Helsetilsynet

Dagen før FNs årlige generalforsamling startet for en måned siden, var verdens ledere samlet i New York. De møttes for å snakke om vår tids to største utfordringer på den internasjonale arena: Terrorisme og HIV/AIDS.
 
AIDS er også en kilde til frykt og terror, og tar mange uskyldige liv. Vi vet mye om hvor og hvordan sykdommen rammer. Og vi vet mye om hvordan epidemien kan bekjempes. Ved årtusenskiftet, på det som ble kalt Tusenårsforsamlingen i New York, satte FNs medlemsland seg en rekke spesifikke og tidsbestemte mål for denne kampen. Møtet, som kom i stand på initiativ fra Kofi Annan, satte fornyet søkelys på kampen mot AIDS - en kamp som neppe kan sies å bli kjempet med samme intensitet og innsats som kampen mot terrorisme.
 
Noen fremskritt har det vært. Mange land har økt ressursene som settes inn i kampen mot HIV og AIDS. Samarbeidet mellom aktører har blitt bedre, både i det internasjonale samfunn og i de enkelte land som er rammet. En gla’nyhet fikk vi for ikke lenge siden, da Verdens handelsorganisasjon vedtok å legge til rette for at fattige land kan skaffe seg billigere anti-retrovirale medisiner.
 
Men disse fremskrittene kan ikke skjule at det gjenstår mye før målene er nådd. Vi ligger etter skjema – det skjema verdenssamfunnet forpliktet seg til for tre år siden. Ett av målene i FN-deklarasjonen fra Tusenårsforsamlingen var å redusere antall unge som ble smittet med 25 % innen 2005. Vi skulle halvere antall spedbarn som ble smittet. Vi skulle ha omfattende programmer for omsorg på plass. Med nåværende fremdrift vil vi ikke nå noen av disse målene innen fristene.
 

HIV/AIDS som prioritert område

Derfor må innsatsen styrkes, og det vil Norge bidra til. Regjeringen har bestemt at HIV/AIDS er, og fortsatt skal være et prioritert satsingsområde. Dette innebærer at vi vil

  1. Øke støtten til UNAIDS
  2. Videreføre støtten til Det globale fondet på et høyt nivå
  3. Øke bidraget til Det internasjonale AIDS-vaksineprogrammet IAVI
  4. Øke bidraget til Det internasjonale partnerskapet for mikrobicider, IPM
  5. Videreføre støtten til særskilte tiltak gjennom frivillige organisasjoner og andre bilaterale kanaler
  6. Bli enda bedre når det gjelder å integrere HIV/AIDS-faktoren i alle våre utviklingsprogrammer

La oss stoppe opp litt ved dette siste punktet. Vi må ta innover oss at HIV og AIDS griper ødeleggende inn på samtlige utviklingsområder. Vi har de siste tiårene hatt et stort og økende norsk engasjement for bekjempelse av fattigdom. I løpet av de siste 50 årene har vi vært med på å bidra til store fremskritt for verdens fattige. Men nå ser vi at HIV og AIDS tar kvelertak på den gryende utviklingen i mange land, land som hadde positive fremtidsutsikter for ikke lenge siden. HIV/AIDS er både en helsekatastrofe og en trussel mot utvikling og fattigdomsbekjempelse. Derfor må vi sørge for at bekjempelse av HIV og AIDS blir tatt med i alle programmer, på alle sektorer. I vår satsing på utdanning, næringsutvikling, godt styresett og fredsbygging må HIV/AIDS være en del av planene.
 

Økende ulikheter Nord/Sør

Vi ser også at HIV og AIDS har bidratt til økende ulikheter mellom Nord og Sør.
 
Det skulle vært slik at alle barn ble født inn i denne verden uten fare for å bli HIV-smittet og dø før fylte to år. Det skulle vært slik at alle barn slapp å bli foreldreløse fordi mor og far døde av AIDS. Aller helst skulle alle barn gått på skolen, alle ungdommer skulle visst hvordan de beskytter seg mot HIV-viruset, og hatt mulighet til det! Og alle voksne skulle vært friske og arbeidsføre slik at de kunne brødfø seg selv og barna sine.
 
