Pasienttransport – en blindsone i pasientforløpet?

Pasienttransport er viktig for pasientene i et langstrakt Norge, med spredte behandlingstilbud og funksjonsdeling mellom enheter og nivåer i tjenestene. Pasientenes kontakt med helsevesenet starter og slutter ofte med transporten til og fra behandlingssteder. For å sikre trygg utskrivning og overføring av pasienter, er det nødvendig å ha oppmerksomhet på pasienttransport som en del av det helhetlige forløpet.  

I 2024 ble det brukt 1,7 milliarder kroner på pasientreiser organisert av helseforetakene, fordelt på over 4 millioner reiser. Helseforetakene har etablert mange gode transporttilbud, for at pasientene skal komme seg trygt til og fra behandling. Med så mange daglige transporter, med mange involverte, er det likevel risiko for at noe kan gå galt.

Alvorlige hendelser ved pasienttransport

De siste årene har Helsetilsynet mottatt flere varsler om alvorlige hendelser som har oppstått i forbindelse med pasienttransport som er organisert av helseforetakene. Noen eksempler er:

• En pasient som var avhengig av oksygenbehandling, ble sendt fra sykehus til helsehus uten oksygen i en drosje. Pasienten fikk hjertestans og døde.
• En pasient med demens ble sendt med drosje fra sykehus til helsehus. Ved ankomst ble hen overlatt til seg selv og forsvant. Neste dag ble hen funnet død.
• En pasient som ikke kunne gå selv ble sendt med drosje hjem fra sykehuset. Drosjesjåføren hadde ikke fått beskjed om at hen trengte hjelp for å komme seg inn hjemme. Pasienten ble forlatt på gårdsplassen med bagasje og surstoffapparat, og uten rullestol. Hen kollapset og ble funnet av pårørende.
• En pasient med dårlig allmenntilstand ble sendt med helse-buss fra et sykehus til et annet sykehus. Da bussen kom frem, var pasienten ikke kontaktbar og døde etter kort tid.  
• En legevakt bestilte drosje for å hente en pasient som hadde behov for å bli undersøkt, men hen ble aldri hentet og ble senere funnet død hjemme.

Risikoområder knyttet til pasienttransport

Helsetilsynet ser ut fra håndtering av varsler og tilsynsaktiviteter at enkelte risikoområder peker seg ut:

Mange ulike transportformer

Det finnes mange ulike måter å transportere pasienter på, og tilbudene er ikke de samme i hele landet. Det kan velges mellom alt fra vanlig drosje og helse-busser til ambulanser. Hva de ulike transportformene innebærer av tilbud og kompetanse varierer. Noen steder følger pasientverter med på transporten, andre steder er det helsepersonell til stede. Det er viktig at ansatte som skal vurdere behov for tilrettelagt transport, har tilstrekkelig kunnskap om hva de ulike transportformene innebærer og eventuelle begrensninger. For eksempel er det en vesentlig opplysning om det er helsepersonell til stede som kan overvåke pasienten underveis.  

Det kan være vanskelig å forstå hva transporttilbudet innebærer. Personell med sykehusets uniform, og kjøretøy med sykehusets logo, kan føre til at pasienter og ansatte tror at det er helsepersonell de har med å gjøre. Begrep som pasientvert og syketransportbil kan gi forventninger om at det gis medisinsk behandling, når det i realiteten kun dreier seg om transport av pasienter, uten at det gjøres observasjoner eller behandling underveis. Misforståelser kan oppstå. Derfor er det viktig at helseforetakene kommuniserer klart og tydelig hva de ulike transporttilbudene ikke omfatter.  

