Når barn ikke får hjelpen de trenger

– Det som går igjen på alle de tre områdene, er at barnets syn får for liten plass. Det handler ikke bare om en rettighet. Uten å lytte er det vanskelig å forstå hva barnet faktisk trenger, sier direktør Sjur Lehmann i Helsetilsynet.

Rapporten bygger på saker der noen har sagt fra, klaget eller der statsforvalteren har sett grunn til å følge opp. Den viser hvor det kan svikte, men ikke hvor ofte. For barna det gjelder, kan konsekvensene likevel være alvorlige.

Når bekymring ikke fører til handling

Helsetilsynet har gått gjennom 26 tilsynssaker fra 2022 til 2024 som handlet om vold, overgrep eller grov omsorgssvikt. I flere av sakene hadde barnevernet hentet inn informasjon om barnet, men opplysningene ble ikke brukt for å justere eller korrigere undersøkelsen.   

Gjennomgangen viser viktigheten av at barnevernet undersøker grundig for å kunne iverksette tiltak som virker for barnet og familien.

Selv når barnevernet var svært bekymret, ble det ikke alltid satt inn tiltak som sto i forhold til bekymringen. Noen hjelpetiltak kom aldri i gang.

Funnene stemmer overens med et landsomfattende tilsyn med barnevernets undersøkelser. Der vurderte tjenestene selv at de kom for sent i gang i 30 prosent av sakene. I 42 prosent var barnets mening ikke godt nok vurdert eller vektlagt.

– Barnets behov må bli godt undersøkt, og det må få betydning for hvilke tiltak som settes inn, og når. I en del saker hadde barnevernet viktig informasjon om barnet, men brukte den ikke da de undersøkte saken. Her er det rom for forbedring, sier Lehmann

Barn som venter på et sted å bo

Når et barn trenger fosterhjem, beredskapshjem eller institusjonsplass, skal Bufetat bistå barnevernstjenesten med å finne et tilbud. Det kalles bistandsplikt. I 2025 konkluderte statsforvalterne med at bistandsplikten ikke var oppfylt i nesten ni av ti saker de tok stilling til.

Helsetilsynet har gått gjennom 120 slike saker fra 2024. De fleste barna fikk et tilbud innen rimelig tid. Halvparten av dem som trengte plass i akuttinstitusjon, fikk det i løpet av en uke. Andre ble stående uten et egnet tilbud over lengre tid.

I disse sakene bodde nær 30 prosent av barna hjemme mens de ventet på plass i akuttinstitusjon. Noen bodde i midlertidige nødløsninger. I én av sakene måtte et barn flytte fem ganger på to måneder.

Bufetat og kommunen var i de fleste sakene enige om at bistandsplikten ikke var oppfylt. Helsetilsynet er bekymret for at dette har pågått i flere år.

Barnas versjon kom ikke alltid fram

Helsetilsynet har også gått gjennom 116 klagesaker fra 2024, fra barn som ble utsatt for tvang i akutte faresituasjoner på barnevernsinstitusjon. Over halvparten mente at tvangen varte for lenge eller var hardere enn nødvendig. En av fire opplevde at de ikke fikk informasjon eller mulighet til å si sin mening.

En stor del av situasjonene barna klaget på, startet med vanlige uenigheter om regler, som innlevering av mobil, innetider eller kveldsmat. Så trappet det seg opp.

Institusjonenes rapporter om tvang viste ikke alltid hva de ansatte gjorde for å unngå tvangen, og barnets versjon kom ikke alltid fram. De voksne dokumenterer ofte hendelsene utførlig, mens barnets egen forklaring får langt mindre plass. Det kan gjøre det vanskelig å få et balansert bilde av hva som skjedde.

 – Noen ganger er det nødvendig å bruke tvang mot barn. Men det skal skje så skånsomt som mulig, og det må gå an å se i ettertid hvorfor det skjedde. Mange av barna på institusjon har store omsorgsbehov. Da er det ekstra viktig at dette blir håndtert godt, sier Lehmann.

Andelen barn i institusjon som er registrert med tvang i akutte faresituasjoner har økt de siste årene. Helsetilsynet kan ikke slå fast hva som forklarer utviklingen, men mener den gir grunn til oppmerksomhet. Det gjør det særlig viktig å undersøke hvordan tvangen brukes, hvilke vurderinger som ligger til grunn, og hvordan barna selv opplever situasjonene.

Veien videre

Flere av utfordringene har Helsetilsynet pekt på tidligere. Rapporten går til Barne- og familiedepartementet, og funnene deles med tjenestene og statsforvalterne.

 – Når et barn klager på tvang, må det barnet forteller, telle med når saken blir vurdert. Det gjelder både på institusjonen og hos statsforvalteren. Her kan vi bli bedre. Statsforvalteren har en viktig oppgave i å følge med på forholdene på institusjonene, og vi jobber hele tiden med å utvikle tilsynet, sier Lehmann.

Les rapporten, som er laget på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet.