Høringsuttalelse - Forslag til ny forskrift om fastlegeordning i kommunene mv.

Innledning 

Statens helsetilsyn viser til høringsnotat mottatt fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) med høringsfrist 18. juni 2025. I høringsnotatet fremgår det at det materielle innholdet fra nåværende fastlegeforskrift er foreslått videreført, men at det foreslåes en ny struktur i forskriften, i tillegg til flere presiseringer og endringer.

Departementet viser innledningsvis til at gjeldende fastlegeforskrift var utformet med utgangspunkt i en tid da næringsdrift var hovedregelen. Det er derfor behov for å tilpasse og presisere regelverket til dagens realitet, hvor det er betydelig flere kommunalt ansatte fastleger enn ved innføring av fastlegeordningen.

Departementet ønsker med de grepene som de foreslår i høringsnotatet å bidra til å tydeliggjøre hva som er kommunens og fastlegens ansvar og oppgaver, både i de tilfellene der fastlegen er kommunalt ansatt og der fastlegen er næringsdrivende. 

Helsetilsynets tilsynsrolle overfor fastleger og fastlegetjenesten - og tilsynserfaringer 

Helsetilsynet har tilsynsansvar for helse- og omsorgstjenestene og sammen med statsforvalterne følger vi opp at innbyggere får trygge og sikre helse- og omsorgstjenester. Når det gjelder fastlegeordningen, så har vi et tilsynsansvar som omfatter fastleger som individuelle helsepersonell etter helsepersonelloven, fastlegevirksomheter og kommunen som virksomhetseier når de har ansvar for kommunalt drevne fastlegekontorer, jf. helse- og omsorgstjenesteloven og forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Videre har vi tilsynsansvar for kommunene som overordnet ansvarlig for fastlegetjenesten, jf. helse- og omsorgstjenesteloven og forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. 

Tilsynsmyndighetene, dvs. Statens helsetilsyn og alle statsforvalterne behandler hvert år mange saker som gjelder klager på og hendelser som skjer hos individuelle fastleger og fastlegevirksomheter. Våre tilsynserfaringer innbefatter også tilsyn med kommuner som overordnet ansvarlig for fastlegetjenesten, samt tilsyn med kommuner som virksomhetseier, når det det dreier seg om kommunalt drevne fastlegekontorer.

Helsetilsynets og statsforvalterenes tilsynserfaringer med helsetjenestene tilsier at svikt ofte er knyttet til manglende ledelse og styring i virksomhetene. Helsetilsynet støtter derfor departementets tydeliggjøring av kommunens ansvar for styring og ledelse av fastlegetjenesten, og at kommunen skal følge opp sitt ansvar etter prinsippene i forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.

Skjæringspunktet mellom kommunens overordnede ansvar for fastlegetjenesten, virksomhetsansvaret til fastlegene som driver egen næringsvirksomhet og fastlegenes individuelle ansvar som helsepersonell har vært en vedvarende problemstilling i vårt arbeid med tilsyn med fastlegetjenesten. Departementet ønsker med den nye forskriften å bidra til å klargjøre ansvarsforholdene. Som tilsynsmyndighet støtter vi endringer som kan bidra til å tydeliggjøre ansvarsforhold og oppgavefordeling i fastlegetjenesten. Et tydeligere regelverk vil etter vårt syn bidra til tryggere tjenester med bedre kvalitet og det vil gjøre vårt tilsynsoppdrag enklere.

Vi mener imidlertid at de endringene som er foreslått, spesielt når det gjelder hva som inngår i kommunenes overordnede ansvar og hva virksomhetsansvaret til næringsdrivende fastleger/fastlegekontorer innbefatter, ikke er tydelige nok.

Om kommunens overordnede ansvar

Kapittel 6 handler om kommunenes overordnede ansvar for fastlegetjenesten og det vises til at gjeldende regulering videreføres. I siste avsnitt 6.2.2 fremgår det at kommunen skal sørge for at allmennlegetjenesten i kommunen er forsvarlig, at fastsatte kvalitets- og funksjonskrav skal overholdes og at det skal arbeides systematisk med kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet. Etter vårt syn bør dette spesifiseres bedre. Vi savner en konkretisering av hva dette innebærer og hvordan kommunen skal sikre at det faktisk skjer i praksis, spesielt overfor næringsdrivende fastleger. Hva forventes av kommunen og hva forventes av fastlegen/fastlegekontoret?

