Helsetilsynet

Velkommen til årets Karl Evang-seminar og prisutdeling. Det er nå 5. gang Helsetilsynet arrangerer seminar på Karl Evangs fødselsdag og i tilknytning til utdeling av Karl Evang-prisen. Første gang var på hans 100-årsdag i 2002. Dette har vi nå gjort til en årlig tradisjon.

Karl Evangs pris skal gis til en person eller organisasjon som har gjort en særlig fortjenstfull innsats for å fremme enten folkehelsen og sosiale forhold av betydning for denne, rettssikkerhet og sikkerhet i helse- og sosialtjenesten eller opplysningsarbeid og medvirkning i samfunnsdebatten om viktige helse- og sosialpolitiske spørsmål.

Evang-prisen deles i år ut for 26.gang.  Statuttene ble revidert og ny priskomité oppnevnt i 2004

Medlem av priskomiteen, Steinar Westin, vil på slutten av seminaret dele ut Karl Evangs pris for 2006.   

Ideen med Karl Evang-seminaret

er å bidra til å skape debatt og engasjement rundt et aktuelt tema i Karl Evangs ånd og med relevans for Helsetilsynets arbeid.

Karl Evang var landets første helsedirektør fra 1938 til 1972.


Han var i stor grad med på å prege samfunnsutviklingen i en mannsalder. Få norske embetsmenn har vært så tydelig til stede i det offentlige rom. Han var en av de første til å bruke begrepet "velferdsstat" og er regnet som en av velferdsstatens og det moderne norske helsevesens fremste arkitekter.

Han så på helse som politisk verktøy. Fornuften, vitenskapen og det rasjonelt oppbygde politiske systemet skulle komme sykdom i forkjøpet gjennom opplysning og forebyggende arbeid.  På denne bakgrunn utviklet han det utvidete helsebegrepet. Etter krigen var han med på å prege Verdens helseorganisasjons grunnlov med sitt utvidete helsebegrep -: "mennesket skal være fri for sykdom og svakhet og skal nyte fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære."
 
Det syns for oss som en utopi, men formuleringen står der fortsatt.

Statens helsetilsyn skal som tilsynsmyndighet ha oversikt over sosiale forhold, befolkningens helsetilstand og behov for tjenester, følge med på hvordan tjenestene og personellet utøver sin virksomhet og gripe inn om virksomheten er i strid med lovgivningen. Tilsyn og rådgivning basert på erfaringer fra tilsyn skal medvirke til at:

  • Befolkningens behov for tjenester ivaretas
  • Tjenestene drives på en faglig forsvarlig måte
  • Svikt i tjenestene forebygges
  • Ressursene i tjenestene brukes på en forsvarlig og effektiv måte.

Helsetilsynets prioritering av tilsynsområder bygger på vurderinger av fare ved svikt i tjenestene og de verdier og mål som er nedfelt i lover, forskrifter og nasjonal politikk. I risikovurderingene inngår kunnskap fra klage- og tilsynssaker (enkeltsaker), tilsyn med virksomhetene, områdeovervåkning, og fra andre kilder. Tilsynsressursene skal styres mot områder av stor betydning for enkeltmenneskers rettssikkerhet, områder der sannsynlighet for svikt er stor, der konsekvensene av svikt for klienter og pasienter er alvorlige, eller der klienter og pasienter ikke selv kan forventes å ivareta egne interesser.

Det er fylkesmennene og Helsetilsynet i fylkene som er ute og fører tilsynet. Statens helsetilsyn har den koordinerende og overordnede rollen. Årlig gjennomfører fylkesmennene og Helsetilsynet i fylkene 500 tilsyn med sosial- og helsetjenestene. Alle har noe å lære av rapportene fra disse tilsynene, også de som ikke har hatt tilsyn.

Det er eierne og driverne av tjenestene som er ansvarlige for kvaliteten. Derfor må kommunestyrerepresentanter og styremedlemmer i helseforetakene selv lese rapportene. De er ansvarlige for kvaliteten. Dette ansvar kan ikke alene overlates til administrasjon og fagfolk. Alle rapportene ligger offentlig tilgjengelig og søkbare på våre hjemmesider  www.helsetilsynet.no.

