Helsetilsynet

Fra: Sosial-og helsedirektoratet
Til: Landets kommuner
Dato: 20.07.2005
Vår ref.: 05/771

Sosial- og helsedirektoratet og Direktoratet for arbeidstilsynet har utarbeidet følgende:

 Lov av 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader (tobakksskadeloven) § 6 inneholder regler som beskytter mot passiv røyking. Etter denne lovbestemmelsen skal luften være "røykfri" i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang, og i arbeidslokaler hvor to eller flere er samlet. Tobakksskadeloven § 6 gjelder ikke i private hjem. Tobakksskadeloven § 6 gjelder heller ikke i beboelsesrom i institusjon, jf. § 6 første ledd tredje punktum.

Fra 1. juni 2004 fikk tobakksskadeloven § 6 også virkning for alle typer serveringssteder, og de fleste arbeidstakere har nå fått et vern mot passiv røyking på jobben. I forbindelse med denne lovendringen ble det fokusert på at "alle har rett til en røykfri arbeidsplass", d.v.s. også de som arbeider på ulike typer serveringssteder. Denne lovendringen har medført at også andre arbeidstakergrupper, som fortsatt utsettes for passiv røyking på jobben, har reist spørsmål om hvilke rettigheter de har i denne sammenheng.

Arbeidstakere i hjemmetjenesten jobber i private hjem der forholdene i enkelte tilfeller kan medføre en belastning for arbeidstakeren. Eksempelvis kan dette gjelde når luften i det private hjem er røykfylt, eller når bruker av hjemmetjenesten røyker eller må ha hjelp til å røyke under utførelsen av hjemmetjenestens arbeid. Tilsvarende problemstilling kan oppstå når personale skal arbeide i beboelsesrom i institusjon hvor det røykes jf. ovenfor. I slike situasjoner kan de formål som arbeidsmiljøloven søker å ivareta komme i konflikt med de formål som kommunehelsetjenesteloven, pasientrettighetsloven og sosialtjenesteloven søker å besørge. Arbeidsmiljølovens bestemmelser tar sikte på å verne arbeidstakernes helse, mens brukere av hjemmetjenesten gjennom helse- og sosiallovgivningen er sikret rett til behandling/pleie/omsorg og forsvarlige sosiale tjenester også i det private hjem. Det er viktig å presisere at hensynet til arbeidstaker og hensynet til brukere av hjemmetjenesten må ivaretas parallelt. Dette følger av følgende regelsett:

I Norge er kommunene pålagt å sørge for visse tjenester og ytelser til sine innbyggere. Lov om helsetjenesten i kommunene av 19. november 1982 nr. 66 (kommunehelsetjenesteloven) § 1-1 pålegger kommunene å sørge for nødvendig helsetjeneste til alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen. For å gjennomføre denne plikten skal kommunene etter kommunehelsetjenesteloven § 1 3(1) nr. 4, og §1-3(2) nr. 4 blant annet sørge for pleie, omsorg og hjemmesykepleie til sine innbyggere. Også lov om sosiale tjenester av 13. desember 1991 nr. 81 § 4-3 jf. § 4-2 bokstavene a-d pålegger kommunene en plikt til å yte visse tjenester til innbyggere som oppfyller nærmere bestemte vilkår. Av andre lover som er av betydning for de problemstillinger som reiser seg når hjemmetjenesten utfører arbeid i private hjem nevnes blant annet lov om helsepersonell av 2. juli 1999 nr. 64 (helsepersonelloven) og lov om pasientrettigheter av 2. juli 1999 nr. 63(pasientrettighetsloven).

