Anmodning fra foreldre som gjelder tjenester til barn

De fleste foreldre handler ut i fra hva som er i barnets interesser. I enkelte saker kan det likevel være grunn til å stille spørsmål ved om dette er tilfellet, og om barnets interesser sammenfaller med foreldrenes. Dersom statsforvalteren vurderer at dette kanskje ikke er tilfelle, må det få betydning for hvordan vi følger opp anmodninger fra foreldre som gjelder tjenester til barn.

Barns beste er et grunnleggende hensyn

Regler i barnekonvensjonen er inkorporert i pasient- og brukerrettighetsloven. Samtykkeregler for barn, som gjelder i helse- og omsorgstjenesten, går fram av pasient- og brukerettighets­loven § 4-4. Nå barnet er fylt 7 år, og når et yngre barn er i stand til å danne seg egne synspunkter på det samtykket dreier seg om, skal foreldrene, andre som har foreldreansvaret eller barneverntjenesten gi barnet informasjon og anledning til å si sin mening før de avgjør spørsmål om å samtykke til helsehjelp. Det skal legges vekt på hva barnet mener, i samsvar med barnets alder og modenhet. Er barnet fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener, og er barnet fylt 16 år har det som hovedregel selvstendig samtykkekompetanse, jf. pbrl § 4-3 første ledd bokstav b).

Det går fram av Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 3 nummer 1 at barn skal høres i spørsmål som gjelder dem selv. Barns beste skal være et grunnleggende hensyn. Dette gjelder også saksbehandling hos offentlig myndighet.

Barnekonvensjonen art. 3 nr. 1 lyder:

«Ved alle handlinger som vedrører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferds­organisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

I Rt. 2015 side 93 skriver Høyesterett at barns beste er et utgangspunkt som skal løftes og stå i forgrunnen. I sak 2019/4219 presiserer Sivilombudet at forvaltningen er forpliktet til å følge FNs barnekonvensjon, som gjelder som norsk lov, med forrang fremfor annen lovgivning, jf. menneskeretts­loven § 2-3.

Høyesterett har i flere avgjørelser gjennomgått «barnets beste»-prinsippets betydning i enkeltsaker. I Rt. 2015 s. 93 avsnitt 65 står det:

«Artikkel 3 nr. 1 er også en prosedyrebestemmelse, i den forstand at avgjørelser som gjelder barn, både må vise at barnets interesser er identifisert, og hvordan de er veiet mot andre hensyn. I avsnitt 36-40 utdyper Barnekomiteen selve normen. Det fremgår at hensynet til barnet ikke er det eneste, og heller ikke alltid det avgjørende, jf. her også plenumsdommen i Rt. 2012 s. 1985 avsnitt 134-136. Men komiteen understreker at ved avveiningen mot andre interesser skal hensynet til barnets beste ha stor vekt – det er ikke bare ett av flere momenter i en helhetsvurdering: Barnets interesser skal danne utgangspunktet, løftes spesielt frem og stå i forgrunnen.»

Prinsippets innhold er omtalt i Høstmælingen, Kjørholt og Sandberg (red) Barnekonvensjonen – Barns rettigheter i Norge 3. utg. 2016) side 68:

«I enkeltsaker er poenget at det skal skje en konkret og individuell vurdering av hva som er best for det barnet saken gjelder, innenfor de rammene lovgivningen trekker opp.»

Om å innhente barnets synspunkt

Dialogen med barnet bør tilpasses dets alder og modenhet. Det er viktig at de som kontakter barnet har gode kommunikasjonsferdigheter.

1. hva saken gjelder
2. hvilken informasjon statsforvalteren har fått (vær oppmerksom på at mindreårige under 15 år ikke skal gjøres kjent med opplysninger som er underlagt taushetsplikt, jf. fvl § 18 første ledd siste setning)
3. hvem statsforvalteren kan/kan ikke dele informasjonen fra barnet med

Statsforvalteren må være oppmerksom på at barnet har rett til privatliv og at saken kan inneholde personsensitive opplysninger. Vi må i slike tilfeller som hovedregel innhente barnets uavhengige mening, hvis det er mulig.

Vær oppmerksom på

Når statsforvalteren innhenter barnets synspunkt er det noen forhold man må være særlig oppmerksom på:

1. Det er ikke alltid til barnets beste å respektere barnets ønsker. Her må statsforvalteren gjøre konkrete vurderinger.
2. Barn er ofte lojale til sine foreldre og vegrer seg for å gi synspunkt som foreldrene er uenig i.

Oppfølging av anmodningen - tilsyn

Tilsyn er all aktivitet og virkemiddelbruk statsforvalteren foretar som tilsynsmyndighet, som et resultat av at vi får kjennskap til en hendelse, et forhold eller en praksis i helse- og omsorgstjenesten.

1. Når statsforvalteren vurderer at det er sammenfall mellom foreldrenes og barnets syn, må statsforvalteren prioritere denne anmodningen på linje med andre anmodninger. Barnets beste skal likevel vektlegges i valg av de ulike behandlingsmåtene
2. Når barnet ikke ønsker tilsynsmessig behandling bør statsforvalteren respektere ønsket. Da kan saken som hovedregel avsluttes med veiledning tilbake til foreldre. Videre tilsynsmessig oppfølging kan likevel være nødvendig hvis fremtidig pasient- og/eller brukersikkerhet er alvorlig truet.
3. Når foreldre legger hindringer, slik at barnet ikke får anledning til å bli kjent med saken og å få gi sin mening, bør saken avsluttes med veiledning til foreldre så fremt det ikke foreligger forhold som representerer en alvorlig risiko for pasient- og/eller brukersikkerheten
4. Når det er grunn til å tro at tjenester til barnet representerer en alvorlig risiko for pasient- og/eller brukersikkerheten, vil videre tilsynsmessig behandling som hovedregel være nødvendig. Barnets beste skal uansett vektlegges i valg av de ulike behandlingsmåtene. I slike saker bør statsforvalteren ha lav terskel for å avholde møte med virksomheten(e) og bare dele sensitiv informasjon med virksomheten når det er nødvendig. Det vil oftest være tilstrekkelig at statsforvalteren i møte med virksomheten oppsummerer den informasjonen statsforvalteren har fått.