Helsetilsynet

Fra: Sosial- og helsedepartementet
Til: Kommunal- og regionaldepartementet, Bolig- og bygningsavdelingen, Landets fylkesmenn, Landets fylkesleger
Dato: 02.08.2000
Vår ref.: 00/01507

Vedlagt følger kopi av brev fra Justis- og politidepartementet av 28.07.00 vedrørende ulike rettslige spørsmål knyttet til etablering av omsorgsboliger og sykehjem i utlandet.

Med hilsen
Fredrik Hoffmann e.f.
ekspedisjonssjef

Marianne Skattum
rådgiver

Etablering av omsorgsboliger og sykehjem i utlandet

Vi viser til Deres brev 7. mars 2000, hvor Lovavdelingen ble anmodet om å vurdere ulike rettslige spørsmål i tilknytning til etablering av omsorgsboliger og sykehjem i utlandet Innledningsvis vil vi bemerke at de forhold som ønskes belyst reiser mange og til dels komplekse rettslige spørsmål, med forbindelseslinjer til en rekke ulike rettsområder. Lovavdelingen har dessverre ikke kapasitet til å foreta et så omfattende utredningsarbeid  som disse spørsmålene egentlig krever. I denne sammenheng må vi derfor nøye oss med å skissere enkelte prinsipielle utgangspunkter. Enkelte av spørsmålene er for øvrig foreslått utredet nærmere i et privat lovforslag fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen (Dok.nr. 8:48 (1999-2000)). Vi viser i den sammenheng til vårt brev 19. juli 2000 til bl.a. Sosial- og helsedepartementet.

1. Det første spørsmålet som reises, er om helse- og sosiallovgivningen - først og fremst lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene (khl.) og lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. (sotjl.) - kan påberopes av norske statsborgere under opphold i utlandet Spørsmålet kan oppstå i to ulike sammenhenger - dels i forhold til dem som på eget initiativ bor eller oppholder seg i utlandet, og dels i forhold til dem som blir sendt utenlands etter avtale med norske myndigheter for pleie eller behandling der.

Vi begynner med dem som bor eller oppholder seg i utlandet på eget initiativ.

Etter sotjl. § 1-2 første punktum kan lovens bestemmelser påberopes av "alle som oppholder seg i riket". Loven gjelder dermed ikke for personer som bor eller oppholder seg i utlandet, med mindre dette er særskilt fastsatt i forskrift, jf. § 1-2 tredje punktum. Slike forskrifter er foreløpig ikke gitt.

Kommunehelsetjenesteloven omfatter dem som "bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen", jf. khl. § 1-1 første ledd. Loven gjelder dermed ikke dem som har flyttet til utlandet og har fast bopel der. For disse er det vedkommende lands helse- og sosiallovgivning som regulerer hvilke ytelser man har krav på. Mer tvilsomt kan det være om uttrykket "bor ... i kommunen" omfatter dem som for tiden oppholder seg i utlandet, men som har folkeregistrert adresse og fast bopel i Norge. Problemstillingen vil typisk oppstå i forhold til dem som foretrekker å tilbringe deler av vinterhalvåret i sørligere strøk. Rent språklig kan ordet "bor" referere seg til både det stedet hvor man bor i øyeblikket, og til det stedet man har folkeregistrert adresse. Lest i sammenheng taler imidlertid ordlyden for den sistnevnte forståelse, siden bestemmelsen skiller mellom dem som "bor" og dem som "midlertidig oppholder seg" i kommunen. Også reelle hensyn taler for en slik løsning.

Det ville ikke tjene noe fornuftig formål å kreve at tjenestemottakeren må dra til Norge for å kunne få rett til helsehjelp som kommunen ellers tilbyr i det land man for tiden befinner seg, om vedkommende for øvrig fyller vilkårene for å få slik hjelp.

