Helsetilsynet

Statens helsetilsyn har vedtatt å gi deg en advarsel i medhold av helsepersonelloven § 56. Vi har kommet til at din forskrivning av vanedannende legemidler til navngitte pasienter ikke har vært i tråd med forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 og at du ikke har oppfylt opplysningsplikten i helsepersonelloven § 34 om førerkort.

Du kan klage på vedtaket innen tre – 3 – uker fra du mottar dette brevet.

Saksbehandlingsprosessen

Statens helsetilsyn fikk ved brev XXXXXX fra Helsetilsynet i XXXXXX oversendt en tilsynssak vedrørende din virksomhet som lege. Tilsynssaken gjelder din forskrivning av vanedannende legemidler til pasienter. Vi beklager den lange saksbehandlingstiden.

Statens helsetilsyn innhentet oversikt fra 41 apotek over din rekvirering av legemidler i gruppe A og B for perioden XXXXXX til XXXXXX.

Du ble ved brev datert XXXXXX orientert om at vi ville vurdere å gi deg en advarsel. Du ble samtidig bedt om å oversende journalutskrift for fem navngitte pasienter. Vi mottok journalutskriftene fra deg XXXXXX sammen med din uttalelse datert XXXXXX Videre mottok vi redegjørelser for din forskrivning til de enkelte pasientene i brev av XXXXXX.

Statens helsetilsyn ba om sakkyndig uttalelse fra lege XXXXXX i mandat av XXXXXX samt tilleggsmandat XXXXXX. Den sakkyndige hadde et møte med deg XXXXXX. Statens helsetilsyn hadde samme dag et møte med avdelingssjef XXXXXX på Avdeling for rusbehandling ved Sykehuset XXXXXX.

Vi mottok den sakkyndige rapporten ved brev av XXXXXX. Du fikk denne oversendt til uttalelse ved brev av XXXXXX. Vi mottok svar fra deg i brev datert XXXXXX.

Saksforholdet

Du er utdannet ved Universitetet i XXXXXX og fikk autorisasjon som lege den XXXXXX. Du er ansatt som spesiallege på Sosialmedisinsk poliklinikk, Sykehuset XXXXXX.

Helsetilsynet i XXXXXX opprettet tilsynssak mot deg på bakgrunn av bekymringsmelding datert XXXXXX fra Apotek 1 XXXXXX, hvor det fremgikk at du hadde forskrevet store doser Zopiklon til pasient XXXXXX.

Du uttalte deg til Helsetilsynet i XXXXXX i brev XXXXXX. Avdelingssjef XXXXXX ved Avdeling for rusbehandling, Sykehuset XXXXXX, uttalte seg i brev av XXXXXX. XXXXXX vurderte at din forskrivning var i samsvar med faglig forsvarlig praksis, de kliniske komplikasjonene og implikasjonene tatt i betraktning. Vedlagt fulgte prosedyren ”Bruk av benzodiazepiner i forhold til pasienter med en samtidig rusavhengighetsproblematikk. Divisjon for psykisk helsevern”.

Med bakgrunn i de oversendte opplysningene fant Statens helsetilsyn grunn til å se nærmere på din generelle forskrivningspraksis. Vi innhentet derfor oversikt fra 41 apotek over din totale forskrivning av legemidler i gruppe A og B for perioden XXXXXX til XXXXXX (184 dager). Ekspedisjonsdataene viste at du hadde skrevet ut over 2,5 DDD (definert døgndose) i gjennomsnitt til fem pasienter. Vi ba deg oversende journalutskrifter for de fem pasientene.

Pasient XXXXXX

Ekspedisjonskontrollen viste at du i perioden XXXXXX – XXXXXX forskrev 19 DDD i gjennomsnitt til pasienten.

Det fremgår av saksdokumentene at pasienten begynte å bruke legemidler i gruppe B på grunn av angst og depresjon. XXXXXX har hatt et svært høyt forbruk som har utviklet seg over år. Pasienten har de siste årene utviklet kramper i nakke/hals/overkropp og ble henvist til spesialist i nevrologi og psykiatri XXXXXX for utredning. På grunn av pasientens høye forbruk av vanedannende legemidler kunne ikke nevrologen avgjøre om krampene skyldtes somatisk sykdom, bivirkninger av høyt forbruk av legemidler eller psykisk lidelse. XXXXXX henviste pasienten til Sosialmedisinsk poliklinikk (SMP) for nedtrapping/seponering i XXXXXX. En videre utredning av mulig underliggende nevrologisk sykdom ble stoppet i påvente av nedtrapping av pasientens benzodiazepinbruk.

