Helsetilsynet

Sammendrag

I Sakens bakgrunn

II Partenes anførsler og påstander

III Rettens bemerkninger

Domsslutning 

Sammendrag

Saksøker hevdet at vedtak av Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet var ugyldig. Dette fordi den behandling han fikk tilbud om i Norge ikke var forsvarlig pga bivirkninger. Han led av prostatakreft, og fikk i Norge tilbud om ekstern strålebehandling. Saksøker mente han måtte få dekket utgiftene til behandling i utlandet med lavdose brakyterapi som innebærer implantering av radioaktive frø i svulsten med bestråling direkte i denne. Sistnevnte behandling ga mye mindre fare for potensproblemer, var mye mer skånsom for pasienten og kostet mindre enn behandlingen i Norge. Retten kom til at behandling med lavdose brakyterapi var en bedre behandling for saksøkers pasientgruppe som er yngre menn med lavrisikokreft, men at ekstern stråling måtte anses som forsvarlig behandling. Saksøker tapte saken, da kriteriet for å få betalt utenlandsbehandling er at det ikke finnes behandlingstilbud i Norge som er forsvarlig etter akseptert metode.

Dom 11. oktober 2006 i sak nr. TOSLO-2006-29481: A (advokat Steingrim Wolland v/advokatfullmektig Anne Thea Wolland Totland) mot Staten v/Dispensasjons- og klagenemnda (Regjeringsadvokaten v/advokat Fredrik Sejersted v/advokatfullmektig Adele Matheson).

Dommer: Tingrettsdommer Kristin Kjelland-Mørdre.

Saken gjelder rettslig overprøving av vedtak av 24.08.05 fra Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet.

I Sakens bakgrunn

A fikk konstatert prostatakreft i 2004, 49 år gammel. Moderne undersøkelsesmetoder gjorde at kreften ble oppdaget på et tidlig stadium, og ble derfor vurdert som "lavrisikokreft". Tatt i betraktning at dette var lavrisikokreft og A's unge alder, var A opptatt av å få en behandling med minst mulig bivirkninger. A's lege ved Aker Sykehus, Rolf Wahlqvist, vurderte at A da ville få den beste behandlingen for sin prostatakreft i Tyskland. Her kunne han få HIFU-behandling, en form for ultralydbehandling av prostata. Denne behandlingen gis ikke i Norge. De behandlingstilbud som gis i Norge er kirurgisk inngrep eller ekstern stråling. Doktor Wahlquist sendte søknad om dekking av utgifter til behandling i Tyskland til Rikstrygdeverket, og A ble innvilget dekning av behandlingsutgiftene i brev av 17.08.2004. A fikk- [294] hjerteinfarkt like etter, og behandlingen i Tyskland kunne derfor ikke gjennomføres slik det var planlagt.

Etter at A var kommet seg av hjerteinfarktet, foreslå behandlende lege, doktor Lilleby ved Radiumhospitalet, at prostatakreften skulle kureres ved lavdose brakyterapi. Denne behandlingen gis ikke i Norge. Doktor Lilleby henviste i den forbindelse A til doktor Van Helvoirt ved Sørlandet sykehus. Van Helvoirt søkte Rikstrygdeverket om at A kunne få dekket behandling med lavdose brakyterapi på Universitetssykehuset i Utrecht i Nederland. Rikstrygdeverket avslo søknaden med den begrunnelse at legen som hadde skrevet søknaden ikke arbeidet på det sykehuset som A sognet til.

Doktor Raabe ved Radiumhospitalet skrev så ny søknad til Rikstrygdeverket for A. Han begrunnet søknaden på samme måte som den søknaden som var innvilget ni måneder før vedrørende behandling i Tyskland. Kontoret for sykebehandling i utlandet, helse øst avslo søknaden den 25.05.2005. Avslaget ble påklaget til Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet. Nemnda stadfestet vedtaket fra 25.05.05 i sitt vedtak av 24.08.06.

A reiste så sak for Oslo tingrett den 17.02.2006. I stevningen bestred han gyldigheten av vedtaket fattet av Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet. I tilsvar av 07.04.2006 ba Staten vI Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet seg frifunnet.

Hovedforhandling ble avholdt 27. og 28. september 2006. A møtte og avga forklaring. Retten hørte i tillegg forklaring til seks sakkyndige vitner som alle var leger. Det ble foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboka.