Slik er det dessverre ikke.
 
HIV/AIDS-epidemien har fått katastrofale konsekvenser for utviklingen i mange land. I de verst rammede landene har epidemien allerede satt utviklingen flere tiår tilbake. Resultater av mange års innsats for utvikling, som høyere forventet levealder og nedgang i barnedødelighet, er allerede tapt. Beregninger viser at økonomisk vekst i Afrika sør for Sahara har falt 2-4 prosent på grunn av AIDS, og tall fra UNAIDS indikerer at i 2020 vil brutto nasjonalprodukt i de hardest rammede landene være redusert med 20 prosent - med mindre vi greier å stanse epidemien.
 
Ett av FNs Tusenårsmål er å stoppe og reversere spredningen av HIV/AIDS og andre sykdommer som truer menneskeheten, innen 2015. Dersom vi ikke greier det, vil vi heller ikke kunne nå mange av de andre Tusenårsmålene.  HIV/AIDS har betydning for målet om utdanning for alle, for målet om å redusere dødeligheten blant barn og for målet om å sikre bærekraftig utvikling. Jeg er overbevist om at det er mulig å nå Tusenårsmålene, men det må en enorm innsats til fra alle – også fra oss i Norge.
 
La meg skissere hva jeg mener skal til for at verdenssamfunnet skal klare å innfri Tusenårsmålet om HIV/AIDS. 
 

Tall - eksempler

La oss se på noen tall og fakta som illustrerer omfanget av den utfordringen vi står overfor:
 
I Afrika sør for Sahara ble 3,5 millioner afrikanere smittet med HIV i løpet av 2002. Det er nesten 10.000 mennesker hver dag. I samme region døde 2,4 millioner av AIDS i 2002. Det betyr at 6.500 mennesker der dør av AIDS hver eneste dag.
 
I Afrika sør for Sahara hadde bare 50.000 HIV-positive tilgang til anti-retroviral behandling ved utgangen av 2002, bare 1 % av dem som trenger slik livsforlengende behandling.
 
Globalt har mer enn 14 millioner barn under 15 mistet en eller begge foreldre på grunn av AIDS, et tall som forventes å nå svimlende 25 millioner innen 2010. Nesten 2/3 av risikolandene mangler en nasjonal politikk for hvordan de vil håndtere foreldreløse barn.
 
Vi kan bare begynne å forestille oss hvilken katastrofe dette fører til. Titalls millioner nye barn som ikke går på skolen. Titalls millioner som ikke utvikler ferdigheter som setter dem i stand til å ta vare på seg selv. Titalls millioner som lett kan rekrutteres til sexindustrien - eller til tjeneste som barnesoldater. 
 
Det finnes ingen enkle løsninger på et så sammensatt problem som det HIV/AIDS-epidemien representerer. Vi må kjempe på mange fronter samtidig. Følgende seks prinsipper er sentrale i kampen for å reversere og stoppe epidemien: 

  1. Målrettede tiltak mot sårbare grupper, inkludert ungdom,
    2.    Integrere forebygging, omsorg og behandling,
    3.    Deltakelse fra lokalmiljøer og sivilt samfunn,
    4.    Åpenhet rundt sykdommen,
    5.    Sterkt, ansvarlig og engasjert lederskap på alle nivå,
    6.    Finansiering av den globale HIV/AIDS-responsen.

Epidemien er i følge UNAIDS fremdeles i en tidlig fase. Vi må i mange år framover dessverre forvente en fortsatt økning i antall smittede, døde og foreldreløse.
 