Pasienten fikk sin første vurderingssamtale hos deg XXXXXX. XXXXXX bekreftet i samtalen at han brukte mellom 15 og 23 tabletter Zopiklone per døgn, samt Sobril 25 mg x 3. Pasienten hadde hatt betydelig angst for å komme til samtale og du ordinerte Vival 5 mg no 8, slik at XXXXXX kunne klare å komme til neste samtale. Pasienten skulle registrere forbruket av tabletter. Utover høsten var kontakten preget av manglende oppmøte med hyppige telefonkonsultasjoner. Pasienten fikk en skriftlig behandlingsplan i XXXXXX, som ble revidert med ujevne intervaller inntil XXXXXX. Stabiliseringsfasen synes å vedvare inntil XXXXXX. Du sendte på det tidspunktet en melding til Fylkesmannen om at pasienten ikke oppfylte helsekravene til å inneha førerkort. Forbruket lå hele denne perioden stabilt på mellom 15 og 20 tbl Zopiklone per døgn samt Sobril 25 mg x 3. I tillegg tok pasienten Vival 5 mg ved angstanfall.

Du foreslo i XXXXXX at hjemmesykepleien skulle bistå pasienten med legemiddelutdeling for å bedre kontrollen med nedtrappingen. Dette avslo pasienten. Fram til XXXXXX var forbruket av Zopiklone kommet ned på ca 12 tbl pr. døgn. Det fremgår at tap av førerkortet var en sterk motiverende faktor for pasienten i denne sammenhengen. I behandlingsplanen datert XXXXXX er de langsiktige målene å avslutte forbruket av Zopiklone og få førerkortet tilbake, samt å komme i gang med videre utredning for kramper.

I din uttalelse datert XXXXXX erkjenner du mangler ved pasientens behandlingsplan, men opplyser at dette nå er rettet opp. Du uttaler videre at den lange stabiliseringsperioden skyldes kraftig underrapportering av forbruk før henvisningstidspunktet, da det reelle forbruket var 25-30 tbl per døgn. Du viser også til at pasienten hadde brukt benzodiazepiner i drøye 30 år og at pasienten har vært redd for at nedtrappingen skulle forsterke krampene. Med pasientens samlede problembilde mener du han har trengt lang tid og at tilnærmingen måtte bli forsiktig.  

Pasient XXXXXX

Ekspedisjonskontrollen viste at du i perioden XXXXXX – XXXXXX forskrev 5,5 DDD i gjennomsnitt til pasienten.

Pasienten ble henvist fra XXXXXX kommune til SMP i XXXXXX som ledd i en omfattende rehabilitering som inkluderte substitusjonsbehandling. I utgangspunktet var det snakk om å vurdere pasienten med henblikk på et institusjonsopphold, men det ble etter hvert klart at XXXXXX slet med et omfattende benzodiazepinforbruk. Det ble i XXXXXX inngått en avtale med fastlege om å overta forskrivningsansvaret med tanke på nedtrapping. Det ble utarbeidet behandlingsplan med et utgangsforbruk på 75 mg diazepam og 20 mg nitrazepam daglig. Det ble videre inngått en avtale om utlevering av legemidler på apotek i forbindelse med utlevering av LAR legemiddel. I løpet av et år ble pasienten trappet ned til 35 mg diazepam og 15 mg nitrazepam. Det er regelmessige ansvarsgruppemøter samt kontakt med utleverende apotek.

I uttalelse datert XXXXXX erkjenner du at behandlingsplanene ikke er revidert så ofte som retningslinjene sier. Du opplyser at pasientens utgangsdose var enorm, men at det avspeilet XXXXXX reelle forbruk. Med drøyt 25 års bruk av benzodiazepiner vurderer du at pasienten vil trenge lang tid.  

Pasient XXXXXX

Ekspedisjonskontrollen viste at du i perioden XXXXXX – XXXXXX forskrev 4,5 DDD i gjennomsnitt til pasienten.