Så til årets seminartema:

Hvorfor er vold mot barn et tema som har relevans for Helsetilsynets arbeid?

Barna er en sårbar gruppe som har rett til tjenester fra sosial- og helsetjenesten som alle andre. De barna som har vært utsatt for vold har et spesielt behov for at tjenesten klarer å avdekke og se den situasjonen disse barna befinner seg i. Gjør ikke tjenestene det, oppstår det risiko for at disse barna ikke får den hjelpen de trenger og har krav på. Det trengs særlige kunnskaper og ferdigheter får kunne fylle en slik hjelperrolle, og tjenesten må ha et klart fokus for å se disse barna. Dersom tjenesten ikke har dette fokuset, øker risikoen for at de voldsutsatte barna - som er en helt spesielt utsatt gruppe - og som ikke selv er i stand til å ivareta sine interesser, får svekket sin rettsikkerhet. Dette kan gi svært alvorlige konsekvenser både i den situasjon de befinner seg i og i ettertid.

Det som skjer i tidlig barndom er grunnlaggende for hvordan det går med oss mennesker senere i livet. Vold mot barn lager sår som aldri gror.

Hjelpeapparatet må hjelpe barna til å leve med disse sårene. Ikke alltid lykkes vi med dette og vi finner de voldsutsatte barna igjen som voksne blant de mest vanskeligstilte av hjelpeapparatets brukere.

Mange instanser møte barna og foreldrene på ulike stadier og i ulike situasjoner og sammenhenger. Politi, helsestasjon, barnehage, skole, barneverntjeneste, poliklinikker, helsetjeneste og sosialtjeneste, for å nevne noen.

Tar man seg tid til og tør man å åpne øynene for barnas situasjon? Tar man i tilstrekkelig grad kontakt med hverandre for å få til det samarbeidet som ofte er avgjørende for å få et helhetlig bilde av situasjonen og lykkes med innsats?

Mange av de mindreårige som kommer hit for som flyktninger eller asylsøkere har erfaringer og minner med seg fra krig, vold og traumer som det er vanskelig, ja kanskje umulig for oss å fatte og begripe.  Hvordan skal den vanlige tjenesteyter kunne bidra til å lege de sårene disse barna lever med?

Å gi næring til kloke tanker og kloke handlinger ved å sette søkelyset på dette temaet er et av mine ønsker med å sette temaet på dagsorden på årets Karl Evangseminar.

Vi ønsker også å styrke våre egne kunnskaper om barna, deres situasjon og hvilke utfordringer denne gir hjelpeapparatet.
Helsetilsynets arbeid skal være kunnskapsbasert og vi skal følge med for å avdekke svikt og risiko for svikt i hjelpeapparatet. Vi trenger derfor kunnskap om disse barnas situasjon. Blant annet på dette grunnlag må vi bestemme oss for om vi skal møte situasjonen med en eller annen form for tilsynsmessig tilnærming, enten alene eller i samarbeid med andre tilsynsorganer. Det må ikke være slik at sosial- og helsepersonell urettmessig bruker taushetsplikten som unnskyldning for ikke å ta de tverrfaglige kontakten som kan være livreddende for noen barn. Derfor er jeg glad for at Sosial- og helsedirektoratet i disse dager gir ut rundskriv om nettopp taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett, slik Barne- og likestillingsdepartementet også har gjort tidligere. Les dem!

Jeg er også svært glad for at vi nå har startet et omfattende samarbeid med Barne- og likestillinsgdepartementet om felles landsomfattende tilsyn innen barnevern, med bl.a. fokus på vold mot barn. Det er mitt håp at dette samarbeidet skal videreutvikles, og forsterket tilsyn rettet for eksempel mot familierådgviningskontorene vil også komme barna til gode.

Vi er svært glade for at vi har fått dyktige og erfarne foredragsholdere til å hjelpe oss å belyse dagens tema og sette et særlig fokus på disse utfordringene.

Dagens seminarleder er avdelingsdirektør hos fylkesmannen i Buskerud: Anne- Catrine Dahl og jeg overlater herved ordet til henne.

Hjertelig velkommen til seminar og prisutdeling.