II Partenes anførsler og påstander

Saksøkeren har i hovedsak anført:

Etter pasientrettighetsloven § 2-1 har pasienten rett til nødvendig helsehjelp. Når helsehjelpen ikke kan ytes i Norge, fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, har pasienten rett til behandling i utlandet. Det følger av pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Etter prioriteringsforskriftene § 3 første ledd gjelder dette tilfeller hvor behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode.

Saksøker hevdet at adekvat og forsvarlig i bestemmelsene må tolkes likt, og at de må tolkes slik at de er forenelig med lovens formål. En adekvat behandling vil for eksempel være forskjellig avhengig av hvilken pasientgruppe det er snakk om. I prostatatilfellene er det viktig å skille mellom yngre og eldre menn og skille i forhold til hvor alvorlig krefttilfellet er.

Saksøkte har hevdet at retten bør være varsom med å vurdere virkningene av det enkelte behandlingstilbud, da dette primært er medisinfaglige vurderinger. Til dette innvendte saksøker at man med pasientrettighetsloven mente å gi juridiske rettigheter til pasienter. Retten må da tolke disse rettighetene, og ikke la spørsmålene bli overlatt til medisinerne.

Avgjørende i denne konkrete saken må bli at det er stor forskjell på behandlingstilbudene. For å finne ut av om behandlingen kan anses adekvat for den aktuelle pasientgruppe, må retten bl.a. legge vekt på behandlingsmåtens helbredelsesrate, risiko ved inngrep, ubehag og smerte ved behandlingen, varighet av behandlingen, økonomisk belastning for pasient og samfunn, og risiko for bivirkninger.

A fikk hjerteinfarkt etter at prostatakreften var oppdaget. Hans lege vurderte han etter dette som uegnet for kirurgisk inngrep. Det gjenstod da bare ett norsk behandlingstilbud, nemlig ekstern stråling.

Saksøker gjennomgikk de anførte momenter med hensyn til hva som er adekvat behandling. Når det gjelder helbredelsesrate og risiko ved behandling, hevdet saksøker at ekstern stråling og lavdose brakyterapi er likestilte. Behandling ved ekstern strålebehandling gir større ubehag, idet det tar lang tid og medfører noe kvalme. Varigheten av behandling med ekstern stråling er mellom 7 og 8 uker. Varigheten av behandling med brakyterapi er fra en dag til ett døgn. Når det gjelder kostnader er behandling i utlandet med brakyterapi noe rimeligere enn behandling i Norge med ekstern stråling. I tillegg kommer at pasienten må gå sykmeldt i lengre tid ved ekstern strålebehandling. Dette er ikke nødvendig ved brakyterapi. For den enkelte pasient kan behandlingen bli kostbar ved ekstern stråling om man er selvstendig næringsdrivende og ikke mottar sykepenger. A er selvstendig næringsdrivende.

Saksøker hevdet at den største forskjellen mellom de to strålebehandlingene likevel er bivirkninger. Det er noe fare for problemer med endetarmsfunksjon ved begge behandlinger. Den store forskjellen går imidlertid på impotensproblemer. Det må anses som bevist at prosentandelen som lar potensproblemer etter behandling med lavdose brakyterapi er atskillig lavere enn for dem som lar behandling med ekstern stråling. A var frisk, hadde lavrisikokreft og var nyetablert med kjæreste og skulle gifte seg rett før behandlingen av prostatakreften. For han betydde det svært mye om han ville få potensproblemer ved behandlingen.

Saksøker hevdet at selv om de to hovedbehandlingstilbudene i Norge kan anses som forsvarlig behandling for mange typer prostatakreft, kan det ikke anses som forsvarlig behandling for den gruppe som A utgjør. Spesielt med denne gruppen er at kreften oppdages i lavalder og er diagnostisert som lavrisikokreft. For denne gruppen er det avgjørende å få den behandlingen som gir minst potensproblemer. Man må også hensynta livskvalitet etter behandlingen ved valg av behandlingsform. Saksøker viste til at man måtte kunne trekke ut av rettspraksis et "minste inngreps prinsipp". Saksøker viste spesielt til dom fra Frostating lagmannsrett av 03.12.2003. Den opererende lege hadde her fjernet hele forhuden på en mann som slet med for trang forhud, isteden for å utføre en operasjon med dorsal spalting hvor forhuden klippes på langs slik at den lar to langsgående splitter i siden. Det framgikk at man skulle gjøre dette av journalen til pasienten som den opererende lege ikke hadde lest før operasjonen. Legen ble dømt til å betale oppreisning til pasienten.