I en annen stilling står de som i utgangspunktet befinner seg i Norge, men blir sendt til utenlandske sykehus og andre helseinstitusjoner etter avtale med norske myndigheter, typisk for å motta behandling som ikke tilbys her hjemme, eller for å avlaste helsevesenet på et område med begrenset kapasitet I slike tilfellemå det antas at både kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven kommer til anvendelse, jf. khl. § l-log sotjl. § 1-2. Folkeretten er ikke til hinder for dette - statene står langt på vei fritt til å la sin lovgivning få anvendelse .overfor egne borgere som oppholder seg på andre staters territorium, iallfall når det gjelder ulike former for offentlig tjenesteyting. Dette innebærer grovt sagt at det offentlige langt på vei har de samme rettigheter og forpliktelser overfor en som behandles i utlandet, som overfor en som behandles i Norge. En annen sak er at norske myndigheter neppe kan utøve tvang overfor tjenestemottakerne uten samtykke fra den stat det gjelder. Det samme gjelder visse former for tilsyn med de helseinstitusjonene tjenestemottakerne befinner seg på, jf. punkt 7 nedenfor.

2. Det neste spørsmålet som reises, er om Husbanken kan gi kommuner og fylkeskommuner tilskudd til bygging av sykehjem og omsorgsboliger i Spania.

De midler Husbanken forvalter er bevilget av Stortinget over statsbudsjettet. Det er ikke tvilsomt at Stortinget i medhold av Grunnloven § 75 bokstav d har kompetanse til å spesifisere i detalj hvordan bevilgningen skal benyttes (se nærmere Andenæs: Statsforfatningen i Norge, 8. utgave (Oslo 1998) s. 228). I utgangspunktet må det derfor bero på en tolkning av Stortingets bevilgningsvedtak om tilskuddene kan benyttes til investeringer i Spania eller andre land. Dette innebærer at løsningen vil kunne variere fra budsjettår til budsjettår.

I statsbudsjettet for 2000 utgjorde tilskuddet til omsorgsboliger og sykehjemsplasser budsjettkapittel 586 innenfor rammeområde 6. Så vidt vi kan se, ble ikke dette kapitlet drøftet nærmere under Stortingets behandling av saken - verken under debatten (Forh. S. nr. 40 (1999) s. 596-720) eller i innstillingen fra finanskomiteen (Budsjett-innst. S. I (19992000) s. 78-81). Budsjettvedtaket må derfor først og fremst tolkes i lys av Regjeringens budsjettforslag i St.prp. nr. l (1999-2000), hvor bakgrunnen for forslaget om tilskudd ble beskrevet slik (s. 170):

''Tilskuddene skal stimulere kommunene til å øke tilbudet av sykehjemsplasser og boliger tilrettelagt for heldøgns pleie og omsorg (omsorgsboliger).1ilskuddene skal sette kommunene i stand til å bygge, kjøpe eller utbedre sykehjem og omsorgsboliger ut fra lokale behov til dem som på grunn av alder, funksjonshemming, funksjonsnedsettelse eller sykdom har behov for det Tilskuddet inngår som en sentral del av Handlingsplan for eldreomsorgen. For omtale av kommunenes planer for utbygging og oppnådde resultater i handlingsplanen, se Sosial- og helsedepartementets budsjettproposisjon, programkategori 9.70 Eldre og funksjonshemmede."

Etter vårt syn gir <tette neppe grunnlag for sikre slutninger om det spørsmål som her drøftes. Såfremt tilskuddet brukes til å dekke "lokale behov", er det imidlertid vanskelig å se at selve bevilgningsvedtaket er til hinder for bygging av omsorgsboliger og sykehjemsplasser i Spania. Et annet spørsmål er om slike investeringer ligger innenfor det offentliges avtalekompetanse, jf. nedenfor.

