Helsetilsynet

Fra: Sosial- og helsedepartement
Til: Advokat Bjørn Lillebergen, Advokat Knut-Johan Onarheim og Fylkesmannen i Hordaland
Dato: 04.05.1997
Vår ref.: 95/01580 AHH/gbj
Deres ref.: 3492/95 354.1 TGT

Vi viser til diverse korrespondanse om denne saken.

Vi er i resultat enig med Fylkesmannen og finner ikke grunnlag for å omgjøre vedtaket av 10.03:95, jf forvaltningsloven § 35 annet og femte ledd. Vedtaket inneholder imidlertid formuleringer som kan være egnet til å misforstås. Det er således på det rene at det er adgang til å sette vilkår for tjenester også til den som fyller vilkårene i § 4-3, såfremt vilkåret ikke fratar tjenestemottakeren ytelser vedkommende har rettskrav på, slik det også er påpekt i brev av 07.04.95 fra advokat Lillebergen til Fylkesmannen i Hordaland. Uttalelser i vedtaket av 10.03.95 kan leses slik at Fylkesmannen har
et annet syn på dette, men dette synes ikke å ha vært avgjørende for resultatet av fylkesmannens behandling av saken.

Departementet har kommet til at kommunens vilkår for å yte hjelpi denne saken er urimelig tyngende og derfor ikke kan aksepteres ut fra det ulovfestede prinsippet om adgang til å knytte vilkår til begunstigende vedtak, jf også prinsippet i sosialtjenesteloven § 5-3 om at vilkåret ikke urimelig må begrense søkerens handle- eller valgfrihet.

Advokat Lillebergen har tatt opp spørsmålet om kommunenes valgrett med hensyn til ytelser, jf brevet av 07.04.95.

Klienten har i denne saken rettskrav på ytelser som nevnt i § 4-2 bokstavene ad, jf § 4-3, men slik at kommunen (og ikke klienten) i utgangspunktet kan velge mellom de ulike alternativene i § 4-2 bokstavene a-d. Den samlokaliserte boligen der kommunen ønsker å yte tjenestene er ingen slik bolig som nevnt i § 4-2 bokstav d, jf forskriften til sosialtjenesteloven § 7-2 hvor det er positivt listet opp hva som skal regnes som "bolig med heldøgns omsorgstjenester". Den samlokaliserte boligen er ingen "institusjon" i rettslig forstand. Den kommunale valgadgangen med hensyn til ulike hjelpeformer er derfor ikke avgjørende for saken.

Det er også vist til at klienten har bodd 4 måneder i den samlokaliserte boligen før hun flyttet tilbake til foreldrehjemmet, jf brev av 21.04.95. Klienten kan selvsagt flytte om hun ønsker det, på linje med andre borgere. Om kommunen er nødt til å yte tjenester også i en ny bolig, eller om kommunen kan begrense tjenestetilbudet til det opplegget som allerede er etablert i den samlokaliserte boligen, blir etter departementets vurdering et spørsmål om adgangen til å sette vilkår for tjenesteytingen.

Ved vurderingen av denne saken viser vi til at det er Regjeringens og Stortingets uttalte målsetting at personer med hjelpebehov i større grad enn tidligere skal kunne fortsette å bo i sitt eget hjem og der motta de nødvendige tjenestene. Dette er også formålet bak reglene i § 4-2 bokstav a, jf rundskriv I-1/93 side 107. En sentral målsetting i ansvarsreformen er at den psykisk utviklingshemmede skal bo i eget hjem. Ut fra dette er den alminnelige hovedregel at en person har rett til å få nødvendige tjenester der vedkommende bor eller ønsker å bo.

Også etter sosialtjenesteloven § 8-4 må hovedregelen være at kommunen må yte tjenester i boligen der søkeren ønsker å bo. Departementet legger likevel til grunn at kommunen unntaksvis vil ha adgang til å stille vilkår om at tjenestene må knyttes til et annet botilbud. Et slikt vilkår vil kunne stilles dersom det er saklig grunnlag for det, f.eks. at det medfører spesielt store praktiske problemer
for kommunen å yte tjenester der søkeren ønsker å bo, særlig lang reisetid for tjenesteyterne eller at dette innebærer bruk av vesentlig mer ressurser, personellmessige eller økonomiske. Uansett vil det være et krav at det er forholdsmessighet mellom hvor byrdefylt det er for klienten å måtte flytte, sammenholdt med kommunens begrunnelse for å yte tjenesten i en annen bolig.

I denne saken mener kommunen at tilbudet i samlokalisert bolig er klart best faglig sett framfor tilbud i egen privat bolig, og at det også blir billigere, jf pkt 8 i kommunens saksframlegg til møte 30.11.94, hvor det er gitt økonomiske "betraktninger". Vi legger til grunn at merkostnadene - slik saken var framstilt for Fylkesmannen - var ca. kr. 65.000,- pr år. Seinere har kommunen ut fra en faglig vurdering kommet med et overslag på ca kr. 180.000,- i merutgifter pr. år (brev av 16.08.96). Søkeren på sin side har kommet med opplysninger som kan tyde på et mer beskjedent tjenestebehov, men uten å konkretisere dette beløpsmessig (brev av 27.02.97). Vi har forsøkt å få partene til å bli enige om merkostnadsnivået, men uten å lykkes.

Det er viktig å være klar over at det ikke kan pålegges sosiale tjenester utover det som det søkes om, heller ikke om dette skulle være ønskelig av faglige grunner. Søknaden vil derfor utgjøre en øvre grense for kommunens merkostnader. I denne saken er det imidlertid ikke nødvendig å ta konkret stilling til det faktiske kostnadsspørsmålet. Det er Fylkesmannens vedtak som skal vurderes, og vi legger som nevnt til grunn at merkostnadene slik saken da var framstilt utgjorde ca kr. 65.000,- pr år. I likhet med Fylkesmannen går departementet ikke nærmere inn på spørsmålet om hvor det faglig sett vil være best for søkeren å motta tjenestene.

På denne bakgrunn er det departementets oppfatning at de fordeler kommunen oppnår ved å stillet vilkåret ikke står i forhold til belastningen ved å måtte flytte et annet sted for å få tjenestene. Vilkåret må anses som urimelig tyngende og derfor ugyldig. Departementet finner etter dette ikke grunnlag for å omgjøre fylkesmannens vedtak av 10.03.95, jf den forvaltningsrettslige vilkårslæren, sammenlign også prinsippet i sosialtjenesteloven § 5-3 om at vilkår ikke urimelig skal begrense søkerens handle- og valgfrihet.

Vi har hatt tilgang på alle dokumentene, også de som anføres som grunnlag for saksbehandlingsfeil. Etter vårt skjønn har en eventuell feil ikke hatt betydning for resultatet. Vi går derfor ikke nærmere inn på dette.

Med hilsen
Jo Flydal e.f.

Anders Haugland

Kopi: øvrige fylkesmenn
NFPU

Dette brevet er skannet inn og publisert av Statens helsetilsyn. På grunn av produksjonsformen kan det forekomme mindre trykkfeil og lignende i teksten. Gi gjerne beskjed til nettredaksjonen om du oppdager feil.