Helsetilsynet

Sammendrag

Slutning

Sammendrag

Lagmannsretten stadfestet tingrettens kjennelse i sak om midlertidig forføyning knyttet til spørsmålet om å avslutte livsforlengende behandling for en døende gutt som bare var noen uker gammel. Dette ble dels begrunnet i manglende sannsynliggjøring av kravet i saken, og dels med at det etter en samlet vurdering heller ikke var aktuelt å ta begjæringen til følge uavhengig av om kravet i saken var sannsynliggjort. Uttalelser om domstolenes prøvingskompetanse i saker etter pasientrettighetsloven. )

Kjennelse 2. juli 2007 i sak nr. LG-2007-100482: A (adv.flm. Trygve Langeland Matre, advokat Pål Magne Bakka) mot Helse Bergen Hf (advokat Halfdan Mellbye).

Rettens medlemmer: Førstelagmann Rune Fjeld, lagmann Arnfinn Bårdsen og lagdommer Margareth Christophersen.

Saken gjelder kjæremål i sivil sak. Hovedspørsmålet er om det skal gis kjennelse for midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 overfor Helse Bergen HF, med pålegg om å utsette fullbyrdelsen av vedtak om å ikke gi livsforlengende helsehjelp til B, født *.*.2007.

Sakens nærmere bakgrunn fremgår av tingrettens kjennelse. Det heter her blant annet:

"B (heretter barnet) er f. *.*.2007. Saksøker er hans far og har del i foreldreansvaret. Barnet har siden fødselen vært pasient ved Haukeland Universitetssykehus. Barnet har diagnosen Trisomi 18, som er en medfødt kromosomfeil (misdannelsessyndrom). Det blir fra sykehuset lagt til grunn at barnet har komplett Trisomi 18. Det skal fra sykehuset vært gitt informasjon til foreldrene fortløpende og det ble etter hvert uenighet mellom far og sykehuset. Saksøker ble etter hvert representert ved advokat.
Etter forslag fra sykehuset ble Den kliniske etikk komite ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet kontaktet. Møte ble holdt der den 13. juni 2007 hvor 7 medlemmer var til stede. Saksøker og hans advokat fikk ved direkte telefonkontakt hørt og deltatt i møte. Komiteen kom den 15. juni med enstemmig uttalelse hvor man blant annet uttaler at Helse Bergen har
"more than sufficient medical grounds to decide that further life support in the form of manual ventilation should not be given, and indeed is not in the best interest of this child .... In accordance with the above, we find that it is not ethically acceptable or defensible to continue intermittent bagandmask ventilation until such time as the father recognizes that stopping this is the right thing to do."

Det skal ha vært samtaler mellom faren og representanter for sykehuset uten at man kom til noen enighet om behandlingen. Saksøker har i brev av 22. juni til sykehuset motsatt seg at livsforlengende behandling skulle avsluttes, noe som man gjentok og utdypet i brev av 23. og 24. juni. I brev av 23. juni 2007 skal sykehuset ha avvist å fortsette med livsforlengende behandling av barnet.
Den 24. juni fremmet saksøker klagesak for Helsetilsynet i Hordaland, som den 25. juni 2007 besluttet at barnet fikk oppfylt sin rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Helsetilsynet i Hordaland viste til at pasienten etter pasientrettighetsloven § 2-1,2. ledd, l. punktum har rett til slik nødvendig helsehjelp, men innebærer ikke en rett til å kreve en bestemt behandling eller metode. Det er vist til at det er helsepersonellets ansvar at den helsehjelp som ytes er forsvarlig og treffer nødvendige medisinske avgjørelser. Sykehuset skal deretter ha kommet til at det ikke var riktig å fortsette noe man mente var en nyttesløs behandling av barnet og den 26. juni skal foreldrene ha blitt meddelt dette. Det ble fra sykehuset den 27. juni 2007 oppgitt at man ikke ville avvente iverksettelse av beslutningen til rettens avgjørelse foreligger."


Ved begjæring 27. juni 2007 har A krevd midlertidig forføyning overfor Helse Bergen HF med følgende påstand:

Fullbyrding av Helse Bergen HF sitt vedtak som stadfestet gjennom Helsetilsynets vedtak av 25. juni 2007, utsettes inntil tvisten er rettskraftig avgjort, og B gis fullverdig vanlig behandling, inkludert livsforlengende behandling, inkludert livsforlengende behandling.

