Hopp til hovedinnhold
Innhold 1 Sammendrag

Meny

Innhold 1 Sammendrag
Internserien

1 Sammendrag

Denne rapporten beskriver og vurderer tilsynsmyndighetens praksis i saker der
helsepersonellet har hatt en seksuell relasjon til pasient, bruker eller begått seksuelt
grenseoverskridende handlinger. En arbeidsgruppe med deltakere fra statsforvalteren og
Helsetilsynet har gjennomgått 147 tilsynssaker som omhandlet dette og som ble avsluttet i
Helsetilsynet i perioden 1. januar 2011–31. desember 2020. For denne perioden har
arbeidsgruppen også vurdert saksbehandlingen av søknader fra det samme helsepersonellet
om ny autorisasjon etter tilbakekall, eller begrensning i autorisasjonen.
Saker av denne typen er alvorlige, og de skaper bekymring i samfunnet. Det er avgjørende at
befolkningen har tillit det helsepersonellet de skal ha hjelp fra når de har behov for det.
Helsetilsynet har en uttalt holdning til dette og i forbindelse med ny helsetilsynslov i 2017, la
departementet til grunn Helsetilsynets uttalelse om at det er: «nulltoleranse for seksuelt
misbruk av pasienter hos helsepersonell». Denne holdningen gjenspeiler seg også i de faglige
vurderingene og de ressursene tilsynsmyndigheten bruker på disse sakene. Når det er risiko
for at pasienter eller brukere kan bli utsatt for slike handlinger, er tilsynsmyndighetens
samfunnsoppdrag å beskytte og trygge pasienter, brukere og pårørende. I tillegg til å sørge for
at tilliten til tilsynsmyndigheten og helsepersonell ikke svekkes.
Rapporten inneholder vurderinger og anbefalinger om endringer i praksis for
tilsynsmyndigheten (både statsforvalterne og Helsetilsynet). Saksbehandlingen er viktig for
pasient- og brukersikkerheten, og for befolkningens tillit til både helse- og omsorgstjenestene
og tilsynsmyndigheten. Anbefalingene er gjennomgående relatert til en forventning om at
saksbehandlingen hos tilsynsmyndigheten er rigget slik at den er forutsigbar, transparent og
med så liten risiko for vilkårlighet som mulig.
I ettertid kan det som burde ha vært gjort av vurderinger og beslutninger i enkeltsaker fremstå
som enklere enn når sakene ble behandlet. Arbeidsgruppen har sett på hvordan temaer som
brukerinvolvering, politianmeldelse/offentlig påtale, begrensninger i autorisasjon og
behandling av søknader om ny autorisasjon er håndtert i enkeltsakene. I tillegg har
arbeidsgruppen vist til eksempler fra sakene som vi mener underbygger våre vurderinger og
forslag til endringer.
I vårt utvalg av saker der helsepersonell har hatt en seksuell relasjon til pasient/bruker eller
utøvd grenseoverskridende seksuelle handlinger, ser vi at de fleste sakene resulterer i en
administrativ reaksjon, som regel tilbakekall av autorisasjonen. Vedtak som Helsetilsynet
fatter er begrunnet i svikt i fagetisk forståelse, og mangel på faglig innsikt, som gjør at
helsepersonellets autorisasjon må tilbakekalles. Helsetilsynet følger her en klar og streng
praksis.
Pasientens, brukerens og ev. pårørendes involvering er avgjørende i disse sakene. Vi ser at
Helsetilsynet legger stor vekt på pasienten, brukeren eller pårørendes beskrivelse av
hendelsen. Dette gjenspeiles i vedtakene der det er gitt gode beskrivelser av
pasienten/brukerens opplevelse, som igjen danner et viktig grunnlag for de vedtakene
Helsetilsynet fatter.
Når det gjelder Helsetilsynets praksis i behandlingen av søknader om ny eller begrenset
autorisasjon ser vi at vurderingene som er gjort i stor grad anvender de kravene til skikkethet
som stilles til søkeren. Dette gjelder også de sakene som omhandler alvorlige seksuelle
