Helsetilsynet

En 13 år gammel gutt sier i et intervju til sosionom og sosiolog Karin Gustavsen Tvetene :

”Jeg er vant til å være alene. Jeg har alltid vært mye alene. Så derfor tror jeg at det er sjeldent, men egentlig er det ganske ofte.
Jeg er vant til at folk drar på kino uten meg eller på andre steder uten meg, på ferie og slike ting.”

I boka ; ”Har vi råd mamma” som er gitt ut i år av to sosialarbeidere  -  Karin Gustavsen Tvetene og Per-Arne Stolanowski - får vi formidlet barns egne fortellinger om et liv i økonomisk fattigdom i Norge. De norske barnestemmene samsvarer med undersøkelser fra England og forteller om at barna preges av uro og tristhet over familiens økonomi, sterk lojalitet til foreldrene – samtidig som barna opplever å være utenfor det fellesskapet som andre barn kan være med i.

Dette er bl.a. knyttet til fritidsaktiviteter og aktiviteter i forbindelse med ferie, dagsturer mv. Barn som forteller oss sosialarbeidere at de ikke vil invitere kompisen med hjem fordi hjemmet er så fattigslig – og da handler det ikke om å ha siste modell av møbler. Det kan heller være mugglukta og preget i oppgangen.

Det kan være at barna ikke kan si ja til en invitasjon til et bursdagsselskap for da må de ha med gave, eller si ja til en klassetur som alle har gledet seg til i lang tid. Og selv om det ikke er krav om egenandeler på klasseturen – kan de indirekte egenandelene for å kunne være med i normale fellesaktiviteter – som det at du må ha med en sovepose  – være uoverstigelige barrierer. For de barna dette gjelder, er det ikke greit.

NTNU – Universitetet i Trondheim – gjennomførte i 2002 et forskningsprosjekt ”Ungdom – rik og fattig” i samarbeid med Redd Barna. Prosjektleder var sosionom og cand polit Edgar Martinsen. Målet var bla a å få fram ungdommens eget syn på hva som er viktig for ungdom i dag.

I prosjektet ble ungdommene bla spurt om ungdommens ”byrder” og ”handikap”. En av de alvorligste byrdene ungdom kan ha, var å ha eller å få fattige foreldre – fordi det begrenser hva de kan være med på – sier ungdommene som ble spurt. Dette er en alvorlig melding til oss fra ungdommer ved 11 ungdomsskoler som var med i undersøkelsen.

Jeg tar med en undersøkelse til som gir oss innsikt i fattige barnefamiliers opplevelse av sin situasjon:

Forskningsinstitusjonen NOVA har gjennomført en undersøkelse etter oppdrag fra Norske Kvinners Sanitetsforening av barnefamiliers levekår i Norge, med vekt på lavinntektsfamilier. Deres konklusjon er at det koster å være barn i en fattig familie, men foreldrene strekker seg langt for å skåne barna for de verste utslagene av å ha lav inntekt.

Undersøkelsen viser at foreldrene snakker lite om levekårsproblemene med barna. Mange barn ser ikke på seg selv som fattige – selv om de objektivt sett er det. På flere områder er det få forskjeller å spore mellom barn i lavinntektsfamilier og barn flest. De fleste trivdes på skolen, men barn i lavinntektsfamilier var noe mer utsatt for plaging og erting enn andre. Forskerne mener at deres funn kan nyansere bildet på hvordan det er å vokse opp i en familie under fattigdomsgrensen. Det vi kan lære av denne undersøkelsen er at barn i fattige familier reagerer ulikt på sin situasjon. Vi må gi de mulighet for å reagere på sin måte.

Aftenposten hadde i sommer en reportasje om barn – som sto sammen med slitne rusavhengige - i matkø utenfor Jakobs kirke her i Oslo. Grunnene til at barna sto der, kan være så mange. At foreldre var indisponerte til å handle og lage mat pga rusavhengighet eller store psykiske problemer. Eller kanskje at husholdningsbudsjettet er så stramt at det er hjelpsomt at barna får noen gratismåltider.

Uansett grunn – det er ikke verdig for et barn, eller en voksen for den saks skyld, å skulle bli satt i en situasjon der de skal stå i ”suppekø” utendørs til alle beskuelse, i Norge i 2005.  Å stå i suppekø sammen med samfunnets nedslitte, vil gi barna helt andre impulser enn å stå i kø for å kjøpe billett til fotballkampen eller kinoen. Hvilke opplevelser mener vi voksne det er rimelig at barnas hverdag skal preges av?

Fattigdommens plager i Norge er - ikke først og fremst sult, tørst og kulde – men psykologisk nød – som Kjell Underlid vil snakke om etter meg. Videre handler det om manglende mulighet til å delta i samfunnet  som andre og det handler om å bruke uforholdsmessig mye tid og energi på hvordan få tilstrekkelig med midler til det mest nødvendige.