Selv om det ikke sies uttrykkelig, var det nok Stortingets forutsetning at tilskuddet først og fremst skulle benyttes for å oppfylle de forpliktelser som hviler på kommunene og fylkeskommunene etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven - de såkalte bundne utgifter. En slik begrensning har dessuten støtte i rundskriv HB 7.E.8, fastsatt av Sosial- og helsedepartementet, som klart nok forutsetter at tilskuddene skal brukes til å løse lovpålagte oppgaver, jf. rundskrivet punkt 3. I så fall må de aktuelle investeringene ses i sammenheng med hvilke personer som skal tilbys opphold i Spania Det vil kunne ha betydning for lovligheten om disse har krav på ytelser etter norsk helse- og sosiallovgivning eller ikke. En kommune kan derfor neppe bygge eller tilby omsorgsboliger og sykehjemsplasser til dem som har flyttet ut av landet, hvis dette går på bekostning av dem som fremdeles har bopel i en norsk kommune, og som har krav på et tilbud der. Men det vil neppe være i strid med Stortingets forutsetninger å foreta investeringer som tar sikte på å skape et alternativt tilbud for dem som i utgangspunktet har krav på ytelser i Norge.

3. Hvis man forutsetter at bevilgningsvedtaket eller rundskrivet ikke er til hinder for investeringene, oppstår spørsmålet om kommunene og fylkeskommunene fritt kan slutte avtaler med norske eller utenlandske entreprenører om oppføring av omsorgsboliger og sykehjem i Spania.

Rekkevidden av den offentliges avtalekompetanse kan ikke fastlegges generelt. Først og fremst har det betydning om avtalens gjenstand er av privatrettslig eller offentligrettslig karakter - avtalekompetansen rekker videre i det første tilfellet enn i det siste. Men også andre momenter vil etter omstendighetene kunne få betydning. Avgjørelsen vil måtte bero på en konkret helhetsvurdering.

Avtaler om oppføring av omsorgsboliger og sykehjem må i utgangspunktet karakteriseres som rent privatrettslige, på samme måte som kontrakter om kjøp av kontorrekvisita eller leie av fast eiendom. Slike avtaler kan kommuner og fylkeskommuner som hovedregel fritt inngå, såfremt det er budsjettmessig dekning for dem, og såfremt man iakttar de prosessuelle og personene krav som gjelder i den forbindelse. Ganske visst kan man på politisk grunnlag diskutere om det er hensiktsmessig å bygge omsorgsboliger og sykehjem i Spania, men dette er vurderinger som i inneværende budsjettår må foretas på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. En annen sak er at bruken av investeringene neppe kan vurderes løsrevet fra spørsmålet om det offentlige ved avtale kan forplikte seg til å yte pleie- og omsorgstjenester i utlandet, jf. punkt 4 nedenfor. Skulle dette av en eller annen grunn være utelukket, vil det neppe være i samsvar med Stortingets forutsetninger å foreta omfattende
investeringer i Spania.

4. I brevet fra Sosial- og helsedepartementet uttales som en forutsetning at "det alltid må ligge en klar avtale til grunn mellom en kommune og den enkelte som mottar et tilbud". Det foranlediger noen generelle betraktninger om forholdet mellom bruk av formen avtaler og bruk av formen enkeltvedtak i slike saker.

For den videre drøftelse er det nødvendig å skille mellom de situasjoner der den private part har krav på ytelser etter kommunehelsetjenesteloven og/eller sosialtjenesteloven, og de situasjoner der kommunene vil gi et tilbud til personer uten et rettslig krav.

4.1 Førstnevnte problemstilling er klart mest interessant Utgangspunktet kan da tas i at kommunen har en - ikke nærmere spesifisert -lovfestet forpliktelse overfor en person. For den private part vil hovedsaken være at kommunen innfrir denne forpliktelsen, ikke om dette skjer i form av et enkeltvedtak som nærmere angir hvilke ytelser vedkommende skal få eller om tildelingen er satt opp som en avtale.

Selv om både kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven bygger på den forutsetning at tildeling normalt skjer i form av vedtak, er det ikke tvilsomt at kommunene kan velge å bruke avtaleformen. Dette er flere ganger forutsatt av Stortinget, bl.a. i forarbeidene til kommunehelsetjenesteloven. Sosialkomiteen uttalte (lnnst.O. nr. 56 (198586) s. 4-5):

"Komiteen mener at ordninger med 'omsorgskontrakter' mellom kommunen og det enkelte mennesket og eventuelt pårørende vil være et viktig virkemiddel i den videre utbyggingen av eldreomsorgen. Den eldre vil gjennom slike avtaler være sikret trygghet for at hjelp og pleie blir gitt når det er behov. De pårørende vil ha visshet om at den eldre er sikret jevnlig legetilsyn og helsepleie og at de selv kan få avlastning når behovet melder seg."