Men til tross for pessimistiske framtidsutsikter er det tegn på at innsats nytter. Uganda er et av de land hvor det ser ut til at man har klart å stagge en galopperende smittefrekvens. Signaler fra enkelte andre land, som Senegal og Thailand, viser at HIV-forebyggende arbeid bærer frukter. I Sør-Afrika har myndighetene bestemt seg for å sørge for at alle HIV-positive som ønsker det skal få tilgang til ARV-medisiner gjennom det offentlige helsesystemet. Det gir grunn til forsiktig optimisme.
 
Vi lever i en verden der flere tusen mennesker daglig blir HIV-smittet på grunn av manglende kunnskaper, der mennesker blir utsatt for overgrep eller er nødt til å selge seksuelle tjenester for å overleve. Vi lever i en verden der de som er smittet ikke kan beskytte sine nærmeste mot viruset, langt mindre fortsette å leve et verdig liv med viruset i kroppen. Vi lever i en verden der myndigheter i mange land ikke har mulighet til å innfri og sikre fundamentale menneskerettigheter - en verden der sykdommen forties og der mennesker dør uten at det snakkes om hvorfor.
 
Vi lever i en verden der bare en drøy fjerdedel av de 10 milliarder USD som trengs årlig i den globale kampen mot HIV/AIDS stilles til disposisjon.

Seks prinsipper

1. Målrettede tiltak

Tilbake til de seks prinsippene. Det første av de seks prinsippene er nødvendigheten av å målrette tiltak mot sårbare grupper. Enkelte grupper er mer utsatt for smitte enn andre. Særlig utsatt er kvinner og menn som på grunn av fattigdom blir tvunget til å selge seksuelle tjenester, injiserende stoffmisbrukere, mobile befolkningsgrupper, mennesker som er rammet av krig og konflikt (inkludert militært personell) og ungdommer.

Halvparten av de som smittes i dag - det vil si 7000 per dag - er ungdom under 25 år. Å satse på ungdom i kampen mot HIV/AIDS gir resultater. I hvert eneste land hvor man har opplevd en reduksjon i antall mennesker som blir HIV-smittet, har den største reduksjonen skjedd blant unge mennesker.

Undersøkelser gjort av UNICEF viser at ungdom vet for lite om HIV/AIDS. For å lykkes med AIDS-bekjempelsen må vi sørge for at ungdom får den rette informasjon om hvordan de kan beskytte seg mot HIV - og en livssituasjon som gir dem mulighet til å beskytte seg . For å lykkes må vi også påvirke atferdsmønstre – på et språk som ungdom lytter til og forstår. Vi må oppmuntre til mer åpenhet mellom foreldre og barn, slik de for eksempel prøver å gjøre i Sør-Afrika.  ”Love your children enough to talk about sex”, heter det i en sørafrikansk kampanje, der budskapet formidles via radio fra ledere som Nelson Mandela og Desmond Tutu.

For å kunne forstå og bekjempe en epidemi knyttet til seksuell atferd må en ha en klar forståelse av likestillingsspørsmål. Jenter og kvinners rettigheter må sikres. Jenter og kvinner må utdannes og settes i stand til å hevde egne rettigheter. Jenter og kvinner må få muligheten til å beskytte seg selv og sine barn mot HIV-smitte. Det er blant jenter mellom 15 og 24 år at smittefrekvensen er høyest. De er verst rammet.

La meg i denne sammenheng nevne at Norges støtte til organisasjonen International Partnership for Microbicides. Denne organisasjonen er i ferd med å samordne innsatsen for å utvikle produkter som kan beskytte kvinner mot smitte.

Men det aller viktigste redskap for å beskytte barn og unge mot HIV/AIDS er utdanning. Det beskytter også mot andre sykdommer, fattigdom og overgrep. Barn og unges rett til utdanning må sikres. Kunnskap er vårt viktigste våpen i kampen mot AIDS. Kunnskap er det nærmeste vi kommer en vaksine - foreløpig.

