Hopp til hovedinnhold

Personer som har hjemmetjenester, eller som bor i institusjon, kan ha behov for mye forskjellig hjelp for å klare de dagligdagse tingene. Hvor går grensa mellom brukernes behov og selvbestemmelse, opp mot når det er rimelig at brukerne tilpasser seg til tjenestenes tilbud og kapasitet? Hva kan vi forvente at kommunene tilrettelegger, slik at det blir trygt for brukerne å leve sine individuelle og varierte liv?

Vurdere helhetlig innebærer også å se aktivt etter risiko

Kommunens utgangspunkt var å gi hjelp til å måle blodsukker og sette insulin, og gi veiledning slik at brukeren etter hvert skulle lære seg dette selv. Men flere akutte sykehusinnleggelser opp gjennom årene burde, slik Helsetilsynet ser det, ført til at kommunen aktivt vurderte hva de på lang sikt kunne gjøre for å minske risikoen for at diabetes-sykdommen igjen skulle komme ut av kontroll.

Kommunen brukte epikrisen fra sykehuset for å starte opp med hjemmetjenester, uten å gjennomføre et vurderingsbesøk hjemme hos brukeren, hvor hens fungering og behov i dagliglivet ble kartlagt og vurdert helhetlig.

Pårørende ble heller ikke involvert. Dette førte til at det ikke ble avdekket at brukeren ikke kunne mestre alle sider ved diabetesykdommen selv. Hen hadde egentlig et varig behov for hjelp til å måle blodsukker og dosere insulin riktig. Brukeren trengte også veiledning i ernæring, og måtte minnes på å huske måltider og tilpasse aktivitetsnivå.

Fordi kommunen ikke aktivt så etter risiko, tok de ikke i betraktning at brukeren flere ganger tidligere hadde blitt funnet bevisstløs hjemme med for høyt eller for lavt blodsukker. Det burde også ha vært lagt til rette for at brukeren enkelt kunne tilkalle hjelp ved forverring, som for eksempel ved bruk av trygghetsalarm. 

Bidra til aktive liv - tilpass tjenestene

Hvor mye hjemmetjenesten skulle innrette seg etter brukernes døgnrytme ble et tema under tilsynet. Kommunen hadde ikke aktive hjemmetjenester på natten. Denne brukeren våknet tidlig på morgenen, og skulle av gårde til arbeid. Måling av blodsukker og insulindosering måtte gjøres i forbindelse med frokost, tidligere på morgenen enn hjemmetjenestenes dagvakter kunne komme. Brukeren ble lei av å sitte og vente på hjemmetjenesten, og ville i gang med dagens aktiviteter. Det ble derfor bestemt å kutte ut morgenbesøkene fra hjemmetjenesten.

Isteden burde hjemmetjenesten, slik Helsetilsynet ser det, ha sørget for nattevakt som kunne dra hjem til brukeren tidlig på morgenen.

  • Kommunene må sikre at tjenestetilbudet er tilpasset den enkelte brukers behov.
  • Tjenester må gis på det tidspunktet det er nødvendig i forhold til brukernes sykdomsforløp og oppfølgingsbehov, uavhengig av tidspunkt på døgnet.
  • Kommunene må sikre at brukere får mulighet til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse.

Det kan bety at tjenestetilbudet må tilpasses slik at brukerne kan delta i arbeidsliv og fritidsaktiviteter.

Egenmestring er viktig – og brukerne bestemmer vel selv hva de vil?

Å legge til rette for brukernes egenomsorg og selvhjulpenhet, og at de selv skal kunne mestre mest mulig, er i utgangspunktet en god målsetting, men ikke alle brukere har forutsetninger for å kunne gjøre alt selv. Det fordrer at kommunene er grundige og årvåkne i kartleggingen av den enkeltes behov for tjenester.  

Under tilsynet avdekket vi at generelle målsetninger om egenmestring og selvhjulpenhet kan bli en fallgruve når det blir brukt i vedtak og tiltaksplaner uten nærmere overveining og konkretisering.

Generelle målsettinger om egenmestring uten individuelle vurderinger er særlig risikofylt når manglende mestring kan få fatale konsekvenser, som hos denne brukeren som fikk for mye ansvar for egen diabetesbehandling. Hva brukerne selv kan ta ansvar for, og hva den enkelte skal ha som målsetting å klare, må vurderes individuelt ut fra hver brukers ressurser og begrensninger.

Også her kommer helhetlige vurderinger inn som et vesentlig moment, og brukerens erfaringer og historie må tas med. Det er ikke alltid riktig å sette som mål at brukeren skal bli selvhjulpen, hvis det ikke er forsvarlig at brukeren skal håndtere situasjonen.

Målsettingene og forventningene må være konkrete og tilpasses den enkeltes funksjonsnivå og livssituasjon. Hvilke forutsetninger har brukeren for å kunne oppnå mestring av ulike oppgaver? Hva kan hen etter hvert greie selv, og hva er det best å gi varig hjelp og støtte til?

Hjemmetjenesten var opptatt av å la brukeren få leve sitt liv etter eget ønske. Å vektlegge brukernes autonomi er flott. Samtidig skal ikke retten til selvbestemmelse hindre kommunene i å ta ansvar for å tilrettelegge for trygge tjenester.

Særlig i forhold til risikofylte situasjoner og aktiviteter i hverdagslivet, må brukernes funksjonsnivå konkret vurderes. Og det må settes inn de tiltak som trengs for at aktiviteten kan gjennomføres med minimal risiko for at noe skal gå galt.

Hvis brukeren motsetter seg tiltak og tilrettelegging, må tjenestene forsøke å gjøre ting på andre måter som fungerer bedre - være kreative, prøve ut nye løsninger og opptre på en tillitsskapende måte.

Hvis tjenestene likevel ikke kommer i mål, må helsepersonell vurdere om brukeren er i stand til å forstå konsekvensene det kan få å gjennomføre aktiviteten uten tiltak og tilrettelegging.

Brukere med samtykkekompetanse for den konkrete aktiviteten har rett til å bestemme selv, men har også krav på god informasjon og tilbud om nødvendig tilrettelegging.

Så kommunene har ansvar for å tilrettelegge for at det er trygt for brukerne å leve sine varierte liv.