Samtidig har fattigdommens konsekvenser også objektive, målbare størrelser i Norge: Vi har før lunsj fått belyst helseproblemene. Også i Norge handler fattigdom om liv og død. Det er systematiske forskjeller i helse, utdanning, kosthold, tannhelse og spedbarnsdødelighet.

Vi har en tidvis opphetet diskusjon i Norge om hvor mange som er fattige. Regjeringen mener at mennesker som tjener mindre enn 50% av medianinntekten, dvs tilnærmet gjennomsnittsinntekten, er fattige. Da har vi ca 26 000 barn i fattige familier. EU definisjon som tar utgangspunkt i 60%, ikke 50%,  ville gi oss ca 60 000 barn i fattige familier sier Redd Barna.

Hvem som eier den riktige definisjonen av fattigdom, er jeg lite interessert i. Det skal ikke være fattigdom som preger barns hverdag i Norge i en velferdsstat som vår.

Noen tror at det alltid vil være en del fattige i et land hvis en bruker 50 eller 60% av gjennomsnittsinntekten som fattigdomsmål. Men det er vel unødvendig å si til dere – at slik er det slett ikke. Som Hilde Bojer ved universitetet i Oslo sier; det er logisk og matematisk fullt mulig å ha en fordeling av inntekt der ingen tjener mindre enn halve medianinntekten. Det kan være mange grader av ulik fordeling over fattigdomsgrensen. Så selv om vi har en relativ fattigdomsgrense, behøver vi ikke ha fattige. Det handler om omfordeling.

Om vi blir enige om at det ikke skal være fattige i Norge, kan ikke fattigdommen defineres bort. Hvorfor er det ikke tatt krafttak for å få den bort? Flere har reist spørsmålet om det har vært en kulturell motvilje i Norge mot å se fattigdommens framtredelse. Med konstruksjonen av en velferdsstat som vår, skulle ikke fattigdommen eksistere.

Den regjeringen som nettopp har gått av, skal i alle fall ha den honnør, at den åpent snakket om sin ambisjon at de ville redusere fattigdommen. De fikk fram ”Tiltaksplanen mot Fattigdom”. (Stortingsmeldingen nr 6 2002 – 2003) Men regjeringen satset på feil medisin.

Skreddersøm og målrettet hjelp må til, har Bondevik og hans statsråder sagt. De har ikke vært opptatt av å sikre et forsvarlig økonomisk minstenivå for alle. Halvparten av de som mottar sosialhjelp, får det som supplement til trygdeytelser. Trygdeytelsene er for lave altså for flere, men likevel strammes vilkårene inn for uføretrygd, attføring, dagpenger og andre ytelser. 

Sosialhjelpssatsene varierer fra kommune til kommune. Og satsene er for mange kommuner under den forskningsbaserte SIFO-satsen som er stipulert ut ifra en forsvarlig levestandard. Regjeringen har ikke satset på sosial boligbygging og tiltaksplasser for arbeidsløse. Det skapes ikke tilstrekkelig med arbeidsplasser ifht de vi mister.

Antallet arbeidsledige er fortsatt høyt – over 80 000. Ca 40 000 er undersysselsatte (har deltid, ønsker heltid) Vi har siden 2001 har vi fått flere tusen uføre og  yrkeshemmede. Arbeidslivet – både i privat og offentlig sektor - brutaliseres; stadig flere slås ut fra arbeidslivet og hindrer andre fra å komme inn. Omkostningene for de ansatte er i ferd med å bli store.

Maskene i sikkerhetsnettene våre er blitt større og større i løpet av de siste årene er. Det skaper ikke verdighet å ta imot nådegaver. Ambisjonen må være å få bort fattigdommen. Ikke å hjelpe de fattige.

Mennesker utsettes for ulike typer risiko for å oppleve fattigdom. Arbeidsløshet, sykdom, ulykker og annet. Tiltak mot fattigdom må derfor innrettes mot mange ulike situasjoner, sier forsker Edgar Martinsen.


For de som har god inntekt, oppsparte midler, familie å lene seg til – er det ikke så farlig om pensjon, trygder, sosialhjelp ikke er sjenerøs og ikke gir tilgang for alle – De kan alltids kjøpe seg til goder. Enten det er skole, helse og sosiale tjenester, trygder, pensjoner.- Men det var jo ikke slik vi ville utvikle velferdsstaten.

Alvorligst i dette er at sosialhjelpen har i dag alt for stort preg av å ha den gamle fattighjelpens grunntrekk. Du skal stå med lua i handa og ta imot det du får – uansett hvor forskjellig nivået på sosialhjelpen er fra kommune til kommune. Det er usikkerhet hvor mye du får fra måned til måned, Den økonomiske sosialhjelpen må i langt større grad være både forutsigbar og være på et nasjonalt nivå som gir mulighet til et nøkternt livsopphold. Samtidig som det gis muligheter for å gi skjønnsbasert hjelp i uforutsette situasjoner.

