Spørsmål som bør avklares i forbindelse med Europakommisjonens forslag til rammedirektiv for tjenester - høringsuttalelse

Helsetilsynet viser til departementets henvendelse 22. juni i år.

Helsetilsynet er av den oppfatning at det er behov for å avklare en rekke forhold før det er mulig å ta stilling til hvilken betydning forslaget til rammedirektiv vil få for ytelse av helse- og sosialtjenester i Norge av virksomheter eller personell som er etablert i utlandet, og følgelig hvordan Norge bør stille seg til forslaget. Vi viser til departementets brev til NHD av 25. mars i år, der det framkommer synspunkter vi mener det er viktig tas med i det videre arbeidet, de gjentas ikke her.

Hvilke typer virksomheter eller ytelse fra enkeltpersonell vil bli omfattet?

Slik vi forstår det har direktivet et vidt tjenesteyterbegrep. Dersom det omfatter arbeidskraft innleid gjennom et utenlandsk firma i for eksempel et norsk sykehus vil det bli til nærmet umulig dersom enkeltpersonell i tett samhandling skal være regulert av forskjellige regelverk. Forventes det i så fall at sykehuset er kjent med aktuelt utenlandsk regelverk?

Dette er en spesiell utfordring innenfor helsesektoren der ikke bare virksomheten er underlagt sektorlovgivning, men også det enkelte autoriserte helsepersonellet. Det vil således kunne skje at en innenfor et sykehus har en rekke arbeidstakere med opprinnelse fra ulike nasjoner, som gitt en ord for ord fortolkning av direktivet vil kunne kreve å bli tilsynsmessig vurdert ut fra helsepersonellovgivningen i sitt eget opprinnelsesland. Dette vil kunne medføre situasjoner med økt risiko for pasientene. Slike forhold bør tydeliggjøres i direktivutkastet.

Hvilke deler av lovgivningen vil bli omfattet?

Det er uklart for oss om direktivet krever at tjenester utelukkende skal være regulert av lovgivningen i opprinnelseslandet eller om denne begrensningen kun knytter seg til regelverk om retten til å utøve tjenesten. Betydelige deler av lovgivningen på helse- og sosialfeltet omhandler samhandling, ansvarsplassering, pasient-/brukerrettigheter, journalføring, taushetsplikt som det vil være avgjørende er entydige for å sikre forsvarlige tjenester. Uten å ta stilling til om forskjellige lands regelverk medfører en dårligere eller bedre ivaretakelse av disse forholdene vil Helsetilsynet peke på at det er uholdbart at forskjellig, og for de ansvarlige til dels ukjent, regelverk skal regulere samme virksomhet. Erfaringene med innføring av internkontroll i sosial- og helsetjenesten viser at det er en stor utfordring å sikre at sentrale krav til tjenesten blir ivaretatt. Dette arbeidet vil bli tilnærmet umulig dersom enkeltutøvere eller virksomheter skal påberope seg andre krav.

Dersom disse tjenesteyterne ikke på noen måte omfattes av norsk regelverk – hvilken betydning vil det få for kommuners og regionale helseforetaks ansvar for å sørge for tjenester til befolkningen? Så langt har ansvaret for å sørge for tjenester også omfattet et overordnet ansvar for å sikre at lovgivningens krav til tjenestene overholdes. Innebærer direktivet at norks kommuner og regionale helseforetak ikke kan kreve at leverandører de inngår avtaler med (f.eks behandlingstilbud for rusmiddelmisbrukere, sykehustjenester, allmennleger) skal følge norsk lovgivning?

Hvordan ivaretas pasienters/tjenestemottakeres rettigheter?

Pasienter og tjenestemottakere må kunne forvente at tjenester som tilbys i Norge følger norske krav. Mange av pliktene for virksomheter i helse- og sosialtjenesten er indirekte pålagt gjennom at pasienter/tjenestemottakere er gitt rettigheter. Det er uklart hvordan direktivets hovedregel vil slå ut her.

Hvordan sikres norske tilsynsmyndigheter mulighet til å gripe inn overfor uforsvarlig virksomhet i Norge?

Kapitlene V og VI omhandler tilsyn og de standarder som skal ligge til grunn for myndighetsutøvelse. Helsetilsynet vil peke på at det fremdeles er ganske store forskjeller innenfor Europa når det gjelder myndighetsinnsats innenfor tilsyn med ytelse av helse- og sosialtjenester. I Norge er tilsynsvirksomheten både innholdsmessig og prosessuelt sterkt lovregulert, mens tilsvarende i en rekke andre land er overlatt til faglige organisasjoner og sammenslutninger.

Dersom direktivet vedtas i den form det nå foreligger på dette punkt, vil dette måtte medføre justeringer ikke bare av lovgivningen knyttet til tilsynsvirksomheten, men også lovgivningen knyttet til behandling av klagesaker etter pasientrettighetsloven og tilsynssaker etter helsepersonelloven. Det framstår også som uklart i hvilken utstrekning nasjonale særkrav til kvalitet på ulike tjenestetyper skal kunne opprettholdes når den tilsynsmessige vurderingen i hovedsak skal skje av opprinnelseslandets tilsynsorganer med utgangspunkt i de faglige standarder som der foreligger.

Med hilsen

Geir Sverre Braut
fung. direktør Anders Haugland
seniorrådgiver

 

Saksbehandler: Anders Haugland, tlf.: 21529964

Kopi:
Petroleumstilsynet
Fylkesmennene