overgrep der begrenset autorisasjon ikke er aktuelt, og heller ikke gis.
Internserien 2/2022 side 6 av 68
Vi ser at Statens helsepersonellnemnd stadfester de aller fleste vedtak som Helsetilsynet har
fattet og som er påklaget til nemnda. Vi kan derfor ikke se at Helsetilsynet har en
lovforståelse eller skjønnsutøvelse som avviker fra nemnds- og/eller rettspraksis.
I vårt utvalg er det, når det gjelder politianmeldelse eller begjæring om påtale, få saker som
blir politianmeldt av tilsynsmyndigheten. Dette gjelder både for statsforvalteren og for
Helsetilsynet. Det er nylig uttrykt fra Riksadvokaten (i et møte med Helsetilsynet) at det er
ønskelig at vi anmelder saker selv om de er anmeldt av andre. Det er begrunnet i at
tilsynsmyndighetens vurderinger har betydning for politiets arbeid med disse sakene.
Arbeidsgruppens anbefalinger bygger ikke på funn som representerer stor svikt eller feilaktig
praksis i saksbehandlingen, regelforståelsen eller skjønnsutøvelsen. Vi mener likevel at det er
nødvendig med forbedringer og endringer på flere områder. Det er nødvendig for å
opprettholde tillit, og av hensynet til kvalitet og pasient- og brukersikkerhet.
Anbefalingene spenner vidt; fra direkte anbefalinger om ny praksis, etablering av skriftlige
rutiner, nærmere utredninger og vurderinger, overordnede beslutninger, overordnet faglig
styring og kontakt inn mot andre aktører som har et medansvar for den samlede kvaliteten og
pasientsikkerheten.
Vi har, gjennom vårt arbeid, sett at det i tillegg til det som ligger innenfor vårt mandat å
vurdere, er forhold og store temaer som andre instanser og aktører må ta et medansvar for å
engasjere seg i. Dette for å forebygge denne typen hendelser og for å sikre trygge og gode
tjenester. Dette gjelder særlig virksomheter/arbeidsgivers ansvar, utdanningsinstitusjonen i
opplæring av helsepersonell og fagorganisasjonene når det gjelder rolleforståelse og fagetiske
retningslinjer. Vi kommer med betraktninger om dette avslutningsvis i rapporten.
Oppsummert er dette arbeidsgruppens viktigste vurderinger og anbefalinger:
• Brukerinvolvering: Det må arbeides for god, ivaretakende og tilpasset informasjon til
pasient/bruker/pårørende under hele tilsynssaken. Det må legges til rette for at
pasienter/brukere/pårørende kan tilbys digitale eller fysiske møter med statsforvalteren
og Helsetilsynet.
• Anmeldelse/påtale: Helsetilsynet bør beslutte en tydelig policy og klare kriterier for
vurdering av om sakene skal anmeldelse eller begjæres påtalt. Drøftelsene og
beslutningene tilsynsmyndigheten gjør om dette spørsmålet må dokumenteres i
sakene.
• Begrenset autorisasjon som reaksjon: Veiledning av helsepersonellet skal som
hovedregel være et obligatorisk vilkår. Ordningen med bruk av eksterne veiledere må
gjennomgås og det er viktig at det stilles tydelige krav når det gjelder habilitet,
samarbeid med Helsetilsynet underveis i veiledningen og innholdet i rapporteringen.
• Behandling av søknader i etterkant av tilbakekall eller begrensning av
autorisasjon: Det må gjennomføres flere endringer, slik som at kravene som stilles til
skikkethet på søknadstidspunktet må tydeliggjøres og at det som hovedregel gis en
begrenset autorisasjon før en ny autorisasjon. Karenstid bør vurderes før det kan søkes
om ny autorisasjon.
• Lovendringer: Statens helsetilsyn bør ta initiativ overfor lovgiver om å utrede og
vurdere regelendringer når det gjelder muligheten til å gi varig tilbakekall av
autorisasjon, og en utvidelse av helsepersonelloven § 20a femte ledd til flere pasientog brukergrupper.