Flertallet vi har hatt på Stortinget som har strammet inn vilkårene for trygdene og ikke villet gjøre sosialhjelpen forutsigbar, fordi de vil presse/oppmuntre flere til å komme seg i arbeid. Denne medisinen virker slett ikke. Derimot fornedrer dette menneskesynet mange og gir mange en radikalt lavere levestandard.

Også den kjente sosiolog Zygmunt Bauman har reist sterk kritikk mot den restriktive arbeidslinjen som ble innført i USA, Europa, Australia og New Zealand som mange andre forskere innen velferdsområdet.

Vi sosialarbeidere vet alt om at - Problemene med å komme inn i arbeidslivet  og få en fast tilknytning, ikke må bagatelliseres eller bare individualiseres. -

At levestandarden blir radikalt lavere for stadig flere, er svært kritisk for barna. De kan ikke vente i flere år til familieøkonomien er blitt god gjennom at mor har fullført sin utdanning og kommet i fast arbeid eller at far har prøvet og feilet i flere år før han kommer i stabilt arbeid.

Barndommen er snart over om barna skal vente på realisering av foreldres prosjekt om utdanning og arbeid. Tidsperspektivet for barn er annerledes og kortere for barn enn for voksne. Det må gjøres et solidarisk løft som monner for barna i de fattige familiene.

Hjelpen må innrettes slik at barna opplever at de som samfunnsmedlem har rett på en nøktern og forutsigbar levestandard.

Barna skal ikke oppleve – slik de gjør i dag – at deres levestandard har et fattigdomspreg fordi stortingsflertallet satser på en tøff arbeidslinje og mener at barnas foreldre ikke fortjener bedre. Forskjellige barn – skal ha like muligheter.

En slik politikk er i strid med FNs Konvensjon om Barns rettigheter (Barnekonvensjonen) som Norge har ratifisert. I Barnekonvensjonen  er en bestemmelse om Levestandard  som sier at ”Barn har rett til en levestandard som er tilstrekkelig på alle områder. Staten har plikt til å støtte de foresatte. ”

Barnekonvensjonen har også bestemmelser om Ingen diskriminering med et pålegg om at staten skal sørge for at ingen barn diskrimineres. Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn – uten forskjellsbehandling og uten hensyn til rase, farge, kjønn språk, religion, opprinnelse, eiendom, funksjonshemming eller oppfatninger.

Forum for barnekonvensjonen – som er et bredt sammensatt nettverk av mer enn 50 instanser som arbeider for barns beste i Norge – peker i 2004 på at forskjellene mellom rike og fattige barn i Norge øker for hvert år. Og ber om at alle nødvendige tiltak må settes i verk for at barn ikke skal behøve å leve under fattigdomsgrensen.

For at barnas rett til fritid og kulturelle aktiviteter etter barnekonvensjonen skal kunne oppfylles, anbefaler Forum for Barnekonvensjonen regjeringen å fjerne eller senke egenandeler på fritidsaktiviteter og kulturtilbud for barn, slik at barn i større grad selv kan bestemme hva de ønsker å delta på.

At alle barn må sikres lik adgang til et likeverdig tjenestetilbud, uansett hvor de bor, er også et forhold som Forum for barnekonvensjonen peker på.

Det er ikke velferds-Norge verdig at foreldre til barn med funksjonshemming må strategisk vurdere hvilke kommune eller bydel de skal bosette seg i, for å få et godt hjelpetilbud til barnet sitt. Det har stor betydning av å rettighetsfeste ordninger som barn med funksjonshemminger og deres familier er avhengige av. Og gi landsdekkende retningslinjer for velferdstjenester.

Ivaretakelsen av barns rettigheter henger sammen med at det bevilges tilstrekkelig med midler til kommunene slik at gjennomføring av konvensjonens bestemmelser er mulig.

Så det å snakke om utdanning for alle – utvikle en så kvalitativ god førskole, SFO og ordinær skole at den fremmer utvikling av alle barns personlighet, teoretiske og praktiske ferdigheter – handler også om omfordelig og konsekvent satsing på fellestiltakene. Kontantstøtten har ikke den innretningen selv om tiltaket sikkert er etablert i beste mening. Likeså med alle privatskolene.

Vi må ta dette på alvor. Gjennom skoleverket viser en undersøkelse fra i år at det fortsatt er en reproduksjon av den sosiale arven. Barnas skoleprestasjoner er nært forbundet med foreldrenes utdanningsnivå.

Tilbake til suppekøen som Aftenposten omtalte. Ingen av barna i køen var etnisk norske. Vi må framover også ha et minoritetsperspektiv på fattigdommen og barna.

