Helsetilsynet

Norske kommuner må gjennomgå og forbedre sin styring og samordning av barnevern, helse- og sosialtjenester til utsatte barn og unge. Det svikter i tilrettelegging og samordning både når det gjelder å fange opp barn som kan lide overlast, når det gjelder å utrede og følge opp de enkelte barna, og når det gjelder de unge som vil trenge barnevernets eller sosialtjenestens hjelp og støtte også etter fylte 18 år.

Barne- og likestillingsdepartementet og Statens helsetilsyn har samarbeidet om landsomfattende tilsyn i 2008 for å undersøke om kommunene tilrettelegger for og følger opp samarbeid om tjenester til utsatte barn og unge. Tilsynet ble gjennomført av fylkesmennene og Helsetilsynet i fylkene som systemrevisjon i 114 kommuner. Tilsynet undersøkte om barnevern, sosial- og helsetjenester samarbeidet om tjenester til barn og unge som ved tilbaketrekking, utagering, rusmisbruk eller på andre måter viser ved sin oppførsel at de har behov for samordnede tjenester. Tilsynet omfattet tjenester til hjemmeboende barn i skolepliktig alder og til unge som har hatt barneverntiltak, og som nærmer seg, eller er i aldersgruppen, 18–23 år.

Forsvarlige tjenester til barn og unges beste forutsetter at barn blir sett og får tilpassede tjenester til rett tid. Bare i 11 av de 114 kommunene har tilsynsmyndighetene ikke funnet noe å bemerke til tilretteleggingen og oppfølging av samarbeidet. 

-Det er store utfordringer knyttet til samarbeid over forvaltningsgrenser og mellom tjenestenivåer.  Likevel er disse utfordringene ofte lite påaktet og fulgt opp i praksis av de som har ansvar for flere tjenester. Kommunene står fritt når det gjelder hvordan de organiserer, tilrettelegger og følger opp samarbeid på tvers av tjenester. For brukerne er det avgjørende at det er lagt til rette slik at det samarbeides når det er nødvendig, sier statssekretær Kjell Erik Øie i Barne- og likestillingsdepartementet. 

Tilrettelegging for tilstrekkelig samarbeid?


Når tilsynet gjennomføres som systemrevisjon, er det mulig å undersøke om svikten i enkelttjenester eller i det enkelte samarbeidstiltaket er tilfeldige, eller om de henger sammen med svikt i styring og ledelse. Vi har sett at det en del steder overhodet ikke er lagt vekt på å legge til rette for samarbeid ved at det verken finnes samarbeidsfora eller opplæringstiltak innrettet for nødvendig samarbeid. Andre steder er det etablert planer og rammer for samarbeidet, men det er ikke fulgt opp om samarbeidet faktisk skjer.

Andre eksempler på at kommuner ikke følger opp samarbeidet om barn og unge, er at det ikke etterspørres om offentlige tjenester melder sin bekymring til barnevernet. For eksempel brukes ikke tilgjengelig statistikk om meldinger til barnevernet som grunnlag for diskusjoner tjenestene imellom om tallene utrykker et riktig nivå for meldinger.

Ansatte i Nav eller i psykisk helseverntjenester blir heller ikke alltid fulgt opp av sine ledere når det gjelder om de deltar i samarbeidsfora eller systematisk vurderer om brukeres barn har egne behov for hjelp. Det er funnet varierende grad av styring av de kommunale tjenestene i Nav, noe som i en del kommuner ser ut til å bidra til at sosialtjenesten ikke fanger opp barn som har behov for særskilt oppmerksomhet i familier med rusproblemer eller som mottar økonomisk sosialhjelp.

-For at en kommune skal sikre forsvarlige tjenester til barnas beste, er det ikke tilstrekkelig å legge til rette for og følge opp det daglige samarbeidet. Det må også undersøkes om det man gjør, faktisk fører til at barn blir fanget opp og fulgt opp i rett tid og på rett måte. Noen kommuner følger aktivt med på om de legger til rette for godt nok samarbeid, mange gjør det ikke, sier direktør Lars E. Hanssen i Statens helsetilsyn.

2.3.2009