Alvorlig psykisk sykdom etter fødsel – tidlig oppdagelse kan redde liv

I en ny rapport til Helse- og omsorgsdepartementet beskriver Helsetilsynet erfaringer fra tilsyn etter alvorlige hendelser der kvinner med alvorlig psykisk sykdom etter fødsel har tatt sitt eget liv. Selv om slike hendelser er sjeldne, ser vi at det er flere sårbarheter og risikoområder som går igjen.

Kvinner som utvikler alvorlig psykisk sykdom i forbindelse med svangerskap eller fødsel, er ofte i kontakt med flere deler av helse- og omsorgstjenesten samtidig. Fastlege, helsestasjon, legevakt, psykisk helsevern og føde-/barselavdeling kan alle være involvert. Likevel kan det glippe.

– Når mange tjenester er involvert, men ingen har hele bildet, øker risikoen for at alvorlig sykdom ikke blir oppdaget eller behandlet tidsnok, sier avdelingsdirektør Ingerid Herstad Nygaard.

I tilsynene har vi sett at alvorlige symptomer kan bli forstått som vanlige reaksjoner på en krevende barseltid. Samtidig kan kvinner av skam eller frykt for å bli skilt fra barnet holde tilbake hvor dårlig de faktisk har det. Pårørende beskriver ofte tydelige endringer og uttrykker bekymring, men opplysningene blir ikke alltid innhentet eller tillagt nok vekt.

Dette er risikoene vi ser

På tvers av tilsynssakene er det flere forhold som går igjen:

• alvorlige symptomer blir tolket som normale barselreaksjoner eller lettere psykiske plager
• pårørendes bekymringer blir ikke systematisk innhentet eller vektlagt
• ansvaret mellom kommunale tjenester, fastlege og spesialisthelsetjeneste er uklart
• viktig informasjon deles ikke godt nok mellom tjenestene
• kvinner med behov for rask opptrapping av behandling blir ikke alltid fanget opp tidsnok

Alvorlig psykisk sykdom etter fødsel kan ramme kvinner som tidligere har fungert godt, og som ikke har kjent psykisk sykdom. Erfaringene fra tilsyn viser hvor viktig det er at tjenestene har kompetanse til å gjenkjenne faresignalene, og at de har gode rutiner for oppfølging og samarbeid med pårørende og øvrig hjelpeapparat når bekymringen øker. Det kan være avgjørende for både mor, barn og familie.

Stor variasjon i tilbudet til kvinner og familier

Helsetilsynet mener organiseringen av helsetjenester for barselkvinner er en utfordring. Videre finnes det per i dag ikke føringer for hvordan disse kvinnene skal følges opp videre og av hvem.

– Hvis gravide for eksempel får diabetes i svangerskapet, vil diagnosen utløse et strukturert og faglig fundert oppfølgingsløp som gjennomføres i samarbeid mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, forteller seniorrådgiver og jordmor Lise Lotte Stenersen.

Et tilsvarende oppfølgingsløp finnes ikke for kvinner som utvikler psykisk sykdom under svangerskap og i barseltid. Samtidig har jordmødre, helsesykepleiere og andre som jobber tett med gravide og fødekvinner vanligvis ikke psykisk helse som sitt primære fagfelt.

– I dag varierer tilbudet til kvinner med psykiske lidelser i svangerskap og barseltid. Det finnes få spesialiserte tilbud der mor og barn kan ivaretas sammen ved behov for innleggelse, og oppfølgingen er ulik fra sted til sted.

Behov for et mer helhetlig tilbud

Helsetilsynet uttrykte også tidligere i år bekymring for helsehjelpen til barselkvinner med alvorlig psykisk sykdom. I høringssvaret til den nasjonale faglige retningslinjen for barselomsorgen pekte vi på at fødselsdepresjon og fødselspsykose var mangelfullt omtalt i retningslinjene. Vi pekte blant annet på behovet for mer kunnskap om faresignaler, tydeligere oppfølging av familier i sårbare situasjoner og større oppmerksomhet på pårørendes rolle. Vi understreket også betydningen av tilstrekkelig med kompetanse i barselavdelingene, hjemmebesøk og tidlig oppfølging etter fødsel.

Helsetilsynet håper dette vil få en tydeligere plass i oppdatert faglig retningslinje som kommer senere i høst.

Når barseltårene viste seg å være alvorlig psykisk sykdom

Denne historien er konstruert, men den beskriver et høyst realistisk pasientforløp. Her er det risikofaktorer som går igjen på tvers av tilsyn etter selvmord: Flere aktører er involvert, ansvaret for pasienten er uklart og pasienten og pårørende opplever at behandlingen og oppfølgingen ikke henger godt nok sammen. Historien viser læringspunkter vi mener er relevante for helsetjenester som yter helsehjelp til kvinner som utvikler psykisk sykdom under svangerskap og i barseltid.