Helsetilsynet

Fra: Helsedirektoratet
Til: Sykehuset Østfold HF Divisjon for psykisk helsevern avdeling for rusbehandling
Dato: 15.07.2010
Vår ref.: 10/249

Vi viser til din e-post av 14. april 2010 vedrørende henvendelse/henvisning om substitusjonsbehandling utenfor LAR, og tidligere korrespondanse med vår Martin Blindheim.

Vi beklager lang saksbehandlingstid, som skyldes at det har vært stor saksmengde hos oss.

I
Den første problemstillingen dreier seg om hvorvidt henvendelse fra fastlege (primærhelsetjenesten) til spesialisthelsetjenesten om substitusjonsbehandling for pasient utenfor LAR kan skje via telefon,- uten at det foreligger skriftlig henvisning.

Når det gjelder henvisning til tverrfaglig spesialisert behandling oppstiller pasientrettighetsloven § 2-2 ingen utrykkelig krav om at henvisningen må være skriftlig. Ved substitusjonsbehandling innenfor LAR, er det imidlertid i Nasjonal retningslinje for legemiddelassistert rehabilitering ved opioidavhengighet (LAR retningslinjen) kapittel 6 gitt så vidt mange krav til henvisningens innhold og dokumentasjon, at det vil være høyst upraktisk om henvisningene ikke er skriftlige.

Det samme kravet om henvisning, herunder henvisningens innhold som fremgår av LAR retningslinjen kapittel 6, er ikke oppstilt ved substitusjonsbehandling utenfor LAR, jfr. LAR retningslinjens kapittel 15. Her vil det være primærhelsetjenesten som gjennomfører behandlingen, herunder rekvirerer legemidlene. Da dette imidlertid skal skje i nært samarbeid med spesialisthelsetjenesten, må primærhelsetjenesten henvende seg til spesialisthelsetjenesten med sikte på å etablere et slikt samarbeid allerede før behandlingen påstartes, jfr. LAR retningslinjens kapittel 15.

Det vil være naturlig og ryddig at også disse henvendelsene til spesialisthelsetjenesten skjer skriftlig, uten at det kan sies å foreligge et lovfestet krav om dette. En skriftlig henvendelse vil kunne gi spesialisthelsetjenesten et sikrere grunnlag å gi konkrete råd og veiledning til primærhelsetjenesten på. Skriftlighet vil også være hensiktsmessig i forhold til den dokumentasjonsplikt som foreligger for spesialisthelsetjenesten i disse tilfellene, jfr. nedenfor i punkt Il.

I noen tilfeller vil rekvirering av legemidler ved substitusjonsbehandling utenfor LAR haste, for eksempel ved stabilisering etter overdose. I disse tilfeller anbefales det at skriftlig henvendelse foreligger så snart det lar seg gjøre.

Il

Dernest er det reist spørsmål om henvendelse/henvisningom substitusjonsbehandling utenfor LAR skal registreres, og hvorvidt dette skal registreres som en henvisning til TSB.

I henhold til helsepersonelloven § 39, har den som yter helsehjelp dokumentasjonsplikt. .I de tilfeller primærhelsetjenesten rekvirerer legemidler som ledd i substitusjonsbehandling utenfor LAR, vil primærhelsetjenesten være den som "yter helsehjelp", og dermed klart være omfattet av dokumentasjonsplikten.

Primærhelsetjenesten må således registrere henvendelsen til spesialisthelsetjenesten i pasientens journal. Henvendelse til spesialisthelsetjenesten skal imidlertid ikke registreres som en henvisning til TSB, idet det er primærhelsetjenesten som gjennomfører behandlingen. Henvendelsen skal registreres som en henvendelse til spesialisthelsetjenesten om råd og veiledning til primærhelsetjenesten, jfr. LAR retningslinjen kapittel 15, jfr. lov om spesialisthelsetjenesten (sphIsl.) § 6-3.

Spørsmåleter om også spesialisthelsetjenesten er omfattet av dokumentasjonsplikten i helsepersonelloven§ 39, i kraft av sin rådgivnings og veiledningsplikt, jfr. LAR retningslinjen kapittel 15.

Det fremgår av § 2-1, 3. ledd, bokstav d nr. 2 i forskrift om rekvirering og utlevering av legemidlerfra apotek, at primærhelsetjenesten kan starte opp substitusjonsbehandling utenfor LAR i nært samarbeid med spesialisthelsetjenesten. I følge LAR retningslinjen kapittel 15 bør rekvirering av A og B preparater alltid skje i samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Både ordlyden i forskriftsteksten og LAR retningslinjen gir klare føringer på at primærhelsetjenesten må etablere et samarbeid med og få en vurdering fra spesialisthelsetjenesten før iverksettelse av behandlingen, og således er avskåret fra å ta en selvstendig beslutning om substitusjonsbehandling/preparat utskrivning. I den forstand har spesialisthelsetjenesten klart mer enn en rådgivende rolle, og bør således også være omfattet av dokumentasjonsplikten i helsepersonelloven § 39 på lik linje med primærhelsetjenesten.

På denne bakgrunn er vår vurdering at spesialisthelsetjenesten er pålagt å dokumentere de konkrete vurderinger og råd som gis. Spesialisthelsetjenesten plikter således å opprette en journal for pasienten dersom slik ikke allerede finnes, hvor både henvendelsen fra primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenestens vurderinger journalføres.

III

Et tredje spørsmål som reises er hvorvidt henvisningen skal rettighetsvurderes på vanlig måte.

I og med at henvendelsen gjelder råd og veiledning fra spesialisthelsetjenesten, og selve behandlingen gjennomføres i primærhelsetjenesten, skal ikke spesialisthelsetjenesten rettighetsvurdere henvendelsen, jfr. pasientrettighetsloven § 2-1, 1. ledd, jfr. lov om helsetjenester i kommunen § 2-1.

Vi håper vårt svarbrev var avklarende.

Arne Johannesen e.f.
fung. avdelingsdirektør

Heidi Bjørnstad
rådgiver

Dokumenteter godkjent elektronisk

Kopi:
De regionale helseforetak
Statens helsetilsyn