Tilsvarende syn framgår av forarbeidene til sosialtjenesteloven, jf. Innst. O. nr. 9 (1991-92) s. 17. I sotjl. § 4-4gir dessuten loven selv anvisning på en form for vedtak som har meget til felles med den form for avtaler vi her drøfter. I forarbeidene ble bestemmelsen karakterisert slik (Ot.prp. nr. 29 (1990-91) s.66):

"Forslaget har etter departementets syn mye til felles med 'omsorgskontrakter' slik de er omtalt tidligere i dette kapittel, og kan sies å være en formalisering av disse."

Også i den juridiske teori er det hevdet at myndighetene må kunne inngå slike avtaler om det er behov for det, jf. Kjønstad: Rett til helsehjelp og sosiale tjenester - særlig om hjemmesykepleie og hjemmehjelp (Oslo 1990) s. 51:

"En kommune har ingen plikt til å inngå omsorgskontrakt. Den kan holde seg til den tradisjonelle forvaltningsmodellen med søknad og vedtak. Men kommunen har fri adgang til å inngå omsorgskontrakter."

Avtaleformen vil kunne by på fordeler og ulemper både for kommunene og tjenestemottaker, se nærmere Kjellevold: Bruk av avtaler i sosialtjenesten, inntatt i "Sosial trygghet og rettssikkerhet" (Bergen 1993) s, 212. På en ene side er vi på et område preget av knapphet på ressurser, hvor det kan virke uheldig - gjennom langsiktige avtaler - å legge bånd på den fremtidige budsjettbehandling. Slike avtaler kan dessuten være uheldig i forhold til de andre innbyggerne i kommunen, som praktisk sett kan risikere å bli nedprioritert i forhold til dem som har fått sine krav nedfelt i en avtale. Det kan også tenkes at manglende jevnbyrdighet mellom det offentlige og den private i forhandlingssituasjonen undertiden villede til uheldige avtaler for den private part.

Så lenge avtalene har et innhold som ikke avviker fra de ytelser det offentlige er forpliktet til å gi, slik at avtalene per definisjon ikke gir den private part noe annet (noe mindre) enn det vedkommende har krav på etter gjeldende rett, er det vanskelig å se noe problem her. Dette kan stille seg annerledes når kommunen ønsker å tilby ytelser/tjenester som avviker fra lovens minimum.

Utgangspunktet må vel her være at kommunene har anledning til å framsette et tilbud overfor den private part som innebærer ytelser/tjenester som avviker fra lovens ordning. Den private part vil på sin side være kompetent til å akseptere slike tilbud. (Det er ingen regler som nekter private personer et underforbruk av offentlige tjenester.) Dersom kommunen tilbyr tjenester som avviker fra lovens ordning, og den private part aksepterer dette som tilfredsstillende, taler mye for at kommunen - inntil videre - har oppfylt sine forpliktelser overfor vedkommende.

Når begge parter ser det som fordelaktig, er det neppe noe rettslig i veien for at kommunen og den private part ordner sitt mellomværende etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven på en måte som avviker fra lovens ordning. Det synes nettopp å være tilfelle i den aktuelle sak: Kommunene ser en fordel i å kunne spare penger og den private part ser en fordel i å kunne få opphold i et varmere klima mv.

Det synes imidlertid sentralt at den private part - før samtykke til et avvikende tilbud - er tilstrekkelig informert om innholdet i den alternative ytelsen, herunder differanser mellom det tilbudet vedkommende etter loven har krav på i sin hjemkommune og det vedkommende vil få i utlandet. Vedkommende bør settes i en situasjon som gjør det mulig å foreta en realistisk vurdering av om fordelene ved utenlandstilbudet oppveier de ulemper det kan være f.eks. å flytte fra slekt og venner. Også for det offentlige vil det kunne ha sine fordeler å avklare arten og omfanget av sine plikter på forhånd, blant annet for å unngå en ressurskrevende klagebehandling i etterhånd. Men også et vedtak kan naturligvis utformes slik at det langt på vei ivaretar disse hensynene, se nærmere under 6.

