du skriver i journalen:

”Det kan av anamnesen og intervju være inntrykket at pasientens pågående tanker av seksuell karakter i anførte retning har karakter av obsessiv, skyld og skambetonet depressiv karakter og pasienten giver umiddelbart ikke inntrykk av klassisk pedofili snarere mulig en seksuell utviklings- og eller orienteringsforstyrrelse, ligesom pasientens øvrige atferd, attityde og livsforløp kan give inntrykk av at tilhøre den schizofrene/schizotype formkreds.”

IKST ønsker epikrise /journalkopi fra XXXXXX DPS og pasienten gir sitt samtykke til at det oversendes.

Det fremgår ikke av journalen at du vurderer om uttalelsene fra pasienten om seksuelle overgrep mot mindreårige kan ha rot i virkeligheten, men velger å fortsette medisinering med antipsykotisk medikament.

6. konsultasjon:
Den XXXXXX endrer du medisinene fra Zyprexa til Seroquel uten nærmere begrunnelse i journalen. Siden det blir drøftet vektøkning hos pasienten som er kjent bivirkning av Zyprexa, så er det rimelig å anta at det er grunnlaget for medikamentbytte. Det blir konstatert at pasienten følger behandlingen på Institutt for klinisk sexologi og terapi i XXXXXX. Det er ikke journalført opplysninger om vurderinger om at du hadde tenkt å melde i fra til politi eller barnevern.

Journalnotat den XXXXXX:
Den XXXXXX har du journalført at psykolog XXXXXX ved Institutt for klinisk sexologi og terapi kontaktet deg på telefon. Hun er pasientens terapeut og hun/de er svært bekymret for barna som pasienten hadde misbrukt. Du har notert følgende i journalen:
” Således findes det indicertet i forbindelse med samtalerne ved Instiuttet at afgive bekymringsmelding til relevante parter hvilket herunder vil indebære en politianmeldelse. Dette af hensyn til dels udsatte og dels den relative risiko for lignende handlinger på sig fra patientens side.”

Du har skrevet i journalen at pasienten ikke er anmeldt eller siktet, og at det ikke er kjent om andre enn overgriper, offer og psykiatrisk hjelpeapparat vet om overgrepene.

XXXXXX har i brev av XXXXXX opplyst at hun ga pasienten beskjed om at hun var forpliktet til å reagere i hans andre konsultasjon ved instituttet den XXXXXX. Du og XXXXXX diskuterte dette i en telefonsamtale, og pratet også om at pasienten burde ha en mental undersøkelse i tilfelle han skulle ha en annen behandling enn straff på grunn av dypere psykopatologi og/eller utviklingsforstyrrelse. Det ble avtalt at dere skulle holde hverandre gjensidig orientert om utviklingen, og at DPS’ets journalnotater skulle oversendes.

7. konsultasjon
Pasienten var til samtale hos deg den XXXXXX og fortalte at hans søster skulle informeres om overgrepene den førstkommende fredag. Når det gjelder judisiell undersøkelse skriver du i journalen at det er hensiktsmessig at domstolen/politiet ordner dette fordi DPS’et har lite ressurser.

8. konsultasjon
Da pasienten kom til time XXXXXX hadde familien blitt underrettet om overgrepene og han hadde anmeldt seg selv den XXXXXX på oppfordring fra psykolog XXXXXX.

Han fortsatte med samtaler og medisinering hos deg frem til XXXXXX.

Statens helsetilsyns vurdering

Helsepersonelloven regulerer helsepersonells rettigheter og plikter. Statens helsetilsyn har vurdert om du har brutt varslingsplikten til politi og barnevern jf. helsepersonelloven § 31 og § 33 jf. barnevernloven §§ 6-4 og 6-7.

Helsepersonelloven § 31 Opplysninger til nødetater:
Helsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.

Helsepersonellovens § 33. Opplysninger til barneverntjeneste:
Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.
Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12. Det samme gjelder når et barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker, jf. nevnte lov § 4-24.
Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov
om barneverntjenester, skal helsepersonell gi slike opplysninger.
I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for utleveringen av slike opplysninger.

Det er tidligere i saken referert til straffeloven § 139 som inneholder en generell plikt for alle personer til å gi politiet opplysninger som kan avverge alvorlige forbrytelser nevnt i paragrafen. Brudd på straffelovens § 195 som gjelder seksuell omgang med barn under 14 år er en av disse bestemmelsene. Statens helsetilsyn er ikke rette instans til å vurdere om du har brutt straffeloven § 139. Vi vil bare vurdere dine handlinger opp mot helsepersonelloven.