Retten til utdanning er første prioritet i vår utviklingspolitikk. Derfor lager vi nå en egen strategi for vår utdanningsbistand. Innen 2005 skal vi trappe opp andelen av norsk bistand som går til utdanning til 15 prosent. Med budsjettet for 2004 er vi nå nesten i mål med det.

2. Integrering av forbygging, pleie, behandling

Det andre prinsippet for en effektiv global HIV/AIDS-bekjempelse er integrering av forebygging, pleie og behandling.

Forebygging er fremdeles det aller viktigste. Det dreier seg om å hindre smitte og dermed redde flest mulig liv. Lenge dreide den internasjonale HIV/AIDS-kampen seg nesten utelukkende om forebygging. Dette har forandret seg. Forandringen kom blant annet med FN-erklæringen om HIV/AIDS sommeren 2001. Her ble pleie og behandling, inkludert behandling med anti-retrovirale medikamenter, anerkjent som et sentralt virkemiddel i den globale HIV/AIDS-kampen.

Tilbud om behandling er ofte helt avgjørende for å få mange mennesker til å teste seg frivillig. Slik testing - og tilhørende rådgivning - er igjen helt avgjørende for å oppnå effektiv forbygging. Alle må kjenne sin HIV-status! Først da kan vi håpe på at de som tester positivt unngår å smitte andre. Men her støter vi igjen på manglende kapasitet: Bare ett av ni mennesker som ønsker å teste seg har tilgang til slik testing.

Krav om tilgang til AIDS-behandling har i den siste tiden blitt sterkere.  Men prisene er fremdeles alt for høye til at de fattigste kan skaffe seg AIDS-medisiner. Flere FN-organisasjoner har gått sammen i et partnerskap med farmasøytiske selskap for å påskynde denne prosessen. Også andre gjør dette. Her gjenstår mye arbeid – også for den farmasøytiske industrien.

Men å bygge opp gode behandlingssystemer handler om mer enn å finne nok penger til medisiner. Helsesystemene i utviklingslandene må styrkes og bygges. Her mangler det mye.

Dette innebærer blant annet å utdanne flere sykepleiere og leger som er villige til å jobbe der det er størst behov for dem -–på landsbygda. Dette er en stor utfordring, særlig når rike land gir mange faglærte tilbud det er vanskelig å si nei til.

Det må skapes en effektiv kjede av helserelaterte tjenester. Dette gjelder forebygging, kunnskap/informasjon, behandling og omsorg. Enkeltmenneskets behov må ivaretas uansett hvilken HIV-status man har eller på hvilket stadium i HIV-infeksjonen man er. Dette arbeidet bidrar vi til blant annet gjennom vår støtte til verdens helseorganisasjon – WHO.

3. Aktiv deltakelse fra det sivile samfunn

AIDS stiller oss overfor vanskelige kulturelle og sosiale utfordringer. Vi blir tvunget til å være klare og åpne om forhold vi helst ikke snakker om. Derfor må vi finne gode måter å kommunisere på i lokalsamfunn og i den private sfære. Skoler og helsetjeneste kan ikke gjøre denne jobben alene. I mange deler av verden står frivillige organisasjoner i en sterkere posisjon enn den offentlige sektor for å kunne nå folk i sine lokalsamfunn.

Derfor er prinsipp nummer 3 for å få til en effektiv HIV/AIDS-strategi å sørge for aktiv deltakelse fra lokalmiljøer og sivilt samfunn.

Vi må benytte alle gode krefter i kampen mot AIDS. Dette inkluderer frivillige organisasjoner, kirkesamfunn, idrettsforeninger og arbeidslivsorganisasjoner. 

Kirken og religiøse organisasjoner spiller en uvurderlig rolle. I mange deler av verden er kirken den eneste institusjon folk kjenner og stoler på. I tillegg har religionen stor påvirkning på folks holdninger og atferd. Religiøse lederes åpenhet om HIV/AIDS - og om hvordan folk kan beskytte seg, - er et meget viktig bidrag i bekjempelsen av epidemien. Kirken må i langt større grad se sin rolle her.