4.2 Spørsmålet blir dernest om det offentlige kan forplikte seg til å yte mer enn det nivå som følger av kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven. Dette spørsmålet kan oppstå både i relasjon til dem som har krav på ytelser etter de nevnte lover (hvor kommunen ønsker å yte mer), og dem som ikke har det. Ved vurderingen av om det er adgang til å inngå slike avtaler, må man først undersøke om de aktuelle lover selv sier noe om spørsmålet. Dersom disse ikke yter noe bidrag til løsningen, blir spørsmålet om slike avtaler støter an mot eventuelle ulovfestede grenser for avtalekompetansen.

Etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven har borgerne på nærmere vilkår krav på visse ytelser fra det offentlige. Det fremgår for eksempel av kh1. § 2-1 at "enhver har rett til nødvendig helsehjelp i den kommune der han eller hun bor eller midlertidig oppholder seg". Loven oppstiller her og på en rekke andre punkter visse minimumskrav til hvilke ytelser den enkelte kan forlange. Khl. § 2-1 setter imidlertid ikke noe forbud mot at kommunen gir et bedre helsetilbud enn det som strengt tatt er "nødvendig". Etter vårt syn må også de øvrige bestemmelsene tolkes slik at de garanterer den enkelte et visst minimumstilbud, men setter ingen øvre grense for hvilke forpliktelser det offentlige kan påta seg. De lovpålagte krav kan derfor ikke være til hinder for at kommuner og fylkeskommuner ved avtale påtar seg mer omfattende forpliktelser. Spørsmålet blir om slike avtaler ligger innenfor det offentliges avtalekompetanse.

Det kan ikke være tvilsomt at tilleggsytelser av den type vi her taler om fremmer formålet med helse- og sosiallovgivningen. Såfremt bevilgningsvedtaket ikke er til hinder for det, og såfremt man iakttar de personelle og prosessuelle krav i den forbindelse, er det vanskelig å se avgjørende grunner som taler mot at det bør være adgang til å binde seg gjennom avtaler. Forutsetningen må imidlertid være at slike forpliktelser ikke går på bekostning av kommunens og fylkeskommunens bundne utgifter. Etter Lovavdelingens syn taler derfor de beste grunner for at kommuner og fylkeskommuner har materiell kompetanse til å forplikte seg ut over lovens minstekrav.

5. Om man forutsetter at de ulike avtaletyper vi behandlet under punkt 4 gyldig kan inngås, oppstår det i flere sammenhenger spørsmål om hvilke forvaltningsrettslige regler som gjelder i avtaleforholdet mellom det offentlige og den private part Et praktisk viktig spørsmål vil være om avtaler av denne type er gjenstand for klage etter reglene i sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.

Klagereglene i disse lovene er noe ulikt utformet Gjenstand for klage etter khl, § 2-4 er "avgjørelsen etter § 2-1", uansett om denne må karakteriseres som et enkeltvedtak eller ikke, jf. forvaltningsloven § 2 bokstavene a og b. Sotjl. § 8-6 er derimot avgrenset på samme måte som forvaltningsloven § 28, og gjelder "enkeltvedtak som sosialtjenesten har truffet". I denne sammenheng vil det derfor være av avgjørende betydning om beslutningen er et enkeltvedtak eller ikke, siden andre individuelle avgjørelser ikke kan påklages.

