Helsetilsynet

Helseforetaket hadde journalført at en pasient som var alvorlig hjerneskadet ikke skulle få respiratorbehandling eller annen intensivbehandling dersom pasienten i fremtiden skulle få behov for det. Dette var i strid med pasientens nærmeste pårørende ønske.

Et spørsmål som saken reiste var om helsetjenesten/helsepersonellet kan beslutte at en pasient ved et eventuelt fremtidig behov ikke skal motta øyeblikkelig hjelp i form av en bestemt type behandling. Et annet spørsmål var om helsetjenesten/helsepersonellet på forhånd kan gi en slik forhåndsvurdering i strid med pasientens/foreldrenes eller annen representants ønske.

Statens helsetilsyn uttalte:

”Lovens bestemmelse om rett til øyeblikkelig hjelp fremgår av pasientrettighetsloven § 2-1 første ledd, første punktum som lyder:

”Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp.”   

Plikten til å gi øyeblikkelig hjelp er for det enkelte helsepersonell angitt i helsepersonelloven § 7 og spesialisthelsetjenesteloven § 3-1 angir helseforetakets plikt til å yte øyeblikkelig hjelp.


Bestemmelsene innbærer en plikt for helsetjenesten/helsepersonellet til å yte hjelp når det er påtrengende nødvendig og uten at pasienten har samtykket til denne helsehjelpen. Vurderingen av hva som er påtrengende nødvendig må avgjøres ut fra et forsvarlig medisinsk skjønn i hvert enkelt tilfelle.


Videre uttalte vi:
”Helsepersonellets øyeblikkelig hjelpeplikt er formulert først og fremst med tanke på ulykker og akutte sykdomstilfelle og kortvarig helsehjelp, for å sikre at personer som ikke er i stand til selv å påkalle hjelp eller som på grunn av sjokkskader, panikk og lignende motsetter seg påtrengende nødvendig helsehjelp, likevel skal få nødvendig førstehjelp og assistanse. Plikten omfatter også personer med alvorlige diagnoser med dårlige prognoser og som har vært innlagt på sykehus over lang tid.

 

Som et alminnelig utgangspunkt omfatter plikten til å yte øyeblikkelig hjelp de situasjoner hvor det oppstår akutt behov for undersøkelse og behandling, bl.a. for å gjenopprette og/eller vedlikeholde vitale funksjoner og for å forhindre eller begrense alvorlig funksjonsnedsettelse som følge av skade eller sykdom. I vurderingen må det legges vekt på om det er fare for liv eller fare for alvorlig forverring av helsetilstanden. ”Påtrengende nødvendig” innebærer at den hjelpen som skal gis, kan ha en effekt på helsetilstanden. Formuleringen sikter både til helsetilstanden til den hjelpetrengende og til helsepersonellets muligheter til å gi adekvat hjelp.”

 

 Vi uttalte videre:
”I en situasjon som i denne saken hvor pasienten er innlagt i sykehus med alvorlig tilstand, er det viktig at det foretas en grundig utredning av om livsforlengende behandlingstiltak vil kunne ha effekt dersom det inntrer en forverring. Vurderingen må også omfatte om pasientens lidelse/smerter mv. vil kunne forverres ved behandlingstiltak. En grundig medisinskfaglig utredning/vurdering må ligge til grunn for at helsepersonellet skal kunne konkludere med at de åpenbart ikke kan akseptere pasientens/representantens ønsker i en slik situasjon. Det bør være en lav terskel for innhenting av supplerende medisinsk vurdering, herunder utenlandsk ekspertise. Dette fremgår av helsepersonelloven, pasientrettighetsloven og også av både rundskriv IK-I/2002 og utkast til ny nasjonal veileder for beslutninger om livsforlengende behandling hos alvorlig syke og døende. En forhåndsvurdering vil i mange tilfeller være nødvendig for at pasienten skal sikres forsvarlig helsehjelp.

 

En slik forhåndsvurdering skal journalføres på en slik måte at også premissene for vurderingen klart fremkommer. Er pasienten vurdert som døende, må det fremgå av journalen hva vurderingen konkret bygger på. Det må fremgå hvem som har observert pasienten og med hvilken ekspertise, herunder supplerende utenlandsk ekspertise. Det må også fremgå i hvor lang tid pasienten er observert.”

 

Statens helsetilsyn uttalte videre:
Det må videre fremgå av journalen hva som er grunnlaget for en vurdering av at behandlingen for denne konkrete pasienten ikke vil medføre at livet vil være leveverdig eller at pasienten vil ha dårlig livskvalitet. Det må fremgå hvorfor en mener behandlingen vil være nytteløs for denne konkrete pasienten.

 

En forhåndsvurdering av nytten og eventuelt belastningen av behandlingstiltak ved forverring er ikke en bindende avgjørelse i den forstand at det fratar personellet som er på vakt ved en akutt situasjon deres selvstendige ansvar for å gi forsvarlig hjelp. Det vakthavende personell må selv ut fra den situasjonen han vurderer pasienten å være i, fatte sin beslutning om hva som er forsvarlig helsehjelp. En grundig forhåndsvurdering vil her utgjøre et viktig og nødvendig grunnlag for å fatte en forsvarlig avgjørelse, også i situasjoner hvor utviklingen skjer i en annen retning enn det som helsepersonellet i forhåndsvurderingen har lagt til grunn som overveiende sannsynlig. Som Helsetilsynet i Oslo og Akershus har fremhevet er det viktig at det journalføres at en slik forhåndsvurdering underveis blir evaluert, og at det er det til enhver tid ansvarlige helsepersonellet som må vurdere situasjonen ved forverring.

I forhold til spørsmålet om helsetjenesten/helsepersonellet på forhånd kunne gi en slik forhåndsvurdering i strid med pasientens/foreldrenes eller annen representants ønske understreket Statens helsetilsyn at det er helsepersonellet som er lovpålagt å gi forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp og som ved en slik uenighet mellom helsepersonell og foreldre har det avgjørende ord når det gjelder det medisinske innholdet i helsehjelpen.


18.6.2009