Saksøkeren nedla slik påstand:

"1. Vedtaket fattet av Dispensasjons- og klagenemnda den 24.08.06 er ugyldig.

2. Saksøkte dømmes til å erstatte saksøkers omkostninger med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven fra forfall og til betaling skjer."

Saksøkte har i hovedsak anført:

Det rettslige spørsmål i denne saken blir om det finnes fagpersoner i Norge som har kompetanse til å gi forsvarlig behandling etter akseptert metode til pasienter med prostatakreft.

Hvor vidt grunnvilkårene er oppfylt er et rettsanvendelsesskjønn [296] som retten kan prøve. Hvis vilkårene er oppfylt har pasienten rettskrav på dekning av utgifter jf pasientrettighetsloven § 2-1, femte ledd. På grunn av klagenemndas særlig kompetanse, bør domstolene være tilbakeholdne med å prøve nemndas vurdering av om vilkårene er oppfylt.

Saksøker har anført at nemnda har tolket hjemmelsgrunnlaget for snevert. Saksøkte er ikke enig i dette. "Adekvat" i pasientrettighetslovens § 2-1, femte ledd, kan ikke tolkes som "likeverdig" slik saksøker hevder. Adekvat er presisert i prioriteringsforskriften til å bety forsvarlig etter akseptert metode.

Saksøkte var heller ikke enig med saksøkers anførsler om uriktige faktum. Hun viste til flere uttalelser fra leger i dokumentasjonen som slo fast at det i Norge finnes forsvarlig behandling etter akseptert metode for prostatacancer. Det samme uttalte legene som ble ført som vitner i hovedforhandlingen.

Saksøkte sa seg enig med saksøker i at om man klarte å bevise at det var klare forskjeller i bivirkninger på behandling i utlandet og behandling i Norge i disfavør av den norske behandlingen, ville det gå en grense et sted hvor bivirkningene etter norsk behandling ville innebære at behandlingen ikke var forsvarlig. Etter bevisføringen kan imidlertid retten ikke legge dette til grunn.

Saksøkte nedla slik påstand:
"1. Staten ved Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet frifinnes.

2. Staten ved Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer."

III Rettens bemerkninger

Dispensasjons- og klagenemnda traff vedtak den 24.08.05 om at vedtaket til Helse øst regionale helseforetak av 04.05.05 stadfestes. Vedtaket av 04.05.05 gjaldt avslag på søknad fra A om dekking av utgifter til brakyterapi ved universitetsklinikken i Utrecht i Nederland.

Klagenemndas vedtak er et enkeltvedtak, og retten kan prøve lovligheten av vedtaket. Dette følger både av de alminnelige regler for domstolenes kontroll med forvaltningens vedtak og går direkte fram av prioriteringsforskriftens § 13.

Retten forstår saksøkers anførsler slik at det i denne saken både er spørsmål om nemnda har lagt feil lovforståelse til grunn og feil faktum til grunn. Retten kan prøve begge disse spørsmålene.

Retten vil først se på nemndas lovforståelse. Nemnda viser i sitt vedtak til pasientskadelovens § 2-1 og prioriteringsforskriftens § 3 som rettslig grunnlag for sin avgjørelse. Nemnda skriver videre i sitt vedtak:

"Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriftens § 3, at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger således tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket "ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket" i pasientrettighetslovens § 2-1 femte ledd jf prioriteringsforskriften § 3 første ledd. Dette fremgår også indirekte av [297]overskriften til prioriteringsforskriftens § 3, som lyder: "Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge"."

Nemnda viser for øvrig til at dersom behandlingen kan utføres forsvarlig og etter akseptert metode, jfr. prioriteringsforskriftens § 3, kan det ikke ytes bidrag. Dette gjelder selv om det skulle være utviklet en mer avansert metode i utlandet.

Retten viser til at utgangspunktet er at alle har rett til nødvendig helsehjelp, jfr. pasientrettighetslovens § 2-1, 1. ledd. Dette innbærer både et krav til hvor alvorlig pasientens tilstand er, et krav om at pasienten vil ha nytte av behandlingen og et krav om et rimelig forhold mellom bedring av pasientens tilstand og kostnadene ved behandlingen.

Det er ikke bestridt i denne saken at A hadde rett til nødvendig helsehjelp.