Om helsepersonellets taushetsplikt
Hensynet til en pasients personvern og integritet, og behovet for tillit mellom helsepersonell og pasient, tilsier at helsepersonellet har taushetsplikt om det pasienten forteller. Hovedregelen om helsepersonells taushetsplikt følger av helsepersonelloven § 21 som lyder:

Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller andre sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.

Men pasientens interesse av konfidensialitet kan komme i konflikt med andre private eller offentlige interesser. Det er derfor gjort en rekke unntak i taushetsplikten gjennom bestemmelser om opplysnings- og meldeplikt, f. eks helsepersonelloven §§ 31 og 33.

Som lege har du god kjennskap til overgrepsproblematikk og vet hvilke traumer incest kan påføre offeret. Det forventes at du har kunnskap om helsepersonellets varslingsplikt overfor politi og barnevern.

Det er en utfordring for helsepersonell å innfri formålet med opplysningsplikten og samtidig opprettholde et tillitsforhold til pasienten. Hensynet til den mindreårige jenta som var utsatt for overgrepene, og andre potensielle offer, vil likevel i disse situasjonene veie tyngre enn hensynet til pasientens behandling. Du burde derfor ha tatt opp med pasienten at du har varslingsplikt til både politi og barnevern.

Varsling til barnevern og politi, og avsløring av overgrep mot offer og offerets familie bør planlegges. Pasienten må gjøres oppmerksom på at hensynet til offeret og offerets familie er sentralt i forbindelse med at overgrepene blir gjort kjent, og at han må unngå kontakt med offeret. Videre må det planlegges tiltak som kan ivareta offeret, offerets familie og overgriper. Det er mulig å samarbeide med både politi og barnevern i forberedelsen av en avsløring.

Nærmere om varslingsplikten overfor politiet etter helsepersonelloven § 31
Etter helsepersonelloven § 31 har helsepersonell en plikt til å varsle politiet dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person. Bestemmelsen er en presisering av helsepersonells plikt til å handle i nødrettslignende situasjoner.

Formålet om å avverge en skade må veies opp mot hensynet til pasienten som har rett til å oppsøke helsetjeneste uten å frykte straffeforfølgelse. Det skal ikke gis opplysninger ut over det som er nødvendig for å avverge potensiell skade.

Varslingsplikten gjelder både i og utenfor akuttsituasjoner. Hvis det ikke er en akuttsituasjon skal det stilles større krav til vurdering av faktisk og rettslig situasjon før politiet varsles. Det må f. eks vurderes om det er andre etater som skal varsles.

Når det gjelder opplysningsplikten til politiet vil den ikke være tilstede når det ikke pågår en kriminell handling eller det ikke er fare for gjentagelse. Det er imidlertid meget vanskelig å vite med sikkerhet at seksuelle overgrep ikke vil gjenta seg.

Vi har lagt til grunn at du først fikk kjennskap til overgrepene ved å lese pasientens journal i forbindelse med at du overtok behandlingsansvaret for pasienten den
XXXXXX. Hvorvidt du gjennom deltagelse på møter eller på annen måte har hatt kunnskap om overgrepene er vi ikke kjent med.

Ut fra journalen fortalte pasienten at han hadde vært til tre samtaler på Instituttet for Klinisk sexologi og terapi, men det fremgikk ikke opplysninger om at saken var meldt til politi eller barnevern.

Da du fikk informasjon av pasienten om de seksuelle overgrepene han hadde begått var det ikke en ”akutt” nødrettssituasjon der din henvendelse til politiet ville avverget en aktuell handling.  Faren for at det kunne skje nye overgrep mot niesen eller andre barn var imidlertid tilstede. Pasienten hadde informert deg om gjentatte overgrep over en lang periode, og han hadde oppsøkt hjelp fordi han var redd for at han var pedofil og at han ville fortsette med overgrepene som han visste var ulovelige / straffbare samt at han manglet impulskontroll. Pasientens handlinger var åpenbart egnet til å kunne påføre alvorlig skade på offeret.

Statens helsetilsyn mener at du i denne situasjonen burde ha kontaktet Institutt for Klinisk sexologi og terapi og diskutert hvordan dere skulle varsle politiet.