Også norske frivillige organisasjoner er tungt inne i den internasjonale HIV/AIDS-kampen. Sammen med partnerorganisasjoner i samarbeidslandene leverer de frivillige organisasjonene et svært viktig bidrag til kampen mot HIV/AIDS. 

Mitt første møte med AIDS var i 1988. Jeg var på feltarbeid et års tid i en liten landsby i Tanzania i forbindelse med min hovedoppgave i sosialantropologi. En yngre mann hadde returnert til landsbyen, til sin familie, etter mange års arbeid i den sentrale delen av landet. Han var veldig syk. Så døde han. Det var begravelse. Ingen sa hva det var. Ingen brukte begrepet. Ingen snakket om det. Selv om landsbyens lille helsestasjon hadde hengt opp en plakat for å advare mot HIV/AIDS, lå det et taushetens slør over hele hendelsen. Litt senere ble det snakket om at en annen mann i landsbyen kanskje også var smittet av det samme. Det. "Det" var begynnelsen på HIV/AIDS. Det var tabu. Det førte smitte med seg. ”Det.”

Vi må dette ord på ”det”!  Diskriminering og stigmatisering av HIV-smittede er et stort hinder for effektiv HIV/AIDS-forebygging. Det er vanskelig å bryte stillheten hvis en står i fare for å miste jobben ved å være åpen om sin HIV-smitte - eller hvis en risikerer å bli isolert i lokalsamfunnet på grunn av fordommer og uvitenhet. Slike forhold gjør det vanskelig å motivere folk til å oppsøke helsestasjoner for frivillig testing og rådgivning.

4. Åpenhet

Derfor er prinsipp nummer 4: Åpenhet rundt sykdommen, en helt sentral faktor i arbeidet.

Kampen mot HIV/AIDS krever at vi bryter ned murene av taushet og fornektelse, og får slutt på den diskriminering og stigmatisering som følger HIV/AIDS. Samarbeid med HIV-positives organisasjoner og stigmatiserte grupper som menn som har sex med menn og kvinner og menn som lever av å tilby seksuelle tjenester er særlig viktig.

AIDS har fått utvikle seg til en katastrofal epidemi beskyttet av denne taushetens mur. Taushet i alle ledd fra hvert enkelt familiemedlem til verdens toppledere. Manglende politisk vilje til å se realitetene i øynene, kombinert med en tabubelagt sykdom, har ført til at man ikke har mobilisert sterkt nok. Tausheten dreper, langsomt men sikkert.

Mødre kan smitte sine barn gjennom å gi bryst. I mange afrikanske land ser vi at HIV-positive mødre som vet dette – og har ressurser til å gi flaske – likevel gir bryst! Grunnen er enkel og tragisk: Hvis hun gir flaske vil folk rundt henne fatte mistanke om at hun er smittet. Frykten for å bli støtt ut er sterkere enn frykten for å smitte sitt eget barn med en uhelbredelig sykdom.
Her vil også medisiner mot mor-barn-smitte kunne virke positivt ved å redusere stigmatiseringen og dermed forhindre ytterligere smittespredning.

Vårt femte prinsipp er at HIV/AIDS-kampen trenger sterke, ansvarlige og engasjerte ledere på alle nivåer.

Informasjon må ledsages av sterke og tydelige signaler fra politisk hold, fra landenes politiske ledere. De må bryte tabuene. Uganda er ett av de landene som har klart å bremse epidemien. Dette har de klart blant annet med en kombinasjon av informasjon og et klart budskap fra landets president, Yoweri Museveni.

I mange land har statsoverhodet – presidenten eller statsministeren – selv satt seg i førersetet og ledet an i den nasjonale HIV/AIDS-bekjempelsen. Disse har innsett at HIV/AIDS-epidemien berører alle samfunnsområder og at det er behov for en kombinasjon av tiltak for å stanse den. I mange land har dette ført til en reorganisering av HIV/AIDS-arbeidet for å synliggjøre at dette ikke kun er helseministerens ansvar. I Afrika spesielt har det blitt vanlig å inkludere forskjellige departementer, representanter for det sivile samfunn og andre utviklingspartnere i koordineringsstrukturer på høyt nivå – ofte kalt nasjonale AIDS-komiteer.