Pasienten ble henvist fra fastlege til SMP på grunn av legemiddelavhengighet. XXXXXX hadde et omfattende forbruk med blant annet opioider og benzodiazepiner. I XXXXXX overtok du forskrivningen og startet med diazepam og zolpidem og stabiliserte pasienten på henholdsvis 32,5 og 20 mg. Det ble ikke laget noen behandlingsplan og heller ikke inngått avtale med apotek om utlevering. Forskrivningen fortsatte fram til XXXXXX, da pasienten ble innlagt på psykiatrisk klinikk. I hele denne perioden fikk pasienten forskrevet samme mengde som stabilisering før nedtrapping. Nedtrapping ble gjennomført i forbindelse med innleggelsen på psykiatrisk klinikk.

I uttalelse XXXXXX erkjenner du at tiltaket ikke var tilfredsstillende organisert og at behandlingsplan manglet. Forsøk på å få til trygge rammer strandet på grunn av pasientens kaotiske situasjon, og at XXXXXX i perioder var umulig å få tak i. Du fortsatte forskrivningen fordi du vurderte at stopp ville ført til enda mer kaos.

Pasient XXXXXX

Ekspedisjonskontrollen viste at du i perioden XXXXXX – XXXXXX forskrev 2,5 DDD i gjennomsnitt til pasienten.

Pasienten er i LAR-tiltak og ble henvist av sosialkontoret til SMP på grunn av misbruk av benzodiazepiner og Paralgin forte. Du hadde første kontakt med pasienten i XXXXXX. Pasienten fortalte at XXXXXX hadde førerkort. Dette ble problematisert, men ikke forfulgt videre. I XXXXXX ble det inngått en avtale om samarbeid med ny fastlege om stabilisering og nedtrapping ved hjelp av oksazepam 25 mg, totalt 125 mg i døgnet. Du overtok forskrivningen og det ble inngått avtale om utlevering fra apotek 3 ganger per uke. Dosen ble økt til 150 mg i døgnet og stabiliseringsfasen varte fram til XXXXXX. I denne perioden uteble pasienten fra en rekke avtaler. Fra XXXXXX ble dosen trappet ned til 125 mg i døgnet igjen. Det ble da sendt melding til Fylkesmannen vedrørende førerkortet.

I uttalelse datert XXXXXX tar du selvkritikk på manglende revisjon av behandlingsplan, men opplyser at pasientens manglende oppmøte har gjort situasjonen vanskelig.

Pasient XXXXXX

Ekspedisjonskontrollen viste at du i perioden XXXXXX – XXXXXX forskrev 4,5 DDD i gjennomsnitt til pasienten.
 
Pasienten ble henvist fra fastlege til SMP i XXXXXX på grunn av omfattende legemiddelavhengighet med Paralgin forte, benzodiazepiner og Somadril. Det fremgikk ikke av henvisningen hvor omfattende forbruket var, men pasienten selv anslo forbruket til 4-8 tbl Paralgin forte pr døgn, 50 tbl Sobril 25 mg/uke, Stilnoct 4-6 tbl/døgn samt 60 tbl Somadril hver 14. dag. I XXXXXX ble utgangsdosen for nedtrapping Paralgin forte 4 tbl/døgn, Stilnoct 10 mg 4 tbl/døgn, Somadril 5 tbl/døgn og Sobril 25 mg 4 tbl/døgn. Fastlegen sto for forskrivning av Somadril, mens du forskrev de øvrige legemidlene. Pasienten leverte inn førerkortet til deg, og du sendte det videre til Fylkesmannen. De nærmeste månedene ble dosene justert noe opp og ned, men stabiliseringsfasen varte til XXXXXX. Det ble ikke skrevet noen behandlingsplan. Pasienten startet nedtrapping og kontakten ble avsluttet i XXXXXX. På dette tidspunktet fikk pasienten førerkortet tilbake.

Samtale med sakkyndig

Den sakkyndige hadde en samtale med deg XXXXXX for å få utdypet din praksis. Du opplyste at du vanligvis anlegger en 3-6 ukers stabiliseringsfase før du starter nedtrapping. I denne fasen bygger du allianse med pasienten og trygger dem med tanke på en individuell nedtrappingsplan. Du mener det erfaringsmessig er tilstrekkelig med 6 måneders nedtrapping for de fleste, men at det for noen med lang avhengighet vil være nødvendig med stabilisering og nedtrapping over år. Du uttalte at utgangsdosen må være tilstrekkelig for at pasienten skal mestre å stå i behandlingen, og vektlegger pasientens egne opplysninger om dose ved oppstart.