Tilsvar ble innlevert 27. juni 2007 med følgende påstand:

"Prinsipalt:
 l. Begjæringen om midlertidig forføyning avvises.

Subsidiært:
2. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

I begge tilfeller:
3. Helse Bergen HF tilkjennes sakens omkostninger."

Tingretten avsa 28. juni 2007 kjennelse med slik slutning:

"1. Begjæringen forkastes.

2. Hver av partene bærer egne omkostninger med saken."

A har påkjært tingrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som etter kontakt med prosessfullmektigene besluttet å holde muntlig forhandling i saken. Tilsvar innkom per telefaks til lagmannsretten om morgenen 29. juni 2007, før den muntlige forhandlingen ble gjennomført i Bergen tinghus om ettermiddagen samme dag. Kjærende part møtte til den muntlige forhandlingen sammen med sin prosessfullmektig advokatfullmektig Trygve L. Matre og rettslig medhjelper Pål M. Bakka. For kjæremålsmotparten møtte konstituert klinikksjef ved Barneklinikken Haukeland sykehus, Britt  Skadberg, sammen med prosessfullmektig advokat Halfdan Mellbye. Det ble gitt partsforklaringer, hørt ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Kjærende parts anførsler fremgår av begjæringen, tingrettens kjennelse og kjæremålet, og de er i noen grad også utdypet under den muntlige forhandlingen i lagmannsretten. Det er i helt korte trekk gjort gjeldende at B har rett til nødvendig helsehjelp etter pasientrettighetsloven § 2-1. Ettersom Helse Bergen HF - ved Haukeland sykehus - ikke vil gi øyeblikkelig hjelp ved en eventuell pustestans, må hans rett til slik hjelp slås fast i form av en midlertidig forføyning, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15l, § 15-2 og § 15-6. I motsatt fall vil han dø før en endelig rettslig avgjørelse i saken. Gutten kan dø når som helst. Det er derfor unødvendig å sannsynliggjøre kravet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 annet ledd. Under enhver omstendighet må det anses sannsynliggjort at et krav om dom for at Helsetilsynets vedtak 25. juni 2007 vil bli ansett ugyldig, blant annet på grunn av manglende involvering av saksøker i beslutningsprosessen og en tilsidesettelse av foreldermyndigheten hans, eller fordi vurderingen av guttens helsetilstand og prognose ensidig er basert på selve diagnosen, og ikke en konkret vurdering av guttens situasjon og utsikter fremover.

Kjærende part nedla slik påstand:

"1. Fullbyrding av Helse Bergen HF sitt vedtak som stedfestet gjennom Helsetilsynets vedtak av 25. juni 2007 utsettes inntil tvisten er rettskraftig avgjort, og Helse Bergen HF skal gi livsforlengende behandling.

2. Helse Bergen HF skal erstatte A evt. det offentlige deres saksomkostninger for tingrett og
lagmannsrett."

Kjæremotpartens anførsler fremgår av tilsvaret til begjæringen, tingrettens kjennelse og kjæremålstilsvaret, og de er i noen grad også utdypet under den muntlige forhandlingen i lagmannsretten. Det er i helt [1444] korte trekk gjort gjeldende at tingrettens kjennelse i all hovedsak er riktig, likevel slik at begjæringen om midlertidig forføyning skulle ha vært avvist. Grunnlaget for avvisning er at medhold i begjæringen forutsetter at retten overprøver en medisinskfaglig vurdering knyttet til pågående behandling -det har retten ikke anledning til Begjæringen forutsetter videre at retten eventuelt også skal kunne pålegge helsepersonell å utføre en behandling som ikke er verken medisinsk eller etisk forsvarlig. Et slikt pålegg kan retten ikke gi. Det et ikke bestridt at B har rett til behandling. Spørsmålet om hvilken behandling som skal gis - herunder i forhold til om man skal avstå fra å gripe inn med akutt bistand i forbindelse med en eventuell pustestans - beror på et medisinsk og etisk skjønn som det ikke tilkommer domstolene å overprøve.

Kjæremotparten nedla slik påstand:

"Prinsipalt:
1. Begjæringen om midlertidig forføyning avvises.

Subsidiært:
2. Bergen tingretts kjennelse stadfestes."

Lagmannsretten er kommet til at kjæremålet ikke fører fram, og at tingrettens kjennelse stadfestes. Lagmannsretten kan også på de sentrale punkter i saken slutte seg til hovedtrekkene i tingrettens begrunnelse.