Pasientens behov formidles gjennom flere ledd

Gjennomføring av transporten skjer på bakgrunn av informasjon om pasientens behov, som formidles gjennom ulike ledd. Lege gir beskjed til sykepleier, og sykepleier gir beskjed videre til helsesekretær, som igjen skal bestille transporten. De lokale pasientreisekontorene mottar bestillingene og organiserer transportoppdragene. Relevant og nødvendig informasjon må nå helt frem til pasientreisekontorene og til sjåførene som skal frakte pasientene. Kommunikasjon gjennom mange ledd øker risikoen for misforståelser og for at viktige opplysninger glipper. Dersom kommunikasjonen skjer muntlig, er det ekstra sårbart. Bruk av sjekklister kan være et nyttig verktøy for å sikre kommunikasjonen ved bestilling av transport.

Endring i pasientens helsetilstand fanges ikke opp

Vi ser at endringer i pasientens tilstand ikke alltid fanges opp før transporten. Dette kan dreie seg om nyoppstått behov for oksygen, endring av vitale parameter eller endret kognitivt funksjonsnivå. Det er ofte slik at transporten bestilles noe tid i forveien, og da kan det oppstå endringer i pasientens tilstand før avreisen. Det er viktig å basere vurderingene, og valg av type tilrettelagt transport, på oppdatert informasjon og observasjoner helt frem til avreise.

Plassering av ansvar

Det kan fremstå uklart hvem som har ansvaret for å vurdere pasientens behov for oppfølging og tilrettelagt transport. Her er det ulik praksis. Det vanligste er at lege og sykepleier samarbeider om å vurdere behovet for tilrettelagt transport, og at det er en helsesekretær som bestiller transporten. Men det kan også være andre profesjoner involvert, for eksempel fysioterapeut. Når det er flere involverte i å vurdere behov for tilrettelagt transport, er det en risiko for at det blir utydelig hvem som i praksis tar ansvaret for å gjøre vurderingen.  

Avvikssystemet fanger ikke opp uønskede hendelser

Uønskede hendelser i forbindelse med transport involverer ofte flere parter; helsetjenesten pasienter reiser fra, transportøren og helsetjenesten pasienten kommer til. Avvik som meldes hos en virksomhet kommer ikke automatisk inn i andre virksomheters avvikssystem. Hendelsene må derfor formidles på annen måte, og dette gjøres for eksempel via telefon og ved bruk av e-post. Mottakende part må da skrive avviket manuelt inn i eget avvikssystem, hvis det skal kunne fanges opp i den ordinære avviksbehandlingen. Ved tilsyn har vi sett at det derfor er en risiko for at uønskede hendelser ved transport går under radaren for ledelsen. For å lære av uønskede hendelser ved pasienttransport, er det viktig å ha rutiner som sikrer at også avvik som skjer i samhandlingen, på tvers av virksomheter, følges opp. 

Presisering i revidert pasientreiseforskrift

En endring i pasientreiseforskriften trådte i kraft 3. mars i år. Endring i § 16 tydeliggjør at dersom helseforetaket tilbyr transport til en pasient, skal helseforetaket sørge for at transporten er forsvarlig for pasienten. Det fremkommer også at “pasientens behandler, eller andre som helseforetaket har utpekt, skal vurdere om det er behov for særskilt tilrettelegging av transporten på grunn av pasientens helsetilstand”. Virksomhetene bør kommunisere dette ansvaret internt slik at de som skal foreta vurderingene er klar over sitt ansvar. Ledelsen bør også sørge for nødvendige rutiner og opplæring for de som skal foreta vurderingene.

Behov for særlig oppmerksomhet

For at pasienttransport skal være forsvarlig, er det viktig at den ses på som en del av pasientens helhetlige forløp. Basert på våre tilsynserfaringer, ser vi at det er noen områder hvor virksomhetene bør ha særlig oppmerksomhet ved tilrettelegging for forsvarlig pasienttransport. Gjennom godt samarbeid, klar ansvarsfordeling og tydelig kommunikasjon kan tjenestene redusere risikoen for uønskede hendelser og bidra til at pasientene får den helhetlige hjelpen de trenger.