Med slike afrikanske AIDS-komiteer som modell, har også Norge sin – Aidsforum. Hensikten har vært å engasjere norske miljøer i kampen mot AIDS. Dette partnerskapet har både bidratt til, og synliggjort, mangfoldet i det norske engasjementet i den internasjonale HIV/AIDS-bekjempelsen.

6. Finansiering av kampen mot AIDS

Det er ikke bare i utviklingslandene det må utvises lederskap. Aktiv innsats og resurser fra det internasjonale samfunnet er nødvendig.
Det sjette prinsippet er finansiering av den globale HIV/AIDS-responsen.

FN har anslått det årlige ressursbehovet i den globale HIV/AIDS-kampen til 10 milliarder dollar. Disse pengene må skaffes til veie gjennom en internasjonal dugnad. Vi er fremdeles langt unna et slikt nivå, til tross for de økte ressursene som kommer inn, blant annet gjennom USAs HIV/AIDS-initiativ (5 milliarder dollar) og noen av G8-landenes bidrag.

Utviklingslandene må prioritere HIV/AIDS i egne budsjetter. De rike landene må gi langt mer bistand til HIV/AIDS-bekjempelse. Kampen mot HIV/AIDS må kobles til nasjonale fattigdomsstrategier. De rike landene må innfri sine forpliktelser.

Jeg har ved flere anledninger utfordret land til å bli medlemmer av "G-0,7-klubben". De rike landene kan utvise lederskap ved å innfri forpliktelsene om å nå et nivå på bistanden som utgjør 0,7 prosent av brutto nasjonalinntekt. Land som Nederland, Sverige, Danmark og Norge har vist at det er mulig å få langsiktig folkelig støtte til bistandsnivåer på godt over 0,7 prosent. Her er det ingen inntaksbegrensning - vi som allerede er i "G-0,7-klubben" vil mer enn gjerne ha flere medlemmer!

Gjennom et bredt anlagt partnerskap kan målet om å stoppe spredningen av HIV/AIDS nås. Et partnerskap mellom rike og fattige land, et partnerskap som inkluderer privat sektor og frivillige organisasjoner. UNAIDS – FNs samarbeidsprogram er et partnerskap mellom 8 FN-organisasjoner inkludert Verdensbanken og ILO. Norge er blant de tre største giverne til UNAIDS med 107 millioner kroner i 2003. Det Globale Fondet for bekjempelse av AIDS, Tuberkulose og Malaria, som Norge har spilt en meget aktiv rolle opprettelsen av, er et partnerskap mellom myndigheter, frivillige organisasjoner, FN-organisasjoner og næringslivet, på globalt og på landnivå. Norge har bevilget 106 millioner til fondet i år. Fondet blir et viktig virkemiddel for mobilisering av ressurser i kampen mot AIDS-epidemien. Fram til nå har Fondet forpliktet seg til å gi 1,5 milliard dollar til 93 land. Fra 2004 setter vi nå av mer midler også for behandling i flere av våre samarbeidsland. Dette er et nytt initiativ fra vår side.

Det finnes ingen trylleformel i kampen mot AIDS. Svaret må ligge i vår politikk, i vårt engasjement og i at alle tar ansvar for eget og andres liv. Prinsippene som jeg har skissert er sentrale i kampen. Landene som selv er direkte rammet av en HIV/AIDS-epidemi må likevel finne sine egne svar. Norge, sammen med verdenssamfunnet, er klar til å gjøre sitt. Det haster. La ikke tausheten drepe enda flere! Vi må snakke om det – og vi må gjøre noe med det! Vi har ingen tid å miste.