Helsetilsynet

Fra: Helsedirektoratet
Til: Fengselspsykiatrisk Poliklinikk, RSA Oslo Universitetssykehus
Dato: 16.06.2010
Vår ref.: 08/10003

Helsedirektoratet viser til henvendelse på e-post av 10. oktober 2008 vedrørende ovennevnte. Vi beklager den lange saksbehandlingstiden.

Problemstillingen som reises er hvorvidt innsatte i fengsel, herunder ordinær fengselsoning,har rett til fritt sykehusvalg etter pasientrettighetsloven § 2-4. Samtidig reises spørsmålet om innsatte har krav på å bli fremstilt til sin fastlege.

Rett til nødvendig helsehjelp

Alle pasienter har rett til nødvendig helsehjelp etter pasientrettighetsloven § 2-1. Rettigheten er absolutt og ufravikelig. Dette innebærer at innsatte har rett til nødvendig og vederlagsfri helsehjelp i den kommunen fengselet ligger. De har i utgangspunktet rett til å velge mellom ulike tilgjengelige behandlingsalternativ som anses forsvarlige. Kommunene har ansvaret for å yte primærhelsetjenester til innsatte, de regionale helseforetakene har ansvaret for spesialisthelsetjenester, mens fylkeskommunen har ansvaret for tannhelsetjenesten. De samme elementene som inngår i kommunenes primærhelsetjeneste skal inngå i fengselets helsetjenestetilbud, og innsatte har samme adgang til spesialisthelsetjenester som den øvrige befolkningen. På denne måten skal innsatte tilbys de samme helsetjenestene som alle andre pasienter. Dette innebærer blant annet at dersom det er behov for helsetjenester på et tidspunkt fengselshelsetjenesten ikke er tilgjengelig, skal innsatte bringes til lege/sykehus utenfor fengselet eller annen legehjelp rekvireres.

Rett til fritt sykehusvalg

§ 2-4 gir etter sin ordlyd alle pasienter rett til å velge ved hvilket offentlig sykehus m.v. behandlingen skal foretas. Bestemmelsen har ingen begrensning for innsatte i fengsel.

Pasientrettighetsloven

Kriminalomsorgen har gjennom samarbeid med andre offentlige etater, herunder helsetjenesten, en lovhjemlet plikt til å legge til rette for at domfelte og innsatte i varetekt får de tjenester som lovgivningen gir dem krav på, jf. straffegjennomføringsloven§4 1.  I utfyllende retningslinjer til straffegjennomføringsloven og til forskrift til loven står det at dette gjelder så langt det er mulig og med de begrensinger som følger av frihetsberøvelsen 2.  Det er videre uttalt i retningslinjene at pasientrettighetsloven § 2-4 må tolkes innskrenkende i forhold til de innsatte i fengslene, slik at praktiseringen av regelen skjer innenfor de rammer som et fengselsopphold setter. Retten til fritt sykehusvalg gjelder bare så langt det er forenlig med frihetsberøvelsen 4

Retten til fritt sykehusvalg etter pasientrettighetsloven vil således i praksis bli noe modifisert på grunn av hensyn etter straffegjennomføringslovgivningen.

Et sentralt moment i vurdering av om retten er forenlig med frihetsberøvelsen er rømningsfaren og om det vil være nødvendig å iverksette omfattende sikringstiltak osv. Fengselsledelsen/politiet har ansvaret for å vurdere sikkerhetshensyn i forbindelse med behandling utenfor fengselet. 1 forhold til innsatte som sitter på avdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå, er det regulert i forskrift til lov om straffegjennomføring § 6­-7 at legetilsyn og oppfølging som hovedregel skal skje inne i avdelingen 4

Unntaksvis kan dette skje utenfor fengselet, men det må da på forhånd vurderes om væpnet politi skal delta som vaktstyrke til enhver tid. Samtykke fra regionalt nivå skal, om mulig, innhentes på forhånd før det treffes beslutning om fremstilling til sykehus. Forskrift til lov om straffegjennomføring § 3-16 annet ledd lyder: "Helsetjenesten skal yte sine tjenester i samsvar med de sikkerhetsmessige behov som finnes i et fengsel. Særlig er dette viktig i forbindelse med utdeling og oppbevaring av legemidler."

Vurderingen av hvorvidt den enkelte innsatte kan velge hvilket sykehus behandlingen skal skje, må på bakgrunn av det ovennevnte, etter vårt syn avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle.

Rett til å velge sin fastlege

Vedrørende spørsmålet om innsatte under ordinær fengselsoning har rett til å bli fremstilt til sin fastlege, må det skilles mellom innsatte som sitter i varetekt og innsatte som sitter på dom.