Etter pasientrettighetslovens § 2-1,5. ledd har en pasient som fyller grunnvilkåret om rett til nødvendig helsehjelp, rett til helsehjelp i utlandet dersom det ikke finnes adekvat medisinsk tilbud i Norge. Saksøker har hevdet at adekvat må tolkes som "helt tilsvarende, fullgod, av samme verdi" eller lignende. Saksøkers poeng er at et behandlingstilbud som er fullgodt for en pasientgruppe, ikke er helt tilsvarende eller fullgodt for en annen pasientgruppe. A tilhørte en pasientgruppe for hvem de norske behandlingstilbudene ikke var så gode. Retten er enig i at vanlig språklige betydning av ordet adekvat er slik saksøker hevder.

I medhold av pasientrettighetslovens § 1-2 og § 2-1, 6. ledd ble det den 01.12.00 imidlertid gitt en forskrift om prioritering av helsetjenester, "prioriteringsforskriften". Forskriften presiserer bl.a. hva som ligger i et adekvat medisinsk tilbud. Det heter i forskriftens § 3, 1. ledd at en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, men som ikke kan få helsehjelp fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig i Norge etter akseptert metode, har rett til helsehjelp i utlandet. Slik retten ser det, er det vurderingstemaet "forsvarlig etter akseptert metode" som er det sentrale i denne saken. Reglene er å tolke slik at om behandlingen som blir tilbudt i Norge er forsvarlig etter akseptert metode, så skal det ikke gis bidrag til behandling i utlandet. Dette gjelder selv om tilbudet i utlandet anses bedre. Dette betyr at det norsk behandlingstilbudet kan være bedre for noen pasientgrupper enn for andre, uten at man kan slutte at behandlingen ikke er adekvat for den gruppa som kommer dårligst ut. For alle grupper gjelder spørsmålet om det foreligger medisinsk kompetanse i Norge til å gi forsvarlig behandling etter akseptert metode. Retten mener etter dette at nemnda har tolket de aktuelle reglene riktig.

Klagenenmdas lovanvendelse dreier seg ikke bare om en generell forståelse av pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften. Det er også et spørsmål om nemnda har anvendt reglene riktig på det konkrete tilfellet. Retten har forstått saksøker slik at det er særlig i forhold til spørsmålet om det forelå medisinsk kompetanse i Norge til å gi forsvarlig behandling etter akseptert metode i A's tilfelle, at saksøker mener nemnda har tatt feil i sin vurdering. Retten viser til at nemnda er kortfattet i sin begrunnelse på dette punktet. Nemnda viser i sitt vedtak til at nemnda tidligere i en lang rekke saker har lagt til grunn at det finnes kompetanse til å behandle prostatakreft i Norge. Nemnda fastholder dette standpunktet også i A's sak, og peker på at prostatakreft er den [298] hyppigst forekommende kreftform hos menn. Nemnda peker også på at denne kreftformen behandles ved alle sykehus.

Spørsmålet retten må vurdere, er altså om det forelå medisinsk kompetanse i Norge til å behandle A's prostatakreft forsvarlig etter akseptert metode. Etter bevisføringen legger retten til grunn at prostatakreft blir behandlet på to måter i Norge, enten ved kirurgi eller ved ekstern stråling. Man behandler vanligvis yngre menn ved å utføre kirurgisk inngrep for å fjerne kreftsvulsten. Forklaringene fra legene under hovedforhandlingen var at et slikt inngrep ga ennå større sikkerhet for at det ikke ble tilbakefall i forhold til ekstern strålebehandling. Samtidig ga de uttrykk for at begge behandlingsformene innebar total kurering av kreftsykdommen.

Retten legger til grunn at A fikk et hjerteattakk etter at prostatakreften var opptaget, og man vurderte forskjellige behandlingsformer for ham. Dette innebar bl.a. at han ikke kunne gjennomføre HIFU behandling i Tyskland, slik han fikk innvilget den 17.08.04. Dette innebar videre at det ikke var forsvarlig å foreta et kirurgisk inngrep. Retten viser til forklaringen fra A's behandlende lege ved Radiumhospitalet, dr. Lilleby.

Det gjensto således ett behandlingstilbud i Norge for A, nemlig ekstern strålebehandling. Spørsmålet blir om dette kunne anses som en forsvarlig behandling etter akseptert metode. A hevdet i retten at dette ikke var tilfellet, og at han derfor måtte få dekket utgiftene tillavdose brakyterapibehandling i Nederland.