Vi begynner med klagereglene etter sosialtjenesteloven. Etter sotj1. § 8-6vil avtaler kunne påklages i den utstrekning de anses som enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Ofte vil denne vurderingen kunne være tvilsom. Men etter sotjl, § 8-1 annet ledd skal avgjørelser om tildeling av sosiale ytelser uten videre regnes som enkeltvedtak. Om denne avgjørelsen nedfelles i et vedtak eller i en avtale, kan etter Lovavdelingens syn ikke spille noen rolle det avgjørende må være om den underliggende beslutning reelt sett gjelder tildeling av sosiale ytelser, på samme måte som etter forvaltningsloven § 2. Derimot vil det ha betydning om avtalen gjelder ytelser man etter loven har krav på eller ikke - det er neppe naturlig at beslutninger om enkeltstående ex gratia-ytelser kan påklages til fylkesmannen. Saken kan imidlertid komme i en annen stilling om slike ytelser gis mer regelmessig, eventuelt etter nærmere retningslinjer utarbeidet av kommunen, jf. Smith: Rettssikkerhet ved offentlig tjenesteyting (Oslo 1984) s. 91.

Når det gjelder kommunehelsetjenesteloven er klagegjenstanden "avgjørelsen etter § 2-1", jf. khl, § 2-4. Etter vår oppfatning må man her anlegge et tilsvarende synspunkt som ovenfor - hvis avtalen reelt sett gjelder tildeling av helsehjelp, og således har preg av å være myndighetsutøvelse, må den kunne påklages selv om beslutningen er ikledd avtalens form. Men også her taler reelle hensyn for å gjøre unntak for avtaler som går lenger enn det den private har krav på etter gjeldende rett.

6. Det er flere forhold som kan tale for at man heller bør treffe vedtak enn å inngå avtaler i de situasjoner vi her behandler. For det første unngår man eventuell tvil som knytter seg til o.m avgjørelsen kan treffes i den aktuelle form. For det annet bringer en slik framgangsmåte samsvar mellom form og innhold. For det tredje skaper man ikke usikkerhet om avgjørelsen reguleres av offentligrettslige eller privatrettslige regler. I tillegg unngår man den pussighet at førsteinstansens avgjørelse omtales som "avtale", mens klageinstansens avgjørelse omtales som "vedtak". Det behov begge parter kan ha for å presisere hvilke tjenester som kan forventes i Spania, er heller ikke noe argument for å velge avtaleformen også et vedtak kan inneholde den nødvendige spesifikasjon.

Uansett hvilken form man velger, vil det bero på den enkelte tjenestemottaker om vedkommende ønsker å motta et tilbud utenfor landets grenser. For at en slik aksept skal bli mest mulig informert - og for å unngå senere problemer av både rettslig og faktisk art bør kommunene gi en detaljert beskrivelse av sitt utenlandske tilbud. Det vil bl.a. være naturlig å ta med opplysninger om hvem som driver stedet, de ansattes språkkunnskaper, hvem som har tilsynsansvaret, hvordan tjenestemottaker kan avbryte oppholdet, hvilket tilbud vedkommende vil få i hjemkommunen ved avbrutt utenlandsopphold, og hvilke rettigheter for øvrig vedkommende vil få sammenliknet med tilsvarende tilbud i Norge. Også nærmere opplysninger om lokalsamfunnet omkring tjenestetilbudet må antas relevant, slik som klima, innbyggernes språkkunnskap, infrastruktur osv., og opplysninger om reisetid mellom Norge og stedet, samt billettpriser (for eksempel med sikte på tilreisende pårørende).

7. Det siste spørsmålet som reises i brevet knytter seg til reglene om tilsyn. Etter khl. § 6-3 og sotjl. § 7-9 kan tilsynsmyndigheten kreve opplysninger uten hinder av taushetsplikt, foreta kontrollbesøk, og gjennomgå journaler og annet skriftlig materiale. Spørsmålet er om slike former kontroll kan foretas når pleiehjemmet eller omsorgsboligen ligger i utlandet Sosial- og helsedepartementet bygger på at det ikke vil være mulig, og at eventuelle kontroller derfor må skje på frivillig basis.

Ved drøftelsen av dette spørsmålet; må man skille mellom hvilke plikter norske institusjoner har i utlandet, og hvilken adgang norske tilsynsmyndigheter har til å anvende tvang om pliktene ikke etterkommes frivillig.

Når det gjelder spørsmålet om hvilken plikt norske institusjoner har til å underkaste seg kontroll, står statene etter folkeretten langt på vei fritt til å la sin lovgivning få anvendelse overfor egne statsborgere i utlandet. Prinsipielt sett må det derfor bero på en tolkning av khl, § 6-3 og sotjl. § 7-9 om disse får anvendelse i Spania eller ikke.