Statens helsetilsyn mener du har brutt opplysningsplikten i helsepersonelloven § 31.

Nærmere om varslingsplikten overfor barneverntjenesten etter helsepersonelloven § 33
Etter helsepersonelloven § 33 har helsepersonell en plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt.

Når vilkårene i helsepersonelloven § 33 for å melde fra til barneverntjenesten er oppfylt, kan ikke helsepersonellet la være å melde fra/utlevere opplysninger. Formålet med opplysningsplikten er å tilrettelegge for at barn får nødvendig oppfølging og omsorg ut over behovet for helsehjelp.

Opplysningsplikten vil for det første inntre dersom helsepersonell finner ”grunn til å tro at barnet blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt”. Helsepersonells opplysningsplikt vil videre inntre dersom et barn har vist ”vedvarende og alvorlig atferdsvansker”.

Opplysningsplikten inntrer i de alvorlige situasjoner hvor det er fare for at barn tar vesentlig skade, og ikke i situasjoner hvor helsepersonell mener at barn ikke lever under optimale forhold. At et barn utsettes for seksuelle overgrep fra et familiemedlem, her en betrodd onkel, er et forhold som omfattes av varslingsplikten.

Vurderingstemaet er om du hadde ”grunn til å tro” at niesen ble mishandlet i hjemmet eller at det forelå andre former for alvorlig omsorgssvikt. I vurderingen av dette kreves det ikke at du har en sikker viten om at barnet er i en situasjon som beskrevet ovenfor, men du må ha mer enn en vag mistanke. Det som må ligge til grunn for opplysningsplikten, er en vurdering av risikoen for at barnet skades eller står i fare for å bli skadet i omsorgssituasjonen. Det sies klart i Rundskriv IS-17/2006 at helsepersonellet ikke skal overta barneverntjenestens rolle og fortsette undersøkelsene for å avklare en bekymring en sitter med på egen hånd, men melde fra til barneverntjenesten når en vurderer vilkårene for å være oppfylt.

Det ble journalført opplysninger om at din pasient hadde seksuelt misbrukt sin niese på XXXXXX år over flere år den XXXXXX og opplysningene ble gjentatt ved konsultasjoner den XXXXXX og XXXXXX. XXXXXX hadde den XXXXXX valgte å rediagnostisere pasienten uten å drøfte hva som kunne gjøre at XXXXXX og XXXXXX tok feil når de diagnostiserte pasienten. XXXXXX diagnose er i gruppen psykoselidelser og kan gi mistanke om at pasientens informasjon om sine handlinger ikke var korrekt. I journalen skriver du den XXXXXX følgende:

”Det kan av anamnese og intervju være inntrykket at pasientens pågående tanker av seksuell karakter i anført retning har karakter av obsessv, skylk og skambetont depressiv karakter og pasienten giver umiddelbart ikke inntrykk av klassisk pedofili snarere mulig en seksuell utviklings- og orienteringsforstyrrelse , ligesom pasietnens øvrige adferd, attityde og livsforløp kan give inntrykk av at tilhøre den schizofrene/schizotype formkreds”.

Selv om pasienten hadde en psykose lidelse som medførte at han til tider var uetterrettlig så kunne det like fullt hende at han misbrukte barn seksuelt. Derfor må utsagn fra personer med psykoselidelse undersøkes slik at man kan få avklart om deres utsagn har rot i virkeligheten eller ikke. Vi kan ikke se at du undersøkte det ved for eksempel å kontakte IKST.

Etter vårt syn hadde du grunn til å tro eller måtte ha grunn til å tro at det var mulig at barnet ble mishandlet i hjemmet eller at det forelå andre former for alvorlig omsorgssvikt. Statens helsetilsyn mener at du i denne situasjonen burde ha kontaktet IKST og diskutert hvordan dere skulle varsle barnevernet.

Når det gjelder utsagnene fra sykehuset og flere av behandlerne om at overgrepene hadde opphørt da pasienten kom til behandling, og at de derfor ikke hadde varslingsplikt til barnevernet, er feil rettsoppfatning. Barnet/offeret vil kunne ha et stort behov for oppfølgning etter å ha vært utsatt for overgrep, og det kan være forhold i omsorgssituasjonen som har gjort overgrepene mulig.