Du opplyste at du tilstreber å få til avtaler med apotek vedrørende utlevering. Du erkjente manglende fokus på behandlingsplaner, men har erfart at behandlingsplan er vanskelig å få til. Du beskrev malen du bruker som for mye pasientstyrt og at den burde vært utvidet med en klarere vurdering av behandlingstiltaket. Du uttalte videre at du ikke opplever å bli manipulert av pasientene med hensyn til utgangsdose.

Sakkyndig rapport

Lege XXXXXX har i sakkyndig rapport datert XXXXXX bl.a. konkludert med at du i for stor grad har lagt pasientenes rapportering av legemiddelforbruk til grunn før stabilisering og nedtrapping. Videre at behandlingsplaner ikke har blitt revidert regelmessig, noe som har bidratt til at stabiliseringsfasene har blitt lange og progresjonen i nedtrappingen uteblitt. Ifølge den sakkyndige har du ikke hatt tilstrekkelig fokus på etterlevelse av helsepersonellovens bestemmelser om førerkort.

Statens helsetilsyns møte med avdelingssjef på avdeling for rusbehandling

Avdelingssjef XXXXXX opplyste i møte XXXXXX at du arbeider alene som lege på Sosialmedisinsk poliklinikk XXXXXX, som er en av fem poliklinikker under Avdeling for rusbehandling ved Sykehuset XXXXXX. Det er ut fra organiseringen ikke lagt opp til at du har noen faglig veileder eller overordnet å diskutere faglige spørsmål med. Avdeling for rusbehandling har kun én prosedyre knyttet til pasienters bruk av vanedannende legemidler, og denne inneholder ingenting om nedtrapping.

Statens helsetilsyns vurdering

Sakens opplysninger har gitt grunn til å vurdere om du har handlet i strid med kravet til forsvarlig virksomhet i helsepersonelloven § 4 og opplysningsplikten i samme lovs § 34.

Nedenfor gjengis de aktuelle bestemmelsene.

Helsepersonelloven § 4 første og annet ledd:
Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.
Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell.

Helsepersonelloven § 34 første ledd, om opplysninger i forbindelse med førerkort og sertifikat lyder:
Lege, psykolog eller optiker som finner at en pasient med førerkort for motorvogn eller sertifikat for luftfartøy, ikke oppfyller de helsemessige kravene som stilles, skal oppfordre pasienten til å innlevere førerkortet eller sertifikatet. Dersom pasientens helsetilstand antas ikke å være kortvarig, skal helsepersonell som nevnt gi melding til offentlige myndigheter etter nærmere regler fastsatt av departementet i forskrift.

Det vises også til forskrift av 13. juli 1984 nr. 1467 om leges melding om at innehaveren av flysertifikat eller førerkort ikke fyller helsemessige krav.

Saken dreier seg om fem pasienter som alle ble henvist til avdeling for rusbehandling på grunn av legemiddelavhengighet. Vi har vurdert om din forskrivning til disse pasientene var forsvarlig. I tillegg har vi vurdert om du har overholdt opplysningsplikten til fylkesmannen i forbindelse med helsekrav til førerkort.

Vurdering av forskrivning av legemidler

Statens helsetilsyn vil innledningsvis bemerke at det ikke finnes kunnskapsbasert viten om nedtrapping av vanedannende legemidler. Videre er behandling av legemiddelavhengighet vanskelig, særlig der det foreligger langvarige forbruk og/eller samtidig annen avhengighet eller psykisk sykdom. Behandlingen må tilpasses den enkelte og det må legges opp til god behandlingsallianse. Dette kan kreve pragmatiske løsninger. Dersom behandlingen gjennomføres systematisk innenfor disse rammene er det mulig å avvikle avhengigheten.