B er nå noen ta uker gammel. Han har tatt stilt diagnosen Trisomi 18, først under svangerskapet ved fostervannsprøve, deretter ved fødselen basert på blodprøve, og noe senere bekreftet ved utvidete genetiske undersøkelser. Trisomi 18 er en medfødt misdannelse hvor det i kromosom 18 er tre, i stedet for to, kromosomer.

Hvert år fødes i Norge ca. 10 barn med denne misdannelsen. Tilstanden er meget alvorlig. En meget stor gruppe kommer ikke gjennom svangerskapet. Av de barn som overlever fødselen, vil 90-95% dø i løpet av det første leveåret. Dødeligheten er særlig høy der det -som for B's vedkommende - er tale om komplett Trisomi 18, det vil si hvor kromosomfeilen har rammet nær på alle kroppens celler.

Misdannelsen er for denne gutten forbundet med betydelige hjerneskader, hvor de helt sentrale livsfunksjoner når det gjelder blant annet evnen til å ta inn føde og til å puste, er sterkt svekket eller helt ødelagt. Gutten er ikke bevisstløs i den forstand at han er i koma, men responderer heller ikke med øyekontakt, lyder eller bevegelser. Det er vanskelig å si om han har noen opplevelse av å være til, men det kan ikke utelukkes at han kan føle både smerte og ubehag. Gutten gis i dag næring via sonde. Uten denne næringen vil han dø i løpet av noen timer. Tross næringstilførselen vokser han ikke. Heller ikke hodet vokser, noen som indikerer massiv hjerneskade. Gutten har pustevansker som krever akutt hjelp ved såkalt "bagging", for å forhindre kvelning. Hyppigheten på disse anfallene varierer, fra intervaller på timer til dager. Om "bagging" eller annen gjenopplivning/pusteassistanse ikke iverksettes i forbindelse med disse anfallene, vil han dø. Gutten plages av epileptisk lignende anfall og kramper, og fremviser i tiltakende grad det for lidelsen typiske preg av å visne hen.

Det finnes ingen adekvat behandling eller utsikter til bedring av tilstanden eller følgene av den. Den medisinske vurderingen av gutten [1445]-basert på diagnose, de konkrete misdannelser og det kliniske forløpet hittil -er at han er døende. Man kan ikke med sikkerhet si hvor lenge -i fonn av dager, uker eller måneder -han likevel vil kunne holdes i live dersom man fortsetter med "bagging" og annen aktuell, livsforlengende behandling.

Begjæringen tar sikte på å sikre at B får nødvendig livsforlengende behandling -i første rekke da i form av "bagging" eller annen pusteassistanse -inntil det er rettskraftig avgjort om Helsetilsynets vedtak 25. juni 2007 er ugyldig. Lagmannsretten føyer til at det ennå ikke er tatt ut noen stevning i saken, og at det derfor -om begjæringen gis medhold -er tale om en ikke helt ubetydelig tidshorisont. Slik saken konkret ligger an må legges til grunn at det blir tale om å prøve saken i mer enn en instans. Realistisk vil spørsmålet om begjæringen skal tas til følge derfor måtte vurderes i forhold til en virketid for den midlertidige forføyningen på minst l /2 år, med en reell mulighet for at det også kan bli tale med et vesentlig lenger tidsforløp.

Avvisningspåstanden fra Helse Bergen HF knytter seg direkte til vilkårene for midlertidig forføyning etter § 15-1 -i bunnen for begjæringen må det ligge "et krav". Det er ikke tvilsomt at man med dette begrenser lovens rekkevidde til rettslige krav, og at det i denne forbindelse også er en forutsetning at  det kravet forføyningen skal sikre må være av en slik art at det også kunne være gitt dom for det. Lagmannsretten legger til grunn at påstanden i et eventuelt søksmål ville knytte seg til om Helsetilsynets vedtak 25. juni 2007 i klagesaken er gyldig eller ikke, og eventuelt også spørsmålet om mulige rettsvirkninger av slik ugyldighet. Som sådan er dette rettslig formulerte krav som det prinsipielt også kan gis dom for. Avvisningspåstanden bygger på at de tema som vil måtte stå helt sentralt i en slik ugyldighetsvurdering likevel ikke kan prøves rettslig. Hovedpoenget for Helse Bergen HF er at utelukkende medisinskfaglige og medisinsketiske vurderinger skal styre den konkrete behandlingen for en bestemt pasient. Det er ikke rom for pålegg fra retten om en bestemt behandling.