Det presiseres i forslag til ny forskrift at kommunens overordnede ansvar for kvalitet og tilrettelegging for samarbeid gjelder uavhengig av om tjenesten ytes av leger ansatt i kommunen eller om de har avtale med næringsdrivende leger om å yte legetjenestene. Det er bra at dette blir presisert, slik at det kommer klart fram at kommunen også kan stilles til ansvar i gitte situasjoner ved svikt hos næringsdrivende fastleger som har avtale med kommunen. Vi mener likevel at kommunens «sørge for ansvar» ikke er tydelig nok formulert i høringsforslaget. Det er for eksempel ikke konkretisert hva det i praksis innebærer at kommunen har ansvar for kvalitet i allmennlegetjenesten. Hvor langt går dette ansvaret? Som vist til i avsnittet over så savner vi en konkretisering av hva som forventes av kommunen og hva som forventes av fastlegen/fastlegekontoret? Vi savner også en konkretisering av hva slags styringsmuligheter kommunene har når det gjelder dette temaet.

Våre tilsyn med andre kommunale ansvarsområder, som for eksempel helseberedskap og folkehelse, viser at mange kommuner ikke følger opp sitt styringsansvar og at mange kommuner ikke har et godt nok system for virksomhetsstyring og internkontroll. Våre tilsynserfaringer tilsier at mange kommuner og virksomhetsledere i kommunene opplever det vanskelig å få tak på hva plikten til å sørge for at det arbeides systematisk med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet innebærer. Forskriften kunne derfor med fordel vært tydeligere på hvordan kommunen kan følge opp sitt styringsansvar for fastlegetjenesten. Veiledning kan være at kommunen for eksempel:

• At de har regelmessig dialog med fastlegene om kommunens og fastlegens plikter.
• At de følger med på om kommunens fastleger har en akseptabel tilgjengelighet på telefon og digitale flater, at de gir tilbud om konsultasjon som angitt i forskrift, at de samhandler med kommunens øvrige tjenester, følger opp eldre og risikoutsatte pasienter og tilbyr hjemmebesøk mv.
• At kommunen har et system for å ta imot og håndtere avvik som gjelder fastlegetjenesten og iverksetter tiltak for å utbedre ev. svikt i fastlegetjenesten.
• At de evaluerer fastlegetilbudet sammen med fastlegene og legger dette til grunn for lærings- og forbedringstiltak.
• Kommunedirektøren forventes å ivareta kommunens styringsplikt av fastlegeordningen og andre helsevirksomheter ved en godt fungerende internkontroll, jf. kommuneloven § 25-1.

Om virksomhetsansvaret 

En sentral problemstilling for oss basert på våre tilsynserfaringer fra fastlegetjenesten er grenseoppdragningen mellom individansvaret, dvs. ansvaret til den enkelte fastlegen, herunder legens individuelle ansvar etter helsepersonelloven og fastlegen/fastlegekontorets virksomhetsansvar og virksomhetsansvaret til kommunen.

Når det dreier seg om et kommunalt eid og drevet fastlegekontor, er kommunen virksomhetseier og ansvarlig, og for tilsynsmyndighetene er det i slike saker vanligvis uproblematisk å plassere ansvar. Når det gjelder næringsdrivende fastleger så finnes det en rekke ulike driftsformer av legekontor. Det kan være aksjeselskap eller selskaper med delt ansvar, det kan være selvstendige fastleger som deler kontorlokaler, med felles helsesekretærer, der de ikke har noe formalisert selskapsfellesskap, eller det kan være solopraksiser der fastlegen alene er virksomhetsansvarlig. Regelverket har vært uklart når det gjelder virksomhetsansvaret i slike situasjoner, sett opp mot kommunenes overordnede «sørge for» ansvar, og dersom det oppstår en hendelse eller et avvik, kan det være utfordrende å plassere ansvaret når vi skal føre tilsyn.

I høringsnotatets kapittel 8.2 vises det til at ansvar i forskriften betyr rettslig ansvar – og at det rettslige ansvaret vil påligge ledelsen for virksomheten: «Det er med andre ord snakk om den type ansvar som det knytter seg rettsvirkninger til, som for eksempel erstatningsansvar, straffeansvar eller reaksjoner fra tilsynsorgan og ikke kun en opplevd følelse av ansvar».

