Helsetilsynet

Hovedmeny

Historisk arkiv Dette innholdet er arkivert og vil ikke bli oppdatert.

Tilsynsteamet for tilsynene  i Buskerud, Vestfold og Telemark gjennomførte i perioden april til juni 2006 tilsyn med to kommuner og spesialisthelsetjenesten i hvert av fylkene. Tilsynene viste at barna i målgruppen i hovedsak får mange og omfattende tjenester, at ansatte gjør en betydelig innsats, men at koordinering, samordning og systematisk evaluering er mangelfull.


Bakgrunn

Multifunksjonshemmede barn og barnas familie har som hovedregel behov for og rett til tiltak og tjenester fra svært mange instanser. På kommunalt nivå utgjør dette ulike typer helse- og sosiale tjenester og særskilte tiltak fra barnehage, skole, PPT, kulturetat m.m. I spesialisthelsetjenesten mottar denne gruppen barn normalt tjenester både i somatisk barneavdeling og i habiliteringsavdeling, og spesialisthelsetjenester på tredjelinjenivå er ikke sjelden involvert. I tillegg vil barna kunne ha rett til trygdeytelser og offentlig tildelte hjelpemidler. Til sammen vil det dermed være mange enkeltpersoner (i kommunene er det i tillegg ofte små stillingsbrøker og stor utskiftning av personell), profesjoner og etater/virksomheter involvert i habiliteringen av barna.  Samordning og koordinering er dermed nødvendig for å få sammenhengende og forsvarlige tjenester.

Funn


Koordinering/samordning


Tilsynet viste at barna i all hovedsak får tildelt de tjenester de har rett til. Problemene er knyttet til begrenset samordning og svak koordinering av tjenestene. Tilsynet viste at de offentlige instansene ikke fyller lovens krav, og familienes behov, på dette området. Hovedinntrykket er at ingen offentlig instans har oversikt over vurderte behov og tildelte tjenester. Konsekvensen er at foreldrene ender opp med å måtte ta den koordinerende rollen. 

Brukermedvirkning/taushetsplikt


Manglende offentlig koordinering begrunnes ofte med barnets/foreldrenes rett til brukermedvirkning og de begrensinger som følger av reglene om taushetsplikt for utveksling av informasjon mellom personer/etater. Den forståelse av brukermedvirkning som praktiseres av tjenestene, får som effekt at foreldrenes medvirkning  heller blir en brukerstyring. Barnet/foreldrenes medvirkning blir oppfattet som avgjørende, uten at tilstrekkelig informasjon er tilført dem om konsekvensene av de valg de blir satt ovenfor. 

Individuell plan


Individuell plan er et egnet virkemiddel for å få til koordinerte tjenester. Tilsynet viste at individuell plan i begrenset grad er utarbeidet, og nærmest unntaksvis brukes som et verktøy for koordinering og samhandling i praksis.

Medisinskfaglig rolle


Habiliteringstjenestene inneholder en rekke helsetjenester knyttet til både kommune- og spesialisthelsetjenestenivå. Det er imidlertid et gjennomgående trekk at den medisinskfaglige kompetansen har en uvanlig begrenset rolle, dette til tross for at barna ofte har omfattende medisinske lidelser. Fastlegene er stort sett ikke involvert, helsestasjons- og skolelegene i begrenset grad, og på spesialisthelsetjenestenivå er det små legeressurser knyttet til habiliteringsavdelingene.

 

Kommunale tjenester


Rolle- og ansvarsavklaringer


Kommunene har valgt ulike administrative løsninger med tanke på å samordne tjenestene. Hovedinntrykket er at de valgte løsninger ikke klargjør roller og ansvar mellom aktørene i habiliteringsarbeidet. Uklare roller og ansvarsplassering innebærer en risiko for at ingen tar ansvar for oppgavegjennomføring. Uklarhet oppstår også hvis flere tar ansvar for samme oppgave.

Individuell plan


Ansvar for individuell plan er pålagt sosial- og helsetjenesten. I de fleste kommuner er den funksjon/etat som tidsmessig har mest kontakt med barnet, tildelt oppgaven med utarbeiding og gjennomføring av individuell plan. I førskolealder er helsesøstrene som regel tillagt oppgave som planansvarlig og koordinator, og denne oppgaven går ofte over til barnehage når barnet starter der. For barn i skolealder er planarbeidet i hovedsak lagt til skolen. Tilsynet viste at når ansvaret er lagt til skole/barnehage, blir det i varierende grad gjennomført. Mange barn har fått innvilget individuell plan og har fått tildelt koordinator ansatt i barnehage/skole, men planarbeidet er ikke startet.

Ansvarsgrupper


For å få til samhandling har det vært praksis å ha ansvarsgrupper. Etter at regelverket om individuell plan ble innført, er det beskrevet at tidligere fungerende ansvarsgrupper har opphørt å eksistere. Dette har skjedd når oppnevning av koordinator og arbeidet med individuell plan har skjedd uten å ta hensyn til eksisterende ansvarsgruppe.

Ledelse/styring


I tilsynet kom det frem at den manglende ivaretakelse av planarbeidet i liten grad er drøftet mellom ledere for ansvarlige etater/virksomheter eller i rådmannen/rådmannens ledergruppe. Tilsynet viste at kommunene ikke gjennomgående sørger for at beslutninger blir gjennomført ved utøvelse av overordnet ledelse og/eller ved å bruke det lovpålagte styringssystemet (internkontrollen).

