Bedre diagnostikk gir bedre behandling og reduserer risiko for selvmord

Selvmord – et felles samfunnsansvar

Selvmord er først og fremst en tragedie for dem som berøres, men også et betydelig samfunns- og folkehelseproblem. Det skjer rundt 650 selvmord i året i Norge. Hvert av dem berører familie og venner som står tilbake i sjokk og sorg, i tillegg til ansatte i helsetjenesten som har forsøkt å hjelpe pasienten. Årsakene til selvmord er sammensatte og ofte resultat av ulike faktorer. Selvmordsforebyggingen skjer ikke bare i helsetjenesten. Forebygging må også skje på mange andre arenaer i samfunnet, blant annet i lokalsamfunnet, på arbeidsplassen og i skolen.   

I tillegg vet vi at behandling av psykiske lidelser, spesielt depresjon, har positiv effekt når det gjelder å forebygge selvmord. Noen tiltak har vist seg å ha god effekt i behandlingen av pasienter med depresjon. Får pasientene god diagnostikk og behandling? Er utskrivningen godt planlagt? For pasientgruppen er det viktig at pårørende og annet nettverk blir involvert i behandlingen og utskrivningen. Dette er tiltak vi undersøkte i tilsynet, og som bør benyttes i spesialisthelsetjenesten.  

Hovedfunn fra tilsynet 

Tilsynet ble gjennomført i døgnavdelinger i psykisk helsevern ved ti sykehus. For å undersøke tjenestene innhentet vi avdelingenes rutiner og prosedyrer for behandling, og vi intervjuet ansatte og ledelse og vi leste pasientjournaler. I tillegg snakket vi med pasienter som hadde vært innlagte med depresjonsdiagnose. Til sammen snakket vi med 100 pasienter i den perioden tilsynet ble gjennomført.

«Jeg ble lagt inn i helgen og fikk beskjed om at samtale med behandler måtte vente til den kommende uka. Behandlingen startet aldri opp.»

Tilsynet avdekket at fem døgnavdelinger i distriktspsykiatriske sentre (DPS) ikke hadde en etablert praksis for å sikre at pasienter med depresjon raskt fikk vurdering av spesialist. Ved to sykehus kunne pasienter bli utskrevet uten at de hadde blitt undersøkt av en spesialist under hele oppholdet.  

Alvorlig depresjon kan være krevende å identifisere. Symptomer og sykdomsforløp kan avvike fra det typiske mønsteret for klassisk depresjon. Dersom det er psykosesymptomer i tillegg til den depressive lidelsen, foreligger det en alvorlig risiko for selvmord. Når spesialist ikke personlig undersøker pasientene tidlig i behandlingsforløpet, vil det være en forhøyet risiko for at alvorlige tilstander hos pasienten ikke blir oppdaget, noe som kan gi følgefeil for resten av forløpet. Når spesialist heller ikke har sett pasienten i løpet av hele behandlingsoppholdet eller vært involvert ved utskrivningen, vurderer Helsetilsynet funnene som alvorlige. 

«Det ble ikke gjort noen kartlegging under innleggelse. Jeg ønsket at personalet skulle snakke med familien min, men jeg vet ikke om de ble kontaktet.» »

I sju DPS døgnavdelinger var det ikke lagt til rette for at pasienter fikk behandling basert på oppdaterte diagnostiske vurderinger. Videre ble det avdekket at opplysninger fra pårørende ikke systematisk ble innhentet ved to døgnavdelinger, og i seks andre ble ikke opplysningene tilstrekkelig dokumentert. Dette kan føre til at viktig informasjon ikke blir vurdert i behandlingsforløpet. Mangelfull diagnostisering kan føre til at pasienter ikke får virksom behandling.  

«Jeg burde ikke vært overlatt til meg selv da jeg ble skrevet ut. Jeg var suicidal».»

Den statistiske risikoen for selvmord er økt i tiden etter utskrivning. Derfor er det viktig med en godt planlagt utskrivningsprosess. Utskrivningsprosessen var uforsvarlig ved fem DPS døgnavdelinger, med blant annet mangler i planlegging og samhandling med instanser som skulle følge opp pasienten etter utskrivning. Når dette ikke er på plass, vurderer vi at det er en risiko for at pasientene ikke får nødvendig oppfølging etter utskrivning. 

Læringspunkter og forbedringsarbeid 

Flere sykehus har startet forbedringsarbeid i etterkant av tilsynet. For eksempel har sykehus hvor pasientene med depresjon ikke fikk spesialistvurdering innen det første døgnet, endret oppgavebeskrivelsen for spesialistene og satt av faste tider til slike undersøkelser. For å sikre at det blir gjort diagnostiske vurderinger og selvmordsrisikovurderinger under innleggelsen, har flere sykehus satt i gang opplæring i og systematisk bruk av kartleggingsskjema. I de sykehusene hvor det ikke var strukturerte tverrfaglige behandlingsmøter, er det nå innført. Disse møtene blir fremhevet som viktige arenaer for diagnostisk arbeid. Noen har tatt i bruk andre virkemidler, så som «tavlemøter» for å få en lettere oversikt over de tjenester pasienten skal ha under innleggelsen.  

Erfaringene fra tilsynet kan brukes til læring og kvalitetsforbedring i helsetjenesten. Sykehusene oppfordres til å vurdere om den svikten som er avdekket ved de døgnavdelingene som har hatt tilsyn, også kan være relevant for egen virksomhet. Videre anbefaler vi å se nærmere på tiltakene som er iverksatt i de sykehusene hvor tilsynet avdekket lovbrudd. Disse tiltakene er forslag til læring og forbedring som kan være til inspirasjon, også utover de avdelingene som ble undersøkt.

Ledelsen må ha en helhetlig tilnærming til kvalitetsforbedring  

For å sikre at forbedringsarbeid gir ønsket effekt, må ledelsen aktivt følge opp at endringer og nye tiltak blir en del av arbeidsflyten. Etter at forbedringstiltak er iverksatt, må det gjøres evalueringer og eventuelle korrigeringer. Evalueringsfasen er en kontinuerlig prosess som innebærer å samle informasjon for å vurdere om målene er nådd. 

Helsetilsynet håper at oppsummeringsrapporten fra tilsynet vil bidra til økt oppmerksomhet rundt selvmordsforebygging i psykisk helsevern og bidra til kvalitetsforbedring i tjenestene.