Etter lov om arbeidervern og arbeidsmiljø av 4. februar 1977 nr. 04 (arbeidsmiljøloven) § 14 jf. §§ 7-13 pålegges arbeidsgivere en plikt til å sikre at arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd blir ivaretatt. Det følger av arbeidsmiljøloven § 2 at loven gjelder for "......enhver virksomhet som sysselsetter arbeidstaker". Arbeidsmiljøloven gjelder således også for arbeidstakere i hjemmetjenesten dersom de er ansatt av kommunen eller privat virksomhet som driver hjemmebasert omsorg. De ansatte i hjemmetjenesten har krav på et fullt forsvarlig arbeidsmiljø selv om de utfører arbeid i det private hjem, og det er kommunen som arbeidsgiver som plikter å sørge for dette. For å oppfylle arbeidsgiverplikten skal arbeidsgivere etter arbeidsmiljøloven § 12 tilrettelegge arbeidet slik at arbeidstakerne ikke utsettes for uheldige fysiske belastninger. Etter lovens § 14 skal arbeidsgivere også sørge for en løpende kartlegging av det eksisterende arbeidsmiljøet i virksomheten med hensyn til blant annet risikoforhold og helsefarer, og iverksette de nødvendige tiltak for å redusere eller fjerne slike forhold.

Man kan ikke pålegge brukere av hjemmetjenesten røykavholdenhet. Det vesentlige blir således at det påligger arbeidsgiver å komme frem til løsninger som gjør at kommunen kan ivareta sine plikter både overfor arbeidstakere og brukere av hjemmetjenesten. Sosial- og helsedirektoratet og Direktoratet for arbeidstilsynet mener det prinsipielt sett er viktig å poengtere at den eksponeringen for røykfylt luft som en arbeidstaker i hjemmetjenesten kan oppleve ikke i det vesentlige skiller seg fra andre situasjoner der arbeidstakere må arbeide under forhold som kan medføre fysiske belastninger eller helsefarer. I tilfeller der arbeidstakere eksempelvis utsettes for biologiske faktorer, kjemikalier, fysiske belastninger eller støy på arbeidsplassen, har arbeidsgiver en plikt til å tilrettelegge forholdene slik at hensynet til arbeidstakeren ivaretas på best mulig måte. Dette gjelder også i de tilfeller der arbeidstakere i hjemmetjenesten må utføre arbeid i røykeres hjem.

Det må være opp til arbeidsgiver selv å avgjøre hvordan arbeidet rent praktisk skal tilrettelegges for arbeidstakere som er plaget av røyk. I utgangspunktet kan arbeidsgiver forsøke å tilrettelegge arbeidet slik at de som ikke ønsker det, eller som av helsemessige årsaker ikke bør arbeide under røykfylte forhold, slipper å jobbe i røykeres hjem. Det er viktig at det utvises skjønn i forhold til eventuelle konfliktsituasjoner, og at arbeidsgiver forsøker å løse situasjonen slik at den enkelte arbeidstakers ønsker og behov ivaretas best mulig. For øvrig bør man søke å oppnå dialog med brukeren om at belastningsreduserende tiltak som utlufting eller lignende utføres før hjemmetjenestens arbeide tar til. Det kan eksempelvis også avtales at brukeren avstår fra å røyke mens hjemmetjenesten er tilstede. Å komme frem til avtaler i forståelse med brukeren ansees som særlig praktisk og formålstjenlig.

Det er viktig å være klar over at det i praksis kan oppstå situasjoner der det er fysisk eller praktisk vanskelig/umulig for brukeren å få luftet eller foretatt andre belastningsreduserende tiltak som kan redusere plagene for de ansatte i hjemmetjenesten. Dersom dialog med bruker er vanskelig å oppnå, eller andre årsaker medfører at avtaler vanskelig kan inngås, kan arbeidsgiver eksempelvis forsøke å organisere sine tjenester ved at det avsettes noe tid til utlufting fra hjemmetjenestens side før arbeide i den røykende brukers hjem tar til. For øvrig må det utvises skjønn i forhold til å finne konkrete løsninger i slike situasjoner slik at kommunen kan oppfylle sine plikter etter helse- og sosiallovgivningen.

Med vennlig hilsen

Jon Hilmar Iversen
avdelingsdirektør

Bente Lund
Førstekonsulent

Kopi. Direktoratet for arbeidstilsynet, Postboks 8103 Dep., 0032 Oslo

Dette brevet er skannet inn og publisert av Statens helsetilsyn. På grunn av produksjonsformen kan det forekomme mindre trykkfeil og lignende i teksten. Gi gjerne beskjed til nettredaksjonen om du oppdager feil.