Helsetilsynet

Fra: Helsedirektoratet
Til: Fylkesmannen i Oslo og Akershus
Dato: 20.08.2008
Vår ref.: 08/7206-
Deres ref.: 2008/12026

Det vises til brev datert 3. juni der det er ønskelig med en snarlig avklaring på hvordan støttekontakttjenesten etter sosialtjenesteloven § 4-3, jf § 4-2 bokstav c, skal forstås.

Det følger av sosialtjenesteloven § 4-3 at de som ikke kan dra omsorg for selg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål, har krav på hjelp etter § 4-2 bokstav a-d. Dersom vedkommende oppfyller vilkårene i § 4-3, har vedkommende et rettskrav på tjeneste etter § 4-2 bokstav a-d. Kommunen har en lovpålagt plikt til å sørge for at vedkommende får dekket sitt hjelpebehov. Hjelpetilbudet skal avgjøres ut fra vedkommendes konkrete behov og kommunens økonomiske og personellmessige ressurser, men de som er avhengig av hjelp, må være sikret nødvendige tjenester. Ved utforming av tjenestetilbudet, har sosialtjenesten plikt til å rådføre seg med tjenestemottakeren, jf sosialtjenesteloven § 8-4. Dette innebærer at tjenestetilbudet så langt som mulig skal utformes i samarbeid med brukeren. Vi viser til nettsiden www.fritidforalle.com hvor ulike måter å organisere tjenesten på presenteres.

Kommunen står i utgangspunktet fritt med hensyn til valg av tjenester og hvordan den vil organisere sine tiltak, men skal så langt som mulig finne individuelt tilpassede løsninger. Det skal foretas en konkret, individuell vurdering i det enkelte tilfellet. Hjelpetiltaket/tjenesten skal tilpasses den enkelte brukeren, uavhengig av om det dreier seg om en 1:1 løsning eller aktivitet i en mindre gruppe. Dersom brukeren etter en konkret individuell vurdering oppfyller vilkårene i sosialtjenesteloven § 4-3, jf § 4-2 bokstav c, kan kommunen ikke unnlate å oppfylle sin lovpålagte plikt ved å gi hjelpen som et ulovfestet tiltak eksempelvis generell deltakelse i fritidsgrupper eller andre ulovfestede aktiviteter.

Ut fra en språklig forståelse av sosialtjenesteloven § 4-2c, kan vi ikke se at bestemmelsen skal forstås innskrenkende til bare å omfatte tilfeller som gjelder èn individuell tjeneste, det vil si bare 1:1 forhold (èn tjenestemottaker og èn tjenesteyter). Det sentrale er, jf formålet med sosialtjenesteloven § 1-1, at ”tjenesten skal bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.” Se også rundskriv I-1/93 punkt 4.2.1 der det går fram at de sosiale tjenester skal dekke et behov hos klienten. Dersom støttekontakt i - 2 - en mindre gruppe fremstår som den beste løsningen for bruker, er § 4-3, jf § 4-2 bokstav c, ikke til hinder for dette. Saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak gjelder, jf sosialtjenesteloven § 8-1 og forvaltningsloven § 2b, jf § 3.

Vennlig hilsen

Lisbeth Myhre e.f
avdelingsdirektør 

May Cecilie Lossius

seniorrådgiver