Innsatte i varetekt

Fastlegeforskriften § 8 bestemmer at dersom en person som står på fastlegens liste blir inntatt i helseinstitusjon eller annen institusjon med organisert legetjeneste, så overføres fastlegens plikter etter § 7 til institusjonen.5 I merknaden til bestemmelsen står det at andre institusjoner med organisert legetjeneste kan for eksempel være fengsel. Bestemmelsen innebærer at fastlegens ansvar og plikter overfor innsatte i fengsel bortfaller og overlates til fengselshelsetjenesten.

Straffegjennomføringsloven § 51 bestemmer imidlertid at varetektsinnsatte har mulighet til å motta besøk av og la seg behandle av sin egen lege eller tannlege dersom det er rimelig grunn til det. Det er uttalt i forarbeidene til straffegjennomføringsloven at det må vurderes individuelt i den enkelte sak hva som er rimelig grunn 6. Det heter videre: "Hvis den varetektsinnsatte har gått til en spesiell lege i mange år, vil det som regel være en rimelig grunn til å benytte denne legen. Hvis den varetektsinnsatte derimot ikke har noen fast lege, vil det være mer naturlig å ta det standpunkt at vedkommende bør benytte fengselshelsetjenesten. Andre forhold som kan ha betydning for vurderingen er geografiske forhold, som er praktisk hvis det er aktuelt med fremstilling til legen, og om det for eksempel er snakk om spesialisttjenester. Er behovet for legetjenesten begrunnet ut i fra akutte forhold vil det som oftest være mest praktisk og forsvarlig å benytte seg av fengselshelsetjenesten." I forarbeidene er det videre uttalt at retten til å la seg behandle av sin private lege skal som hovedregel forstås slik at legen rent faktisk må møte opp i fengselet for å behandle den varetektsinnsatte. Dette er blant annet begrunnet i at det ville være svært ressurskrevende å fremstille varetektsinnsatte for lege ute, og i tillegg vil sikkerhetsmessige forhold kunne innebære at fremstilling utenfor fengselet i mange situasjoner ikke anses forsvarlig. Det skal imidlertid legges til rette for at den innsatte kan fremstilles for den private legen i den grad det anses sikkerhetsmessig forsvarlig og fengselet har ressurser til det. 7.

I forhold til rekvirering av legemidler, skal dette skje i samråd med fengselshelsetjenesten, jf. straffegjennomføringsloven § 51 annet punktum. Det heter i merknadene til bestemmelsen i forarbeidene: "Dette innebærer ikke at fengselslegen kan bestemme hvilke medisiner den enkelte skal få ved uenighet mellom den private legen og fengselslegen. Blir dette spørsmålet satt på spissen, må den private legen få det avgjørende ord for ikke å krenke retten til bruk av privat lege. Imidlertid vil bestemmelsen, slik den er formulert, pålegge den private legen å diskutere saken med fengselshelsetjenesten."8.

Innsatte på dom (ordinær fengselsoning)

Tilsvarende bestemmelse som straffegjennomføringsloven § 51 er ikke gitt for de som soner fengselsdom. I forarbeidene til straffegjennomføringsloven er det uttalt: "Varetektsinnsatte står prinsipielt sett i en annen stilling enn straffedømte som er funnet skyldig i en straffbar handling. Dette innebærer at varetektsinnsatte tradisjonelt har hatt noen rettigheter som innsatte på dom ikke har". 9 I forarbeidene er det i forhold til vurderingen av varetektsinnsattes adgang til å konsultere sin private lege uttalt: "Med en vid adgang for varetektsinnsatte til å konsultere sin private lege er det vanskelig å opprettholde likebehandling, spesielt i forhold til forskriving av medisiner. Dette er spesielt uheldig i situasjoner hvor varetektsinnsatte deltar i fullt fellesskap med domsinnsatte".10 Justis- og politidepartementet har imidlertid ikke kommentert forholdet til domsinnsatte ytterligere.

Fastlegeforskriften § 8 bestemmer som nevnt, at dersom en person som står på fastlegens liste blir inntatt i helseinstitusjon eller annen institusjon med organisert legetjeneste, så overføres fastlegens plikter etter § 7 til institusjonen. Bestemmelsen innebærer at fastlegens ansvar og plikter overfor innsatte i fengsel bortfaller og overlates til fengselshelsetjenesten. Domsinnsatte skal derfor i utgangspunktet forholde seg til fengselshelsetjenesten, og har ikke et rettslig krav på å få benytte andre leger. Det vil imidlertid ikke være noe i veien for at fastlegen yter helsehjelp til den innsatte inne i fengselet, dersom fastlegen allikevel ønsker dette og straffegjennomføringshensyn ikke er til hinder for en slik løsning. De samme ressurs- og sikkerhetstiltak som gjør seg gjeldende i vurderingen av hvorvidt varetektsinnsatte kan velge å la seg behandle av sin fastlege, vil også naturlig gjøre seg gjeldende ved en eventuell fremstilling til fastlege for innsatte som sitter på dom.