Lagmannsretten bemerker til dette at utgangspunktet i norsk rett nokså langt tilbake er at domstolene som en vidtrekkende hovedregel kan prøve alle typer administrative vedtak. Dette er en nødvendig rettssikkerhetsgaranti i et demokratisk samfunn. At domstolene har denne kompetansen må etter lagmannsrettens syn også være det grunnleggende riktige utgangspunktet i forhold til enkeltvedtak innenfor helsevesenet, ikke minst når man tar i betraktning den politisk villede dreiningen mot en rettighetsbasert helselovgivning de senere år. Helt sentralt for en slik rettighetstenkning ellers er forutsetningen om at også domstolene - i hvert fall i siste instans - har en funksjon i forbindelse med at rettighetene søkes håndhevet av den enkelte vis-a-vis myndighetene, i dette tilfellet i forhold til helsemyndighetene. Lagmannsretten viser her også til Ot.prp.nr.12 (1998-1999) side 60 til lov om pasientrettigheter, hvor departementet spesielt fremhever muligheten for klage og til å prøve saken for domstolene som et viktig element i en rettighetsbasert helselovgivning. Det blir videre sagt samme sted at "dette rettsikkerhetsaspektet er antakelig det viktigste argumentet for en rettighetsfesting". Uttalelsene var ikke knyttet direkte til den konkrete problemstillingen i foreliggende sak, men er likevel fullt illustrerende [1446]for tenkningen. Lagmannsretten tilføyer at den i forhold til den type vedtak som det er tale om i saken her, ikke har funnet holdepunkter i forarbeidene -heller ikke fra komitébehandlingen - for at prøvingskompetansen skulle være spesielt avskåret. Dette ville da også være et så markert brudd med de alminnelige prinsipper om forholdet mellom statsmaktene, at det måtte kreves et temmelig klart og utvetydig uttrykk for dette i forarbeidene, ikke minst tatt i betraktning at dette som allerede nevnt gjelder en moderne helselovgivning som i sin øvrige innretning er rettighetsbasert. Forarbeidene synes tvert om å være basert på den forutsetning at det  nettopp er domstolene som i praksis må utvikle de nærmere rammer om den rettslige kontrollen.

At domstolene har kompetanse til prøve enkeltvedtak under helselovgivningen, er i enkelte sammenhenger ensbetydende med full prøving. Dette er tilfellet for rettslig prøving av administrativt besluttet frihetsberøvelse innen for det psykiske helsevern, jf. tvistemålsloven kapittel 33 - hvor domstolene ved den rettslige prøvingen reelt sett trer i helseforvaltningens sted for så vidt gjelder spørsmålet om frihetsberøvelsen skal opprettholdes. I forvaltningsretten og helseretten ellers gjelder det imidlertid ofte vidtrekkende begrensinger for domstolenes prøvingskompetanse. Noen ganger kan slike grenser være fastsatt direkte i loven. Ellers vil blant annet de alminnelige, ulovfestete prinsipper om forvaltningens såkalte frie skjønn sette rammer om den rettslige prøvingen.

Forarbeidene til pasientrettighetsloven viser at man var meget oppmerksomme på de store utfordringene som ligger i samvirket mellom en lovbestemt rett til helsehjelp på den ene siden, og medisinskfaglige, etiske, ressursmessige og andre typer vurderinger på den andre siden, og de føringer dette kunne ha blant annet i forhold til domstolenes rolle, se blant annet Innst.O.nr.91 (19981999) side 17 flg. Det kan etter lagmannsrettens syn uansett ikke være tvilsomt at den prøvelseskompetanse domstolene har også i forhold til enkeltvedtak i helsevesenet, vil ha til dels meget sterke begrensninger. Den nærmere utformingen av disse i forhold til den type vedtak som foreligger i saken her, er ikke fullt avklart i loven, forarbeidene, rettspraksis eller teori. Også tingretten er i sin kjennelse inne på at rekkevidden av domstolsprøvingen er uavklart. Slik saken står, har lagmannsretten heller ikke foranledning eller grunnlag for å angi rekkevidden av disse begrensningene i mer detalj, eller til å trekke en slik skarp grense om prøvingskompetansen som avvisningspåstanden fra Helse Bergen HF reelt sett forutsetter.

