Helsetilsynet

Fra: Helsetilsynet
Til: Helsedepartementet
Dato: 09.01.2004
Vår ref.: 2003/1366
Deres ref.: 03/04813 21.11.2003

I forbindelse med opprettelsen av Mattilsynet er det besluttet at Mattilsynet skal være godkjenningsinstans for vannforsyning. Dette omfatter både i) vann til drikke og næringsmiddelproduksjon fra nedslagsfelt til tappepunkt, med hjemmel i matloven og kommunehelsetjenesteloven, samt ii) andre hygieniske og samfunnsnyttige hensyn med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven.

Godkjenning av vannforsyningssystem endres dermed fra kommunalt til statlig, men tilsynet blir delt, der det statlige Mattilsynet fører tilsyn med bestemmelser gitt i medhold av matloven og kommunen fører tilsyn med bestemmelser gitt med medhold av kommunehelsetjenesteloven. Tilsynsansvaret må da tolkes ut fra hvor de ulike bestemmelsene er hjemlet. I utgangspunktet regulerer kommunehelsetjenesteloven hele vannforsyningssystemet, men i praksis er det lite hensiktsmessig at helsetjenesten fører tilsyn med forhold som blir ivaretatt av Mattilsynet. Det avgjørende da er hva som ikke er hjemlet i matloven.

Om hygieniske og samfunnsnyttige forhold

Fortsatt vil, etter det Helsetilsynet forstår, kommunehelsetjenesten ha tilsynsansvar for forhold ved vannforsyning som ikke har med vann som næringsmiddel å gjøre dvs. andre hygieniske og samfunnsnyttige hensyn i forbindelse med vannforsyning, slik som leveringssikkerhet, innhold av radon og asbest i vann etc.

At godkjennings- og tilsynsmyndigheten er to forskjellige instanser betinger godt samarbeid. For eksempel vil det være uheldig dersom kommunen setter ytterlige eller andre krav i form av pålegg til et vannverk enn det som er gitt i godkjenningen. Videre er det viktig at godkjenningsmyndigheten har tilstrekkelig kompetanse om andre forhold ved vann enn som næringsmiddel. Denne kompetansen kan, dersom Mattilsynet ikke har den selv, innhentes gjennom samarbeid med helsetjenesten.

Om regulering av nedbørsfelt

En effektiv regulering av nedbørsfeltet er avhengig av flere forskjellige myndigheter, hovedsakelig kommunale, slik som plan-, bygnings-, og forurensningsmyndigheter. Det er dermed viktig at informasjon fra disse, for eksempel om planlagt arealbruk, utbygginger og avløpsutslipp tilflyter drikkevannsmyndigheten så tidlig som mulig, samt at drikkevannsmyndigheten er en god premissleverandør for beslutninger som disse andre myndighetene fatter.

I eksisterende drikkevannsforskrift er regulering av nedbørsfelt, jf. § 4, kun hjemlet i kommunehelsetjenesteloven. Gjennom innarbeidet praksis, veiledninger og andre myndigheters regelverk er det lagt til rette for at kommunehelsetjenesten får informasjon av betydning, slik som arealplaner, utslippsøknader og lignende, samt at kommunehelsetjenesten har som oppgave å gi informasjon og råd til andre, jf. kommunehelsetjenestelovens § 1-4. Videre er helsetjenesten selv tilsyns- og godkjenningsmyndighet for forhold med betydning for nedbørsfeltet, for eksempel bruk og lagring av slam.

Gjennom § 7 i ny matlov og foreslått endringer i drikkevannsforskriften vil nedbørsfeltet kunne bli regulert også med hjemmel i matloven. Med dette legges det opp til at Mattilsynet også vil ha tilsynsansvar med forhold i nedbørsfeltet.

Det er da av avgjørende betydning at det nye Mattilsynet på linje med kommunehelsetjenesten får informasjon fra andre myndigheter samt bidrar til at andre bruker sine virkemidler best mulig. Det en iboende risiko for at Mattilsynet, dersom det blir for stor avstand til kommunen, kun fokuserer på sine egne juridiske virkemidler, og kommunene fraskriver seg ansvar for å sikre nedbørsfelt, bl.a. ved ikke å gi Mattilsynet løpende aktuell informasjon samt lar være å bruke sine virkemidler. I følge Folkehelsa, som tidligere hadde ansvar for godkjenning av drikkevann (daværende SIFF), så kommunene ofte på seg selv som motpart til den statlige myndigheten. Dette bør unngås. Det bør legges til rette for at Mattilsynet og kommunen føler et felles ansvar for å sikre drikkevannet.

Tiltak for å sikre samarbeid mellom Mattilsynet og kommunen

I utkastet til ny forskrift står det at Mattilsynet skal innhente uttalelse fra berørte kommuner om forhold som angår miljørettet helsevern og arealdisponering før godkjenning gis. I "innhente uttalelse" ligger det ingen forpliktelse om samarbeid.

Helsetilsynet beklager at revidert drikkevannsforskift ikke inneholder anbefalingen fra arbeidsgruppen ledet av Leif Arne Heløe om at det forutsettes enighet mellom Mattilsynet og kommunens helsetjeneste før godkjenning gis, og at saken avgjøres på et høyere forvaltningsnivå dersom ikke enighet oppnåes. Dette var forutsetning som også ligger bak de øvrige konklusjonene til arbeidsgruppen. For å sikre samarbeid bør kommunes uttalelse gis en status av betydning, for eksempel at kommunen får innsigelsesrett eller lignende. Dette vil medvirke til at Mattilsynet i en større grad involverer kommunen, samtidig med at kommunen ser det som hensiktsmessig å bidra til at Mattilsynet lykkes. En slik innsigelsesrett vil også være naturlig sett ut i fra at kommunen er plamyndighet, og har ansvar for en helhetlig arealplanlegging.

I tillegg til at kommunens uttalelse må gis en formell tyngde bør det være en klar strategi for å få til samarbeid mellom kommunen og Mattilsynet, slik som klare retningslinjer for at kommunen skal involveres i saksbehandlingen, samt at Mattilsynet aktivt skal gi råd og innspill til andre myndigheter. Videre bør det via de andre myndighetenes regelverk, veiledninger og lignende legges til rette for at Mattilsynet informeres og involveres i forhold med betydning for nedbørsfeltet.

Med hilsen

Anne Wyller Shetelig e.f.
avdelingsdirektør
Arne Marius Fosse
underdirektør

 

Saksbehandler: Arne Marius Fosse

Kopi:
Mattilsynet
Sosial- og helsedirektoratet