Legetjenester på nett – en lettvint løsning?

Helsetilsynet anerkjenner at digitale legetjenester fra et pasient- og forbrukerperspektiv kan framstå som attraktive, lett tilgjengelige og en god løsning for å få legehjelp når det passer den enkelte. Likevel er det etter vår oppfatning flere problematiske sider ved de digitale legetjenestene som noen av de private aktørene tilbyr.

Helsetjenester skal være forsvarlige

Utgangspunktet er at all helsehjelp som ytes skal være forsvarlig, jf. helsepersonelloven § 4. Det betyr at virksomheter som tilbyr digitale helsetjenester må organisere sine tjenester på en måte som tilfredsstiller lovkravene, og som gir det enkelte helsepersonellet handlefrihet til å overholde sine lovpålagte plikter, dvs. plikter som følger av helsepersonelloven og av andre lover og forskrifter.

Leverandører av digitale helsetjenester har de samme pliktene som andre virksomheter der det ytes helsehjelp: pasientene må få forsvarlig utredning, behandling og oppfølging, de skal ikke påføres unødige utgifter, de skal få nødvendig informasjon for å kunne samtykke og medvirke til helsehjelpen, det skal føres journal, taushetsplikten må overholdes mv.

God praksis ved bruk av digitale konsultasjoner

Konsultasjonen mellom lege og pasient legger grunnlaget for diagnostikk og behandling av sykdom. I konsultasjonen presenterer pasienten sitt problem og legen innhenter og systematiserer nødvendige opplysninger for å stille korrekt diagnose, gjennom opptak av sykehistorie og klinisk undersøkelser, ved behov. Konsultasjonen kan være kortfattet og målrettet ved helt konkrete problemer. Andre ganger kan det dreie seg om mer komplekse og uklare problemstillinger som krever tid med pasienten, og mer omfattende utredning og behandling.

Tidligere har det vært vanlig å inndele konsultasjoner i fysiske konsultasjoner på legens kontor, telefonkonsultasjoner og sykebesøk. Bruk av e-konsultasjoner gjennom digitale kanaler har etter hvert også blitt vanlig.

En digital konsultasjon gjennomføres ved hjelp av elektronisk kommunikasjon, enten skriftlig eller ved hjelp av video. Digitale konsultasjoner gir andre rammer for kommunikasjon mellom lege og pasient sammenlignet med konsultasjoner på legens kontor eller ved hjemmebesøk. Det er legens ansvar å sikre at kommunikasjonen med pasienten blir så god som mulig. For mange problemstillinger vil det ikke være mulig å gi forsvarlig helsehjelp uten fysisk konsultasjon, for eksempel når man har behov for klinisk undersøkelse av pasienten for å stille korrekt diagnose.

E-konsultasjoner kan fungere godt og være forsvarlig for utvalgte pasienter og ved utvalgte problemstillinger, men bør etter vårt syn primært brukes når lege-pasientforholdet er etablert, dvs. når legen kjenner pasienten fra før eller i det minste har tilgang til pasientens journal. 

Legemidler på resept

Vi ser nå eksempler på at digitale legetjenester tilbyr behandling med reseptbelagte legemidler uten at legen kommuniserer med pasienten, hverken ved hjelp av video eller telefon. Pasienter fyller ut et enkelt nettskjema og basert på opplysninger gitt her, skriver legen ut resept, blant annet på antibiotika mot urinveisinfeksjon, p-piller og allergimedisiner.

En lege som rekvirerer reseptbelagte legemidler har ansvaret for å undersøke og vurdere pasienten, og ta stilling til om det er grunnlag for behandlingen. Bruk av skriftlige opplysninger og/eller digitale verktøy endrer ikke det behandlingsmessige ansvarsforholdet. Legen må vurdere om informasjonen pasienten oppgir er tilstrekkelig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.

De fleste legemidler må skrives ut på resept fordi bare legen har den medisinske fagkunnskapen til å kunne stille en diagnose og velge riktig legemiddel. Resept er en viktig måte å sikre trygg legemiddelbruk, for å unngå feil- og overbehandling. Det sikrer også at behandlingen kan følges opp, og at virkning og ev. bivirkninger fanges opp.

Om det er forsvarlig å rekvirere reseptbelagte legemidler uten at legen har møtt pasienten personlig, er blant annet avhengig av om legen kjenner pasienten og pasientens sykehistorie fra før, hva slags tilstand pasienten befinner seg i og hva slags legemiddel som skrives ut. Det er oftest nødvendig med personlig undersøkelse for å kunne gi faglig forsvarlig helsehjelp med legemidler på resept.

Tilsynsmyndighetene er spesielt bekymret for rekvirering av antibiotika uten nærmere undersøkelse eller kjennskap til pasienten. Ifølge «Nasjonale faglige retningslinjer for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten» (1), kan det være forsvarlig å skrive ut antibiotika uten klinisk undersøkelse eller supplerende undersøkelser i enkelte situasjoner. Da vil følgende forhold være av betydning for å sikre faglig forsvarlig behandling:

• Typisk presentasjon av tilstanden
• God billedgjengivelse (for tilstander som presenterer seg visuelt)
• Kjennskap til pasienten (kroniske sykdommer, faste medisiner, allergier, medikament-etterlevelse, tidligere episoder med samme tilstand, risiko for komplikasjoner etc.)
• Mulighet for å følge opp tilstanden

Konsekvenser for pasienter og samfunnet

Utvikling av ny teknologi og bruk av digitale plattformer innenfor helsetjenesten er i mange sammenhenger et gode både for pasienter og helsepersonell, med tanke på brukervennlighet, tilgjengelighet og effektivitet. Det kan også bidra til redusert ressursbruk. Etter vår vurdering framstår det likevel som altfor enkelt å kunne bestille reseptbelagte legemidler hos enkelte leverandører av digitale legetjenester.

Pasienter som legen ikke kjenner fra før og ikke har journalopplysninger om, kan svare på enkle spørsmål i et nettskjema og i løpet av noen minutter få ut resept på ulike legemidler. Dette er etter vårt syn problematisk og kan blant annet bidra til økt antibiotika-resistens, behandling med legemidler på feilaktig eller tvilsom indikasjon og det kan bidra til overbehandling. Vi stiller også spørsmål ved om pasientene som bruker disse tjenestene får nødvendig informasjon og om de sikres tilstrekkelig oppfølging.

Lettvinte løsninger?

Mye god helserådgivning kan gis på nett, og når legen kjenner pasienten fra før, vil det ofte være faglig forsvarlig å følge opp utvalgte pasienter digitalt og fornye resepter uten samtidig konsultasjon.

Det som framstår som lettvint og lett tilgjengelig, er ikke alltid god medisin. Legen skal gjøre en medisinsk vurdering før hen skriver ut resept. Å skrive ut reseptbelagte legemidler til pasienter som legen ikke kjenner, aldri har møtt og ikke møter i konsultasjon fysisk, og heller ikke har journalopplysninger om, er etter vår vurdering ikke god praksis og vil i de fleste tilfeller være uforsvarlig.

Referanse

1. Helsedirektoratet (2012). Nasjonal faglig retningslinje for antibiotika i primærhelsetjenesten [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (sist faglig oppdatert 16. november 2021, lest 23. juni 2022). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/antibiotika-i-primaerhelsetjenesten