Det bemerkes likevel at grensene blant annet vil være avhengig av hva slags vedtak det er tale om prøve, hvilke deler av vedtaket som eventuelt skal prøves og hvilke andre rettssikkerhetsgarantier og kvalitetssikringstiltak som allerede er iakttatt under den forutgående beslutningsprosessen. I relasjon til disse momenter representerer antakelig vedtak knyttet til fortløpende medisinskfaglige vurderinger og valg i forhold til en pågående behandling, generelt sett noe av en yttergrense for hva domstolene kan og bør prøve. Dette er vurderinger og beslutninger som treffes i et stort antall hver dag, som forutsetter medisinskfaglig innsikt og konkret kjennskap til den aktuelle pasienten, og som i mange tilfeller må treffes meget raskt. En eventuell domstolskontroll vil i tilfellet antakelig bare være praktisk knyttet til mer ytre, formelle forhold -typisk om fastsatte prosedyrer er fulgt, og om andre krav til saksbehandlingen i videre forstand er etterlevd. En rettslig prøving som direkte knytter seg til diagnose eller aktuelle behandlingsalternativer derimot forbundet med vesentlige vansker på forskjellige plan, slik det også er fremhevet av Helse Bergen HF. Og det står for lagmannsretten som lite aktuelt at en domstol -i form av en midlertidig forføyning eller ved dom - skulle kunne gi pålegg om en bestemt behandling, om nødvendig i strid med de medisinskfaglige konklusjoner.

Skal begjæringen tas til følge, må saksøkeren etter hovedregelen i § 15-6 første ledd sannsynliggjøre kravet i saken - altså at det skulle være utsikter til å vinne frem med et ugyldighetssøksmål. I denne forbindelse har tingretten uttalt at det -helt uavhengig av hvilken rekkevidde domstolenes prøvingskompetansen måtte ha - er "utenkelig" at saksøker skulle ta medhold i at sykehuset ikke har oppfylt sine plikter etter pasientrettighetsloven § 2-1 annet ledd annet punktum, jf. forskrift 1. desember 2000 nr. 1208. Tingretten har i denne forbindelse spesielt fremhevet følgende:

"Her har man ikke bare den faglige medisinsketisk vurdering fra sykehuset, men også en særdeles grundig og god vurdering fra ovennevnte klinisketisk komite, som er bredt faglig sammensatt, blant annet både medisinsk, etisk og juridisk, og hvor barnets far og dennes advokat har fått anledning til å forklare seg muntlig for. Det er intet som er fremlagt eller beskrevet fra saksøker som gir grunnlag for at denne vurderingen fra sykehuset og Helsetilsynet rent faktisk vil bli tilsidesatt med et domsresultat om at livsforlengende behandling slik saksøker ønsker det vil bli resultatet. Barnets mor, som også har del i foreldreansvaret er enig i legenes, sykehuset og komiteens, vurdering. Skulle retten da tatt til følge begjæringen i den midlertidige forføyning ville retten medvirket til å forlenge en behandling, over i det minste flere måneder, som av hensyn til barnet ikke er en medisinsk og etisk forsvarlig behandling, og i strid med morens ønske. Det vises ellers særlig til komiteens evaluering og dens konklusjon."

Behandlingen i lagmannsretten - herunder da det som kom fram av den umiddelbare bevisførselen bekrefter tingrettens vurdering. Lagmannsretten bemerker spesielt at diagnosen og de medisinske implikasjoner ved den ligger fast, at beslutningen om å avslutte livsforlengende behandling er tatt i et tempo tilpasset situasjonen, basert på en konkret vurdering av denne guttens diagnose, aktuelle tilstand og kliniske forløp, og at alle elementer av involvering og medbestemmelse er tilstrekkelig ivaretatt. Beslutningen er i tråd med nasjonalt og internasjonalt innarbeidete anbefalinger, og utelukkende basert på hva som medisinskfaglig og etisk kan forsvares. Tilbørlig hensyn er tatt til barnets interesser. Lagmannsretten tilføyer at det heller ikke er noe som tilsier at det på annen måte hefter feil ved saksbehandlingen ved, eller avgjørelsesgrunnlaget for, Helsetilsynets vedtak 25. juni 2007.

Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at saksøkeren har sannsynliggjort kravet -at Helsetilsynets vedtak 25. juni 2007 er ugyldig -slik § 15-6 første ledd krever.