Finansiering

Fastlegen får imidlertid ikke dekket utgifter til undersøkelse og behandling av innsatte i fengsel av folketrygden. Etter folketrygdloven 11. § 5-1 siste ledd skal kapittelets bestemmelser om stønad ved helsetjenester, kun komme til anvendelse i den utstrekning det ikke gis dekning/stønad etter annen lovgivning. Helsetjenester i fengselsvesenets anstalter dekkes i henhold til kommunehelsetjenesteloven, 12. og folketrygdlovens bestemmelser kommer således i utgangspunktet ikke til anvendelse. Refusjon fra trygden vil kun omfatte legehjelp gitt av somatisk legespesialist og legehjelp gitt av kommunal legevakt ved øyeblikkelig hjelp. Kommunen skal dekke utgiftene ved all annen helsehjelp som den har ansvaret for, jf. Kommunehelsetjenesteloven § 5-1,jf. § 1-3 første ledd bokstav e. I forbindelse med at fastlegen blir innkalt til møte ved inn- og utskriving av fengsel, for blant annet å gi nødvendig informasjon ved overlevering av behandlingsansvar til fengselshelsetjenesten eller ved overtagelse av ansvar fra fengselshelsetjenesten, vil imidlertid fastlegen få refusjon fra trygden etter takst 14 i Normaltariffen.13

I merknadene til fastlegeforskriften § 8 er det uttalt at bestemmelsen ikke er til hinder for samarbeid mellom fastlegen og institusjonens lege når det er behov for det. Det kan for eksempel være nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp at fengselslegen tar kontakt med fastlegen for å få kjennskap til tidligere sykdomshistorie m.m. Fastlegen vil som nevnt ikke få dekket kostnadene av folketrygden, og den innsatte eller fengselet må dekke egenandelen selv.

Direktoratet vil avslutningsvis gjøre oppmerksom på at det er Justis- og politidepartementet som er rette vedkommende til å uttale seg nærmere om fortolkningen av straffegjennomføringsloven og forskrift til loven.

Vi vil samtidig påpeke hvor viktig det er at helsetjenesten etablerer et godt og konstruktivt samarbeid med fengselets ledelse og andre ansatte, slik at gode tiltak til det beste for den innsatte kan drøftes og samordnes. Direktoratet viser for øvrig til veileder for helsetjenestetilbudet til innsatte i fengsel, IS-1190 av 2004. Veilederen er i dag under revidering.

Vennlig hilsen

Kristin Cordt-Hansen e.f.
avdelingsdirektør

Anne Marte Mariendal
førstekonsulent

Dokumentet er godkjent elektronisk

Kopi:
Helse- og omsorgsdepartementet Pb 8011 Dep 0030 OSLO
Justis- og politidepartementet Pb 8005 Dep 0030 OSLO
Statens Helsetilsyn Pb 8128 Dep 0032 OSLO

  1. Lov om gjennomføring av straff mv. av 18. mai 2001 nr 21
  2. Punkt 1.6. Fastsatt av Kriminalomsorgens sentrale forvaltning 16. mai 2002 med hjemmel i forskrift til lov om straffegjennomføring av 22. februar 2002 § 8-1 annet ledd
  3. Retningslinjer punkt 3.25
  4. FOR-2002-02-22-183 Forskrift til lov om straffegjennomføring
  5. Forskrift 2000-04-14 nr. 328 Forskrift om fastlegeordning i kommunene, gitt i medhold av kommunehelsetjenesteloven § 2-1a
  6. Ot. prp. nr. 5 (2000-2001) punkt 8.6 Departementets merknader
  7. Ot. prp. nr. 5 punkt 8 Varetekt, herunder punkt 8.6 departementets merknader
  8. Ot. prp. nr. 5 punkt 13 Merknader til de enkelte bestemmelsene, herunder merknader til § 51
  9. Ot.prp. nr. 5 punkt 8.2
  10. Ot.prp. nr. 5 punkt 8.6
  11. Lov om folketrygd av 28. feb. Nr. 19 1997
  12. Lov om helsetjenesten i kommunene av 19. nov. Nr. 66 1982
  13. Forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege FOR-2009-06-25­

Dette brevet er skannet inn og publisert av Statens helsetilsyn. På grunn av produksjonsformen kan det forekomme mindre trykkfeil og lignende i teksten. Gi gjerne beskjed til nettredaksjonen om du oppdager feil.