Retten legger til grunn at strålebehandling kan gis som ekstern strålebehandling eller i form av radioaktive kilder som plasseres i det området som skal bestråles (brakyterapi). Det som var aktuelt i dette tilfellet var å plassere små radioaktive frø inn i kreftsvulsten som sørget for bestråling av svulsten. Dette er en metode som tilbys i de fleste europeiske land for kurering av prostatakreft i den pasientgruppe A tilhørte, nemlig lavrisikokreft for relativt unge menn.

Samtlige leger som avga forklaring i retten, var enige om at de to behandlingsformene ekstern stråling og brakyterapi begge kurerte prostatakreft. De pekte også på at brakyterapi innebar mindre belastning for pasienten idet en slik behandling kunne foretas poliklinisk eller eventuelt med en overnatting på sykehus. Ved ekstern strålebehandling må pasienten få en daglig strålebehandling over en periode på omtrent 8 uker. Pasientene kom seg også fortere etter behandling med lavdose brakyterapi enn ved ekstern strålebehandling. Når det gjaldt bivirkninger kunne en mindre prosentandel av pasientene som var strålebehandlet oppleve at de fikk tarmproblemer etter behandlingen, noe mer uttalt for pasienter  som hadde fått ekstern strålebehandling enn for pasienter som hadde fått brakyterapi.

A har hevdet at det er på ett punkt ekstern strålebehandling og brakyterapi skiller seg ad når det gjelder bivirkninger, og det er bivirkninger i forhold til potensproblemer. A hevder at det er betydelig større fare for potensproblemer ved behandling med ekstern stråling enn ved behandling med lavdose brakyterapi. Retten er enig med A i at om behandling ved ekstern stråling gir stor fare for potensproblemer og behandling ved brakyterapi gir liten fare for potensproblemer, så vil det være et skjæringspunkt hvor man må si at behandling med ekstern stråling for yngre menn med lavrisikokreft er uforsvarlig. Det er A som [299] har bevisbyrden for at det er så stor forskjell mellom behandlingene når det gjelder fare for potensproblemer.

Retten fikk dokumentert en del skriftlig materiale vedrørende dette temaet under hovedforhandlingen. I tillegg hørte retten forklaringer fra i alt seks leger som alle har bred erfaring med kreftbehandling. De framhevet alle at man ikke har såkalte randomiserte studier av bivirkningene av de forskjellige behandlingsmetoder for prostatakreft. Slike studier er nødvendig for å si noe sikkert om virkninger og bivirkninger aven behandling. En randomisert studie inkluderer et stort antall pasienter. De rar tildelt behandlingsform tilfeldig, i det man trekker hvilken pasient som skal ha hvilken behandlingsform. Da behandlingsformene for prostatakreft er så vidt forskjellige, framhevet legene at det vil vanskelig å få et tilstrekkelig antall pasienter til å stille opp i en slik studie. Dette fordi pasientene selv ønsker å velge behandlingsform. Man vil derfor neppe heller få et randomisert studie om denne problemstillingen i framtida.

Det ble for retten framlagt en artikkel fra USA angående en metastudie fra 1997 av flere små studier som trakk en konklusjon om at det ble mindre potensproblemer av brakyterapibehandling enn ekstern strålebehandling. En lege mente denne var en bra studie, mens to andre leger pekte på at det var for mye usikkerhet forbundet med slike undersøkelser i og med at de bygget på usikre enkeltstudier. Alle leger var nokså samstemte i at det ikke fantes studier som på en noenlunde sikker måte kunne underbygge hvilken av de to strålebehandlingsformene som ga minst potensproblemer. Det ble også pekt på at dette var en komplisert sammenheng å kartlegge, i det dette berodde på mange forhold slik som alder ved behandling, i hvilken grad man hadde potensproblemer før behandling, hvor alvorlig kreftsykdommen var, psykiske faktorer som styrer potensen, andre sykdommer hos pasienten m.v.

Når det gjaldt de seks legenes egen mening bygget på erfaring, ga de alle forskjellige anslagstall på hvilken prosentandel av pasienter som ville få potensproblemer ved behandling ved henholdsvis ekstern strålebehandling og brakyterapi. De tre legene som selv hadde praktisert brakyterapi eller vært introdusert for denne behandlingen, hadde gjennomgående bedre tall for brakyterapi enn de tre som praktiserte eller primært kjente til ekstern strålebehandling. Fire av legene påpekte at man nødvendigvis vil få mindre bieffekter ved å bestråle kreftsvulsten innenfra, enn ved ekstern stråling hvor man må bestråle et større område for å være sikker på å treffe svulsten.

