Helsetilsynet

Til: Statens helsetilsyn
Dato: 21.12.2012
Vår ref.: 201202777
Deres ref.: 2010/537 I ELR/JKT

Helse- og omsorgsdepartementet viser til Statens helsetilsyns brev av 25. juni 2012 angående ovennevnte. Vi beklager at det på grunn av stor saksmengde har tatt noe tid å besvare henvendelsen.

I tilsynets brev vises det til tilsynserfaringer knyttet til håndhevelse av lov 27. juni 2003 nr. 64 om alternativ behandling. I forlengelsen av dette påpekes det enkelte utfordringer ved fortolkning av loven, og da knyttet opp mot forhold hvor Statens helsetilsyn har fått myndighet til å begjære påtale, jf. lovens§ 9 femte ledd. Når det gjelder lovens § 5 og § 7 påpekes det at begrepene "alvorlig helserisiko" og "andre alvorlige sykdommer og lidelser" kan være vanskelig å anvende i praksis. I forhold til lovens § 6 og § 7 er det påpekt at disse bestemmelsene legger opp til en vanskelig grensedragning mellom på den ene siden behandling av sykdommen i seg selv/grunnlidelsen (som er forbudt) og på den andre side behandling som "utelukkende har til hensikt å lindre eller dempe symptomer på eller følger av sykdommen eller lidelsen eller bivirkninger av gitt behandling, eller som har som formål å styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse" (som er tillatt). Tilsynet har derfor bedt om at departementet vurderer å benytte forskriftshjemlene i loven for å gjøre presiseringer i lovens §§ 5, 6 og 7.

Helse- og omsorgsdepartementet har forståelse for de problemstillinger som tilsynet har påpekt og ser at det i praksis kan oppstå situasjoner med vanskelige fortolkninger. Departementet vil imidlertid vise til at lovens forarbeider (Ot.prp. nr. 27 (2002-2003)) må sies å være forholdsvis omfattende og detaljerte. I både de generelle og de spesielle merknadene er det diskutert en rekke rettslige problemstillinger, samt gitt eksempler og føringer for hvordan lovbestemmelsene skal forstås. Utover den hjelp til lovfortolkningen som forarbeidene gir, er derfor departementet i tvil om det i forskrifter vil være mulig å presisere regelverket ytterligere, med mindre man ønsker å liste opp konkrete behandlingsformer eller sykdommer/lidelser som skal falle innenfor eller utenfor de ulike lovbestemmelsene. En slik forskriftsregulering ville også lett komme i strid med en av grunntankene for lovens reguleringsmodell hvor man bevisst beveget seg vekk fra den mer kasuistiske reguleringsformen som man hadde i kvaksalverloven.

Departementet vil også påpeke at selv om man i forskrift skulle klare å presisere enkelte lovbestemmelser noe, vil det uansett ikke være mulig å avklare eller regulere "hele" dette feltet gjennom forskrifter. Slik sett vil man fortsatt være nødt til å overlate deler av regelverksanvendelsen til skjønn og konkrete vurderinger. Det vises også til at alternativ behandlingsfeltet er preget av svært store forskjeller mellom de ulike behandlingsformene, både hva angår sykdomsforståelse, forklaringsmodeller, behandlingsfilosofi, effektdokumentasjon og utdanningenes innhold og omfang. I lys av dette - og sett i sammenheng med at man ikke ønsker å bevege seg tilbake mot en mer kasuistisk reguleringsform - vil det derfor være vanskelig å utforme mer detaljerte eller "individuelt tilpassede" regler for hva en behandler kan gjøre eller ikke gjøre.

Avslutningsvis vil departementet også vise til at regelverket fortsatt må sies å være forholdsvis nytt. Som tilsynet viser til er det også her snakk om et forholdsvis lite antall saker i året hvor Helsetilsynet har politianmeldt/begjært påtale (5 saker i løpet av 3 år).

Etter en helhetsvurdering finner derfor departementet ikke nå å kunne prioritere igangsetting av et regelverksarbeid for å utarbeide forskrifter som skal presisere eller utdype lovens §§ 5, 6 og 7.

Med vennlig hilsen

Elisabeth Salvesen
avdelingsdirektør

Kjetil Jonsbu
fagdirektør