Etter Lovavdelingens oppfatning gir ingen av bestemmelsene isolert sett grunnlag for sikre slutninger om deres geografiske rekkevidde. Ved tolkningen er det derfor naturlig å se khl, § 6-3og sotjl. § 7-9rsammenheng med de respektive lovers virkeområde. Synspunktet må her være at tilsynskompetansen i utgangspunktet bør ha samme rekkevidde som lovens øvrige bestemmelser, om man ikke har konkrete holdepunkter for noe annet

Når det gjelder sosialtjenesteloven, viste drøftelsen under punkt 1 at lovens virkeområde var begrenset til Norge, jf. sotjl. § 1-2. Bestemmelsen om tilsyn i sotj1. § 7-9bør da - i mangel av andre holdepunkter - forstås slik at fylkesmannens ilsynskompetanse er begrenset tilsvarende.

Når det derimot gjelder kommunehelsetjenesteloven, viste drøftelsen under punkt 1 at lovens virkeområde neppe var begrenset til Norge. Sammenhengen mellom khl, § l-log khl, § 6-3 trekker derfor i retning av at tilsynskompetansen omfatter alle de helsetilbud loven gir anvisning på, uansett om tilbudet gis i Norge eller andre land. Reelle hensyn trekker med tyngde i samme retning – behovet for tilsyn er jo ikke mindre i Spania enn i Norge, det er snarere større. En nærliggende konklusjon er da at norskeide sykehjem i Spania har plikt til å underkaste seg tilsyn i samme utstrekning som tilsvarende institusjoner her hjemme.

Hvis en institusjonen nekter å etterkomme et gyldig pålegg fra norske tilsynsmyndigheter, oppstår spørsmålet om myndighetene kan anvende tvang, for eksempel ved å beslaglegge dokumenter eller ved å bryte stengsler under et kontrollbesøk. Denne problemstilling kan igjen spaltes i to: For det første må man spørre om tilsynsmyndigheten overhodet har hjemmel til å gjennomføre tvangsinngrep av denne type. Dersom man kommer til at slik hjemmel foreligger, må man for det annet spørre om slike inngrep kan foretas i Spania.

Slik henvendelsen fra Sosial- og helsedepartementet er utformet, finner Lovavdelingen ikke grunn til å gå nærmere inn på selve hjemmelsspørsmålet Vi kan nøye oss med å påpeke at selv om tilsynsmyndighetene i lys av legalitetsprinsippets krav har tilstrekkelig hjemmel til å foreta slike inngrep i Norge, eventuelt med namsmyndighetenes bistand, vil det etter folkeretten være en suverenitetskrenkelse å foreta tilsvarende inngrep i Spania uten spanske myndigheters godkjennelse. Denne fonn for tilsyn må derfor anses utelukket, noe som etter omstendighetene kan være uheldig. Men betydningen av dette må ikke overdrives, for en institusjon som nekter å underkaste seg gyldige pålegg fra norske myndigheters side, vil kunne møtes med andre former for sanksjoner.

8. Som punktene 1-7 viser, knytter det seg mange og til dels komplekse rettslige spørsmål til det å etablere omsorgsboliger og sykehjem i utlandet Hvis utviklingen går i retning av atdisse problemstillingene blir gradvis mer praktiske, kan mye tale for rettsstillingen på enkelte punkter bør klargjøres av Stortinget, eventuelt at det gis forskrifter der hjemmel for dette foreligger. I så fall vil det være naturlig at hele problemkomplekset gjøres til gjenstand for en mer grundig utredning enn det
Lovavdelingen har kunnet gjøre i denne omgang.

Med hilsen
Ørnulf Røhnebæk
Kst. lovrådgiver

Marius Stub
førstekonsulent


Dette brevet er skannet inn og publisert av Statens helsetilsyn. På grunn av produksjonsformen kan det forekomme mindre trykkfeil og lignende i teksten. Gi gjerne beskjed til nettredaksjonen om du oppdager feil.