Statens helsetilsyn legger til grunn at stabiliseringsfasen vanligvis ikke bør vare lenger enn 4 uker. Der pasienten har brukt høye doser vanedannende legemidler anbefales det relativt rask nedtrapping med rundt 10 % av dosen per gang. Etter hvert som dosen nærmer seg terapeutiske nivåer anbefales det lengre intervaller mellom hver nedtrapping. Sterkt press på pasientene for å få til rask nedtrapping kan imidlertid føre til manglende behandlingsallianse og avslutning av behandlingen. Lange nedtrappingsfaser kan derfor være forsvarlig for å kunne lykkes med behandlingen, men det forutsetter at behandler har kontroll over utlevering av legemidlene, slik at det ikke forekommer doseøkning.

Det er viktig å få et realistisk utgangspunkt for nedtrappingen. Høye utgangsdoser er derfor noen ganger nødvendig, men som da kan trappes raskt ned. Du har tatt utgangspunkt i pasientens egne rapporteringer, noe som har resultert i svært høye utgangsdoser. Bortsett fra i henvisningen for pasient XXXXXX, er det liten dokumentasjon på hvor omfattende forbruket av benzodiazepiner har vært. Statens helsetilsyn slutter seg til den sakkyndiges konklusjon om at du i for stor grad har tatt pasientenes rapportering til følge og at forbruket burde vært dokumentert bedre før stabilisering og nedtrapping.

I aktuelle sak har alle pasientene hatt et langvarig forbruk eller misbruk av benzodiazepiner og må betraktes som tungt avhengige. De fleste har omfattende komorbiditet med flere typer avhengigheter. Dette må tas med i vurderingen av lengden på nedtrappingen. Den sakkyndige har imidlertid konkludert med at lengden
på stabiliseringen og manglende eller langsom progresjon i nedtrappingen i disse tilfellene ikke har vært i tråd med god praksis. Det er vist til at det ikke ble laget behandlingsplaner som ble revidert regelmessig, noe som har bidratt til lange stabiliserings- og nedtrappingsfaser. Det er særlig i vanskelige pasienttilfeller som dette at behandlingsplanene må revideres hyppig for å nå målene som er satt. Den sakkyndige har videre lagt vekt på at det i begrenset grad er dokumentert at du har forsøkt å få pasientene til å gjennomføre raskere nedtrapping. Manglende evalueringspunkter med revisjon av behandlingsplan forsterker ifølge den sakkyndige inntrykket av at pasientene i liten grad har blitt utfordret på nedtrapping. For eksempel har manglende oppmøte ikke fått behandlingsmessige konsekvenser. Videre er det ikke dokumentert at innleggelse har vært drøftet med pasientene, noe som kunne bidratt til en raskere nedtrapping. I et av tilfellene viste det seg at tap av førerkort ble en sterk motiverende faktor for raskere nedtrapping. Den sakkyndige har også kommet til at det har vært manglende kontroll med utlevering av legemidler i tre av tilfellene. Det ser ikke ut til at det er tatt hensyn til det betydelige skadepotensialet som ligger i blandingsmedikasjonen opioder og benzodiazepiner.

Statens helsetilsyn slutter seg til den sakkyndiges vurdering av at lengden på stabilisering og nedtrapping ikke har vært i tråd med god praksis.

Etter vår vurdering innebærer den manglende struktur og progresjon i behandlingen som er avdekket i denne saken et så stort avvik fra god praksis at det må anses som uforsvarlig, jf. helsepersonelloven § 4. Vi har særlig lagt vekt på manglende dokumentasjon på forbruk før stabilisering og at behandlingsplaner med motiverende elementer ikke er revidert regelmessig. Videre burde du ha vurdert strammere oppfølging og mer omfattende behandling for å få til en raskere avslutning.

Vedrørende helsemessige krav til å inneha førerkort

Det er hensynet til trafikksikkerheten som begrunner helsepersonelloven § 34. Når pasientens helsetilstand antas å være kortvarig redusert skal lege oppfordre pasienten til å innlevere førerkortet til myndighetene. Dersom pasientens helsetilstand antas ikke å være kortvarig, skal helsepersonell gi melding til fylkesmannen om at pasienten ikke oppfyller de helsemessige kravene som stilles til å inneha førerkort.

I aktuelle sak fremgår det at de angjeldende pasientene over lang tid har brukt vanedannende legemidler i så store doser at man må legge til grunn at bruken er uforenlig med bilkjøring. Du opplyser selv at nedtrappingen for disse pasientene må foregå over lang tid. Vi kan derfor ikke se at helsetilstanden til disse pasientene antas å være kortvarig redusert. Vi vil også bemerke at selv om en pasient er i LAR-tiltak, så fritar ikke det forskrivende lege fra å vurdere trafikksikkerheten og eventuelt melde fra til fylkemannen av eget tiltak.