Avlastningstjenester


Avlastningstjenester er nødvendig for familier til barn med funksjonshemninger eller omfattende sykdomstilstander. Aktuelle behandlingstiltak og habiliteringstiltak må videreføres under avlastningsoppholdet, for at tilbudet skal være forsvarlig. Kommunene bruker i varierende grad avlastningstilbud i  kommunale institusjoner eller hos private avlastere. Når foreldrene ønsker privat avlastning, eller dette er eneste mulige avlastningsform som foreligger, må foreldrene som oftest selv rekruttere avlastere, gjerne fra egen familie eller bekjentskapskrets. Oppgaven med å gi de private avlasterne den opplæring som er nødvendig for å ivareta barnet, utføres som regel av foreldrene. Kommunene inngår avtaler med og lønner de private avlasterne, men vurderer i liten grad egnethet, gir unntaksvis opplæring, og følger sjelden opp tjenesten med regelmessige evalueringer. Denne tjenesten gir derfor bilde av en tjeneste der foreldrene har ansvar for styring og  kvalitetssikring av at barnas opphold på alle måter er forsvarlig.

Fastlegene


De vanlige oppgavene fastlegene ivaretar, viser seg å fungere i begrenset grad for barn med funksjonshemninger. Det er nesten fraværende rutiner for kontakt mellom helsestasjons- og skolehelsetjenesten til fastlegene. Henvisninger fra kommunale etater til spesialisthelsetjenesten ble sendt uten fastlegens involvering eller kunnskap. Det forekommer i stor grad at henvisninger til spesialisthelsetjenesten ikke er basert på medisinskfaglige vurderinger. Både annet helsepersonell og pedagogisk personell henviser barn til habiliteringstjenesten, noen ganger direkte, og noen ganger med kun leges signatur.

Spesialisthelsetjenesten

Rolleforståelse/implementering i spesialisthelsetjenesten


Ansatte i habiliteringsavdelingene opplever i varierende grad tjenesten som en medisinsk faglig spesialisthelsetjeneste. I habiliteringsavdelingene har andre faggrupper tradisjonelt hatt en nærmest autonom rolle, og det synes å ha skjedd relativt lite med denne rolleforståelsen etter at tjenesten ble en del av spesialisthelsetjenenesten. Det blir rapportert om rekrutteringsproblemer når det gjaldt å få tilsatt leger med adekvat kompetanse i habiliteringsavdelingene.

Forhold til førstelinjetjenesten/kommunene


Kommunene har ulik oppfatning av i hvilken grad spesialisthelsetjenesten kan tilby en spesialisthelse-/annenlinjetjeneste. Fra kommunene blir det uttalt at på enkelte fagområder er deres kompetanse like omfattende som den som foreligger i spesialisthelsetjenesten. Dette begrenser den faglige støtte og veiledning som kommunen kan nyttiggjøre seg fra helseforetaket.

Habiliteringstjenesten som spesialisthelsetjeneste, særpreges av at den i mindre grad definerer hva som er rammene og nivå for deres tjenestetilbud. Kommuner som har et mangelfullt habiliteringstilbud til barn, får mer veiledning enn andre kommuner. Barn i en kommune kan få mer omfattende tilbud fra spesialisthelsetjenesten enn et barn med tilsvarende behov som er bosatt i en annen kommune.

Tverrfaglig/flerfaglig


Utredning av barnas behov for habilitering og anbefalte tiltak, blir i stor grad formidlet direkte fra faggruppe i foretaket til tilsvarende fagpersonell i kommunen (f.eks fra spesialpedagog til spesialpedagog). En samlet tverrfaglig oppsummering etter utredning av barnet i spesialisthelsetjenesten blir i begrenset grad gitt. Utredningen fremstår dermed mer som flerfaglig enn som tverrfaglig. Den samlede oversikt og kontakt blir mangelfull, og gjør samordning og koordinering av tjenestene vanskelig.

Individuell plan


Individuell plan blir også i spesialisthelsetjenesten ansett som et verktøy for å koordinere tjenestene, men det er en gjennomgående oppfatningen at arbeidet med planen er en kommunal oppgave. Tilsynet viste at habiliteringsavdelingene i varierende grad er åpne for å delta i utarbeidelsen av individuell plan.

Rolle/ansvarsavklaring mellom avdelinger/leger i spesialisthelsetjenesten


Barna i målgruppen for tilsynet har behov for betydelig hyppigere legekontakt enn barnebefolkningen for øvrig. I spesialisthelsetjenesten har de fleste barna kontakt både med barneavdelingen og med habiliteringsavdelingen. Foretakene har valgt forskjellige løsninger for samordning og ansvarsavklaringer mellom avdelingene. Den fremste samordningsfaktoren er leger som arbeider ved begge avdelingene, og som bringer informasjon og kunnskap om barna mellom avdelingene. 

Fastlegerollen


Sykehuslegenes kontakt med mange av barna er så omfattende og av en slik karakter, at de inntar funksjonen som barnets fastlege. Sykehusets kontakt med barnets fastlege er ofte begrenset til at fastlegen mottar epikrise fra legeundersøkelsene. Sykehusenes manglende involvering av fastlegene underbygger den begrensede kontakt de fleste kommuner har med fastlegene. Likevel er det fastlegen som får det omfattende ansvaret med å sikre gjennomføring og oppfølging av habiliteringsoppgavene når barnet når voksen alder.

Vedlegg


Sammendrag fra hvert enkelt tilsyn