Helsetilsynet

Fra: Helse- og omsorgsdepartementet
Til: Sortland kommune
Dato: 10.09.2013

Vi viser til brev av 28. desember i fjor, oversendt oss fra Justis- og beredskapsdepartementet. Vi har også mottatt en henvendelse i saken 14.januar i år fra St. Olavs Hospital avdeling Brøset. Vi beklager sent svar.

I brevet etterlyser kommunen en avklaring av ansvaret for å sikre samfunnet mot nye lovbrudd begått av psykisk utviklingshemmede lovbrytere. Departementet kan ikke gå inn i den konkrete saken som er bakgrunnen for henvendelsen, men vil forsøke å besvare de generelle juridiske problemstillingene som henvendelsen reiser.

I straffeloven § 39a, jf. § 44 er det gitt regler om særreaksjonen tvungen omsorg, som kan idømmes psykisk utviklingshemmete lovbrytere der det anses nødvendig for å verne samfunnet. Tvungen omsorg skal som hovedregel utholdes i en fagenhet i spesialisthelsetjenesten, men hvis hensynet til den domfelte tilsier det og sikkerhetshensyn ikke taler i mot det kan fagenheten inngå avtale om gjennomføring utenfor fagenheten. Straffeloven gir egne regler om tilbakeholdelse/frihetsberøvelse under tvungen omsorg og deler av psykisk helsevernloven skal gjelde ved gjennomføringen av omsorgen.

Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 har kommunen ansvar for å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til personer som oppholder seg i kommunen. Et av lovens formål er å sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktivt og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre, jf. lovens § 1.

Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 regulerer bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning. Formålet med disse reglene er å forebygge og begrense bruk av tvang og makt i tjenesteytingen samt å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade.

I Helse- og omsorgsdepartementets brev av 21. oktober 2009 til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, som både kommunen og St. Olavs Hospital viser til, fremgår det at reglene om bruk av tvang og makt i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 i utgangspunktet vil kunne brukes for å hindre eller avverge straffbare handlinger. Det er i brevet vist til følgende uttalelse i forarbeidene til helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 om forholdet til straffeloven:

"Anvendelse av tvangstiltak må først og fremst ta utgangspunkt i vern av tjenestemottakeren og ivaretakelse av vedkommendes interesser. (...) Røkkeutvalget la til grunn at ivaretakelse av andre formål enn "hensyn til beboers livssituasjon" måtte hjemles i straffelovens bestemmelser om nødssituasjoner, §§ 47 og 48. Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at dette ville være en for snever formålsavgrensning. Også hensynet til vern av tjenesteytere, andre personer og andres eiendeler bør fanges opp av lovbestemmelsene. Mangel på tiltak mot skadelig atferd rettet mot omgivelsene vil kunne føre til at politiet og strafferettspleien blir involvert, og at vedkommende pådrar seg erstatningsansvar. Departementet kan ikke se at dette er en ønskelig løsning. Også psykisk utviklingshemmede må stå til ansvar så langt dette følger av strafferett ens regler, men i den grad handlingene skjer mens vedkommende mottar tjenester - og tjenesteutøverne har mulighet for å gripe inn- bør lovutkastet følge oppdette." (Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) pkt. 3.4 Når tvang og makt kan anvendes).

Forutsetningen for å bruke tvang og makt etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 for å hindre at utviklingshemmede begår straffbare handlinger er at vilkårene for bruk av tvang og makt og de særlige grensene for bruk av enkelte tiltak i lovens kapittel 9 er oppfylt. Kravene er utdypet i Helse- og omsorgsdepartementets brev av 21. oktober 2009. I tillegg må tiltaket være et ledd i tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 nr. 6, andre helse- og omsorgstjenester, bokstavene a til d, jf. loven § 9-2 om reglenes virkeområde. Reglene forutsetter m.a.o. at det er en sammenheng mellom bruk av tvang og makt og tjenestene i denne bestemmelsen.

Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 nr. 6 omfatter helsetjenester i hjemmet (a), personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring (b), plass i institusjon (c) og avlastningstiltak (d). Det fremgår av Prop. 91 L (2010-2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. at praktisk bistand omfatter hjelp til alle dagliglivets praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen, for eksempel innkjøp av varer, matlaging og vask av klær og bolig m.v. Videre omfattes hjelp til egenomsorg og personlig stell. Med opplæring menes opplæring i dagliglivets gjøremål. Formålet med opplæringen skal være å bidra til å gjøre den enkelte mest mulig selvhjulpen i dagliglivet. Personlig assistanse omfatter også deltagelse i fritidsaktiviteter

Det følger av dette at tiltak som innebærer bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede som kun har til formål å verne samfunnet og forebygge lovbrudd, og ikke kan anses som ledd i tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 nr. 6, andre helse- og omsorgstjenester, bokstavene a til d, faller utenfor helse- og omsorgstjenestelovens virkeområde og formål og kan ikke hjemles i lovens kapittel 9.

Det er Fylkesmannen som overprøver om lovens krav er oppfylt i vedtak etter loven, jf. loven § 9-8.

Helsedirektoratet arbeider med nytt rundskriv til helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 om rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning. Temaet vil bli ytterligere omtalt i den sammenheng.

Med vennlig hilsen

Geir Helgeland
avdelingsdirektør

Hanne Ramstad Jensen
seniorrådgiver

 

Kopi til:

Justis- og beredskapsdepartementet Postboks 8005 Dep 0030 OSLO
St. Olavs hospital Avdelings Brøset Postboks 1803, Lade 7440 Trondheim
Landets fylkesmenn
Helsedirektoratet
Statens helsetilsyn