På bakgrunn av ovenstående bevisføring, finner retten det bevist at både ekstern stråling og lavdose brakyterapi gir sikker kurering på lavkreftrisiko pasienter. Det er videre bevist at selve behandlingen ved brakyterapi er mindre belastende enn ved ekstern strålebehandling. Når det gjelder kostnader virker brakyterapi å komme noe bedre ut. Når det gjelder bivirkninger er de to behandlingsformene nokså likestilt i forhold til tarmproblemer. Hva angår potensproblemer finner retten ut fra bevisføringen at dette er usikkert, men det kan virke å være noe bedre prognoser for pasienter som rar brakyterapibehandling enn for dem som rar ekstern strålebehandling. Retten vil etter dette konkludere med at lavdose brakyterapibehandling alt i alt framstår som et bedre [300]behandlingstilbud for yngre menn med lavrisikokreft enn ekstern strålebehandling.

Som nevnt ovenfor er det imidlertid etter loven og forskriften ikke spørsmål om hva som er den beste behandling, men om det finnes medisinsk kompetanse i Norge som kan tilby forsvarlig behandling etter akseptert metode. Det vises til uttalelsene til fire av de fem legene som vitnet under hovedforhandlingen og som kjenner til norsk praksis. De framholdt at ekstern strålebehandling er en akseptert metode for behandling av prostatakreft også for den aktuelle pasientgruppen, og dette er en forsvarlig behandling. Det vises også til skriftlige uttalelser fra de to legene som var involvert i vurderingen av behandlingsopplegget til A, men som ikke var innkalt til retten. Doktor Wahlquist ved Aker universitetssykehus skrev i sin søknad om HIFU-behandling på vegne av A følgende:" Ved vår avdeling og her i landet for øvrig er det stråler og/eller kirurgi som er standardbehandling ved aktuelle sykdoms stadium, og dette må sies å være i henhold til internasjonal standard." Da doktor Raabe ved Radiumhospitalet skreven ny søknad om behandling med lavdose brakyterapi i Nederland på vegne av A, skrev han følgende: "Jeg er helt enig i at det finnes adekvat medisinske behandlingstilbud i Norge for cancer prostata, både åpen og laparascopisk kirurgi, ekstern strålebehandling og høydoserate brakyterapi." Den eneste av legene under hovedforhandlingen som nølte med å gi sin tilslutning til at ekstern strålebehandling var en forsvarlig behandling etter akseptert metode for pasienter i A's kategori, var doktor van Helvoirt. Etter bevisføringen, kan retten ikke se at det er ført tilstrekkelig bevis for at ekstern strålebehandling ikke er en forsvarlig behandling etter akseptert metode også for yngre lavrisikokreftpasienter.

På bakgrunn av ovenstående må retten konkludere med at klagenemnda har tolket bestemmelsen i pasientrettighetslovens § 2-1, 5. ledd og prioritetsforskriftens § 3 riktig, og at nemnda har anvendt disse bestemmelsene riktig i A's tilfelle.

Saksøker har tapt saken. Hovedregelen er at han da skal erstatte motpartens saksomkostninger etter tvml. § 172, 1. ledd. Etter tvml § 172,2. ledd kan man gjøre unntak i noen tilfeller. Retten vil peke på at saken har vært tvilsom i den forstand at det på forhånd var vanskelig å vurdere om den omfattende bevisføringen for retten, ved omfattende medisinsk dokumentasjon og vitneforklaringer fra seks sakkyndige vitner, ville holde i forhold til å bevise at behandling med ekstern stråling for yngre menn med lavrisikokreft var uforsvarlig på grunn av bivirkninger i forhold til potensproblemer. Retten mener etter dette at A hadde fyldestgjørende grann til å prøve sin sak for retten. Retten beslutter etter dette at hver part skal bære sine saksomkostninger.

Domsslutning:

 1. Staten ved Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet frifinnes.

2. Partene bærer sine saksomkostninger.

Dette dokumentet er skannet inn og publisert av Statens helsetilsyn. På grunn av produksjonsformen kan det forekomme mindre trykkfeil og lignende i teksten. Gi gjerne beskjed til nettredaksjonen om du oppdager feil.