Vi vil også presisere at det ikke var mulig å være sikker på at pasienten fortalte sannheten når han sa at han hadde sluttet med overgrepene. Det kan være mange grunner til at en pasient sier dette. Både kan han håpe og tro det selv, eller det kan være for belastende å stå ved at han fremdeles gjør tabubelagte og ulovlige handlinger. 

Det følger av helsepersonelloven § 33 at helsepersonell har en selvstendig opplysningsplikt. Det følger av ordlyden ”av eget tiltak”. Plikten gjelder selv om helseinstitusjonen har utpekt en bestemt person som har ansvar for utlevering av opplysninger.

Statens helsetilsyn finner at du har brutt opplysningsplikten i helsepersonelloven § 33.

Oppsummering:
Statens helsetilsyn finner at du har brutt helsepersonelloven §§ 31 og 33.

Reaksjon
Ved brudd på helsepersonelloven bestemmelser har Statens helsetilsyn myndighet til å gi advarsel. Dette følger av helsepersonelloven § 56 som lyder:
Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, hvis pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helsetjenesten, til å påføre pasienter en betydelig belastning eller til i vesentlig grad å svekke tilliten til helsepersonell eller helsetjenesten.
Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som har utvist en atferd som er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe.
Advarsel er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Ved vurderingen av om det foreligger uaktsomhet skal Statens helsetilsyn ta stilling til om helsepersonellet er å bebreide. Ved vurderingen legger Statens helsetilsyn blant annet vekt på om du hadde handlingsalternativer i den aktuelle situasjonen. I den aktuelle saken hadde du handlingsalternativer.

Etter vårt syn var det åpenbare handlingsalternativet å kontakte Institutt for klinisk sexologi og terapi og avtale hvordan saken skal meldes til barnevern og politi. Du burde videre ha tatt situasjonen opp med din nærmeste leder og sykehusets ledelse. Det foreligger ikke forhold som tilsier at du ikke kan bebreides. Statens helsetilsyn finner på dette grunnlag at du handlet uaktsomt.

Ved vurderingen av om overtredelsen er egnet til medføre fare for sikkerheten i helsetjenesten eller å påføre pasienter en betydelig belastning, skal Statens helsetilsyn vurdere overtredelsens skadepotensial. Det er ikke avgjørende om pasienten er påført betydelig belastning eller om det har oppstått fare for sikkerheten i helsetjenesten.

I dette tilfelle er det overgriperen som er pasient. Statens helsetilsyn finner at manglende melding til barnevernet og politiet var egnet til å påføre pasienten en betydelig belastning i det han ikke ble forhindret fra å gjøre nye overgrep.

Hovedvilkårene for å ilegge en advarsel i medhold av helsepersonelloven § 56 er oppfylt. Det forutsettes at Statens helsetilsyn skal foreta en skjønnsmessig vurdering av om det allikevel ikke skal gis en advarsel. En slik vurdering må ses i sammenheng med formålet med å gi advarsel. Formålet er å reagere på alvorlige overtredelser av helsepersonelloven og bidra til å forhindre fremtidige pliktbrudd av denne art.

Statens helsetilsyn finner ikke at det foreligger forhold som tilsier at det ikke skal gis advarsel i denne saken.

Konklusjon

Statens helsetilsyn gir deg i medhold av helsepersonelloven § 56 en advarsel for brudd på lovens §§ 31 og 33

Vedtaket kan i følge helsepersonelloven § 68 påklages til Statens helsepersonellnemnd. Klagefristen er tre – 3 – uker fra du mottar dette brevet, jf vedlagte informasjonsskriv med nærmere opplysninger om reglene for klage. En eventuell klage sendes til Statens helsetilsyn.

I medhold av forvaltningsloven § 27 b, jf helsepersonelloven § 71, setter Statens helsetilsyn krav om at klagemuligheten må benyttes før det eventuelt reises søksmål om gyldigheten av vedtaket.

Med hilsen

XXXXXX
XXXXXX

Vedlegg:
Melding om rett til å klage over forvaltningsvedtak

Kopi:  
XXXXXX
XXXXXX
XXXXXX
XXXXXX

Juridisk saksbehandler: XXXXXX
Helsefaglig saksbehandler: XXXXXX

Lenker om tilsynssaker

Søkeside for avgjørelser i tilsynssaker og rapporter etter varsel om alvorlige hendelser

Les mer om tilsynssaker

Les mer om klager og rettigheter i forhold til tilsynssaker