Etter § 15-6 annet ledd gjøres det unntak fra vilkåret om sannsynliggjøring av kravet, og det er fra saksøker gjort gjeldende at denne får anvendelse i saken. Annet ledd er utformet på samme måten som den [1448]tilsvarende bestemmelsen i § 14-6 annet ledd første punktum om arrest, og viderefører den eldre regel i tvangsfullbyrdelsesloven i § 268 jf § 248 annet ledd. Det vises også til § 15-7 annet ledd om vilkårene for å unnlate muntlig forhandling. Regelen er også videreført i tvisteloven § 34-2 annet ledd, som trer i kraft fra l. januar 2008. Forutsetningen for å kunne ta begjæringen til følge uten at kravet det begjæres forføyning for er sannsynliggjort, er at opphold vil medføre fare for saksøkeren. Lagmannsretten legger til grunn at annet ledd bare kan ta anvendelse der det er en kvalifisert fare ved opphold, jf. Rt-1997 -112. I samme avgjørelse pekes det på at bestemmelsen har sitt kjerneområde i saker som gjelder formuesverdier - blant annet fordi ulempene for saksøkte i disse tilfellene vil kunne kompenseres gjennom et krav om sikkerhet, jf. første ledd. I en sak som den foreliggende er krav om sikkerhet uaktuelt.

Bruken av denne bestemmelsen beror - slik også tingretten har poengtert - uansett på en samlet vurderingene av forholdene i saken. Ved denne helhetsvurderingen må selvsagt legges vekt på hvor stor fare som foreligger, og hvilke konsekvenser en avgjørelse i den ene eller den annen retning vil ha, jf. Ot.prp.nr.65 (1990-1991) side 293. Lagmannsretten legger her til grunn at om begjæringen ikke tas til følge, vil gutten dø i løpet av forholdsvis kort tid - kanskje allerede etter bare noen dager. Om begjæringen tas til følge, vil han kunne holdes i live en stund, men det er uvisst hvor lenge. Det er lite trolig at han vil kunne leve frem til det foreligger rettskraftig dom i saken - altså til det uttalte formålet med begjæringen om midlertidig forføyning eventuelt er oppnådd. Han vil i denne tiden gradvis bli ennå dårligere, og oppleve hyppigere tilfeller av pustestans med gjenopplivning, og epilepsilignende anfall og kramper. Det er slik lagmannsretten oppfatter situasjonen tale om eventuelt å bremse en allerede startet dødsprosess hos gutten.

Når det samlet tas i betraktning de små utsiktene saksøker har til å kunne vinne frem med et krav om ugyldighet og eventuelt pålegg om fortsatt behandling, at gutten uansett lite trolig vil leve til en endelig avgjørelse i saken, at behandlingen ikke tjener annet formål enn å forlenge dødsprosessen på en måte som gutten vil kunne oppfatte som smertefull og plagsom, og at fortsatt behandling er uten forankring eller støtte medisinsk eller etisk, må lagmannsretten konkludere med at begjæringen ikke kan etterkommes heller på dette grunnlaget.

Lagmannsretten bemerker avslutningsvis at unntaket fra kravet om sannsynliggjøring i § 15-6 annet ledd bare gjelder i relasjon til kravet som det begjæres forføyning for. Bestemmelser gir ikke adgang til å fravike kravet om at sikringsgrunnen må sannsynliggjøres, jf. Falkanger, Flock og Waaler, Tvangsfullbyrdelsesloven bind Il side 1066. Den aktuelle sikringsgrunnen her er § 15-2 bokstav b)for å avverge en vesentlig skade eller ulempe. Hvor en pasient er døende, kan det reises spørsmål ved om tiltak som kun vil ha som virkning at selve dødsprosessen forsinkes har som formål å avverge vesentlig skade eller ulempe. Slik saken står, lar lagmannsretten dette spørsmålet ligge.

Bergen tingretts kjennelse blir etter dette å stadfeste i sin helhet. Helse Bergen HF har ikke krevd sakskostnader for lagmannsretten.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning

Bergen tingretts kjennelse 28. juni 2007 i sak 07-099297TVA-BBYRJ03 stadfestes.

Dette dokumentet er skannet inn og publisert av Statens helsetilsyn. På grunn av produksjonsformen kan det forekomme mindre trykkfeil og lignende i teksten. Gi gjerne beskjed til nettredaksjonen om du oppdager feil.