Når det gjelder bistand til enslige mindreårige asylsøkere har det vært en uverdig drakamp om barnevernet har/ikke har ansvaret for disse barna. Unger som virkelig ikke har noe penger og som ikke har foreldrene ved sin side til å ta seg av dem.
 
Vi vet at mange asylsøkerbarn forsvinner. Det er viktig at disse barna får samme oppfølging som norske barn i forsvinningssaker.

Vi vet også at Asylmottak er ikke egnet sted for barn å bo over lengre tid. Det må regjeringen også ta konsekvensene av.

Å ha et perspektiv på barns levekår ut over Norges grenser, er i Karl Evangs ånd og utfordringene er flere enn de som er nevnt.

Vi ser en rask framvekst av kommersiell, seksuell utnytting av barn. Kjøp, salg og grov utnytting er big business. Grobunnen for denne rå og hjerteløse aktiviteten er i stor grad fattigdom. Barn må aktivt beskyttes mot overgrep som er følger av økt globalisering.

Avslutningsvis tar jeg opp det forhold at
Barnevernets arbeidsområde sjelden benevnes som fattigdomsarbeid. Men forskningen er klar:

I familier som mottar hjelpetiltak fra barnevernet eller der barnevernet overtar omsorgen for barna, har ofte foreldrene lavere utdannelse, lavere yrkesaktivitet og en bruttoinntekt som ligger godt under gjennomsnittet.

Det er slett ikke slik at alle fattige har en situasjon i familien som gjør at barnevernet kommer inn i bildet – men det er et apropos at svært mange av barnevernets barn kommer fra fattige familier.

Det er i overkant av 30 000 barn som mottar hjelp fra barnevernet hvert år. De aller fleste hjelpes mens de bor hjemme.”Hvorfor ser vi ikke fattigdommen” spør forsker Agnes Andenæs i en artikkel i Nordisk Sosialt arbeid i 2004. Og hun peker på at den faglige interessen rettes mot relasjoner og samspill innad i familien. Den sosiale situasjonen inngår ikke i vurderingen på samme vis. Hun argumenterer ikke for å erstatte fokus på individuelle problemer, rusavhengighet, vanskjøtsel, grensesettingsproblemer, voldelighet  - med økonomiske forhold – men at barnevernet utvider perspektivet. Utvikler lydhørhet for fattigdommens betydning for familien og dens liv. 

”At vi bygger opp kunnskap om levekår som kan være relevante for barnevernet – ved at økonomi, arbeid og bolig ikke bare reduseres til ytre faktorer som påvirker barns utvikling – og som andre instanser har ansvaret for – men inngår i den komposisjonen som et barns liv er.” sier Agnes Andenæs.

Det er energikrevende å ha dårlig råd og usikkerhet rundt økonomien. Foreldrenes selvaktelse blir svakere, ikke minst når dette kombineres med lav utdanning og kanskje dårlig helse.

Også den tidligere nevnte NOVA-undersøkelsen  konkluderer klart: psykiske problemer og svekket livskvalitet opptrer markant oftere blant fattige foreldre enn blant andre foreldre.

Å hjelpe barna til å få en bedre skolehverdag, prestere bedre på skolen – rydde opp i mobbesituasjoner er krevende på mange plan for en ressurssterk enslig mor, eller et foreldrepar for den sakens skyld. Hvis mor eller foreldrene i tillegg har lav utdanning, helseplager og er lut fattig og bor dårlig – kan de neppe bruke naturlig autoritet for å bistå barnet til en bedre skolehverdag. De har kanskje mer enn nok med sine egne utfordringer

Når vi i barnevernet skal sette inn støttetiltak og styrke foreldrenes evne til å bistå barnet sitt, blir det viktig – å ikke bare forstå fattigdommens betydning for familiens fungering – men utforme tiltak ifht denne innsikten.

Paradokset er at barnevernet ikke rår over ressurser som en familie trenger for å leve et anstendig liv. Det i seg kan føre til at barnevernet i sitt arbeid og tiltak retter seg i hovedsak mot relasjonelle problemer i familien og ikke familien materielle forhold.

De fattige i Norge må sloss både mot fattigdomsproblemene som de kjenner på kroppen og at det er en tendens til å individualisere problemene og ikke tenke strukturelt og solidarisk i utformingen av tiltakene.

Jeg fattet håp når jeg leste erklæringen til den rød-grønne regjeringen. De vil føre en politikk for å redusere forskjellene i samfunnet og avskaffe fattigdommen. Den nye regjeringen vil ha et særlig barnepolitisk fokus på tiltakene. Alle barn og unge skal ha de samme rettigheter og muligheter uavhengige av foreldrenes økonomi, etnisitet, utdannelse og geografisk tilhørighet. – La oss følge nøye med at dette skjer.