Etter vår vurdering har du brutt opplysningsplikten i helsepersonelloven § 34 første ledd, jf. førerkortforskriften.

Vurdering av om du skal gis en advarsel

Statens helsetilsyn finner at du har brutt helsepersonelloven §§ 4 og 34. Ved brudd på helsepersonellovens bestemmelser har Statens helsetilsyn myndighet til å gi advarsel i medhold av helsepersonelloven § 56, som lyder:
Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, hvis pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helsetjenesten, til å påføre pasienter en betydelig belastning eller til i vesentlig grad å svekke tilliten til helsepersonell eller helsetjenesten.
Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som har utvist en atferd som er egnet til i vesentlig grad å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe.
Advarsel er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Ved vurderingen av om det foreligger uaktsomhet skal Statens helsetilsyn ta stilling til om helsepersonellet er å bebreide. Ved vurderingen legger Statens helsetilsyn blant annet vekt på om du hadde handlingsalternativer i den aktuelle situasjonen. Etter vår vurdering både burde og kunne du ha gjennomført nedtrappingen raskere. Du kunne også umiddelbart meldt fra til fylkesmannen om pasienter som ikke oppfylte helsekravene til å inneha førerkort. Statens helsetilsyn finner på dette grunnlag at du handlet uaktsomt.

Ved vurderingen av om din uaktsomme handling er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helsetjenesten eller å påføre pasienter en betydelig belastning, skal Statens helsetilsyn vurdere handlingens skadepotensial. Det er ikke avgjørende om pasienten er påført betydelig belastning eller om det har oppstått fare for sikkerheten i helsetjenesten. Statens helsetilsyn finner at manglende progresjon i behandlingen unødig har forlenget legemiddelavhengigheten. I ett tilfelle førte dette også til forsinket utredning av mulig underliggende nevrologisk sykdom. Slik forsinkelse er egnet til å påføre pasienter betydelig belastning. Videre utsettes pasienter som mottar benzodiazepiner i tillegg til LAR for betydelig fare for overdoser. Vi finner også at brudd på helsepersonelloven § 34 er egnet til å påføre pasienter betydelig belastning ut fra risikoen for alvorlige trafikkulykker ved kjøring i påvirket tilstand.
 
Hovedvilkårene for å gi deg en advarsel i medhold av helsepersonelloven § 56 er derfor oppfylt. Det forutsettes imidlertid at Statens helsetilsyn skal foreta en skjønnsmessig vurdering av om du skal gis en advarsel. En slik vurdering må ses i sammenheng med formålet med å gi advarsel. Etter vår vurdering vil en advarsel kunne bidra til å endre din forskrivningspraksis og således forhindre uforsvarlig forskrivning i fremtiden. Videre vil en advarsel medvirke til å understreke alvorligheten av brudd på opplysningsplikten vedrørende førerkort. Statens helsetilsyn finner derfor at forholdet i denne saken er av en slik karakter at du skal gis advarsel.

Vedtak

Statens helsetilsyn gir deg i medhold av helsepersonelloven § 56 en advarsel for brudd på lovens §§ 4 og 34.

Du har rett til å klage på dette vedtaket til Statens helsepersonellnemnd, jf helsepersonelloven § 68. Klagefristen er tre – 3 – uker fra du mottar dette brevet. Les vedlagte informasjonsskriv med nærmere opplysninger om reglene for klage.

En eventuell klage sender du til Statens helsetilsyn. Du må klage før du eventuelt reiser søksmål om gyldigheten av vedtaket, jf forvaltningsloven § 27 b og helsepersonelloven § 71.

Med hilsen

XXXXXX

XXXXXX

Vedlegg:
Melding om rett til å klage over forvaltningsvedtak

Kopi:  
XXXXXX
XXXXXX
XXXXXX

Juridisk saksbehandler: XXXXXX
Helsefaglig saksbehandler: XXXXXX

Lenker om tilsynssaker

Søkeside for avgjørelser i tilsynssaker og rapporter etter varsel om alvorlige hendelser

Les mer om tilsynssaker

Les mer om klager og rettigheter i forhold til tilsynssaker