Det vises videre til at en virksomhet er en juridisk person og at juridiske personer er selvstendige rettssubjekter som opptrer utad som en enhet. En juridisk person har kompetanse til å inngå avtaler som om de var en fysisk person. I fastlegeordningen er det den enkelte fastlegen som inngår avtale med kommunen, men et fastlegekontor, for eksempel et AS eller DS, er også en juridisk person. Dvs. legesentre som er organisert slik er en juridisk person, men slik ordningen er organisert per i dag er det ikke mulig for kommunen å inngå avtale med fastlegekontorer. Dette blir ikke tematisert i forskriftsforslaget. Vi mener at det kan være relevant for departementet å vurdere å åpne for at kommuner også kan inngå avtaler med fastlegekontorer om drift av fastlegetjenesten, og ikke bare med individuelle fastleger.

En god fastlegeordning krever at fastlegene ivaretar sitt virksomhetsansvar, sine plikter til å følge opp listepasienter og at fastleger/fastlegekontorer arbeider systematisk etter prinsippene i forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenestene. I høringsforslaget presiseres det at hver enkelt næringsdrivende fastlege har virksomhetsansvaret for sin egen virksomhet. Fastlegekontoret som drives av flere næringsdrivende fastleger i fellesskap nevnes ikke som organisatorisk enhet med eget virksomhetsansvar. Vi forstår det da slik at hver enkelt fastlege i den type virksomhet er ansvarlig for virksomheten fastlegekontoret. Dette kan by på problemer når det skjer svikt for eksempel i telefonmottak eller digital kontakt, på laboratoriet, hos ansatte helsesekretærer, ved svikt i samhandling mellom personell og ved svikt hos fastlegevikarer som ikke har et direkte virksomhetsansvar for legekontoret. Ofte påvises det også svikt der flere leger ved kontoret og annet helsepersonell har vært involvert og der samhandlingen på fastlegekontoret er det viktigste å jobbe videre med i læringssammenheng og kvalitetsforbedring. 

For tilsynsmyndighetene kan dette by på problemer i vår behandling av konkrete saker. Det står at en næringsdrivende fastlege har ansvar for å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten hen har for å yte fastlegetjenester overfor sine listepasienter slik at denne er i tråd med lov- og forskriftskrav. Kan vi forstå forskriftsforslaget slik at det er fastlegene i felleskap som driver legekontoret som har virksomhetsansvaret for legekontoret som helhet? Har de da i fellesskap ansvar for å gjennomføre systematisk styring med virksomhetens aktiviteter, i samsvar med krav fastsatt i lov og forskrift? Det er presisert at næringsdrivende fastlegen som virksomhetseier skal jobbe systematisk for kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet. På store legesentre med opptil 12-15 fastleger og mange ansatte må dette skje i felleskap og ikke bare hos den enkelte fastlege. Hvem har virksomhetsansvaret da? Slik forskriftsforslaget er formulert, vil tilsyn fortsatt være problematisk når det gjelder å plassere ansvaret og slik vi vurderer det så vil ikke forskriftsforslaget løse våre utfordringer i konkrete saker.  

Om aldergrense 

Departementet foreslår å heve aldersgrensen fra 75 år til 80 år for leger for å kunne inngå tidsbegrenset avtale med kommunen om fastlegevirksomhet. Det vises til at denne aldersgrensen samsvarer med bestemmelsen om autorisasjon i helsepersonelloven § 54.  

Prinsipielt er vi enige i departementets vurderinger av at det i utgangspunktet bør være autorisasjonsstatus som er avgjørende for om man er egnet til fortsatt yrkesutøvelse i fastlegevirksomhet. Vi støtter derfor forslaget om å heve aldersgrensen til 80 år.  

Høy alder gir økt risiko for helsemessige utfordringer, fysisk og kognitivt, som kan påvirke legens funksjons- og arbeidsevne. Det faktum at man som fastlege i stor grad jobber selvstendig, gir dessuten mindre kontroll- og oppfølgingsmuligheter.

Vi har tilsynserfaringer som tilsier at kontrollmekanismene i kommunene som arbeidsgiver og i vikarbyråer som oppdragsgiver til kommunene, ikke alltid er gode nok for å sikre at eldre vikarleger er tilstrekkelig faglig oppdatert og holder et godt nok faglig nivå.

Da aldersgrensen for å inneha autorisasjon ble endret fra 75 til 80 år i 2015 ble det vist til at reaksjonsmuligheter og kontroll fra tilsynsmyndighetene bidrar til kvalitetssikring av tjenesteutøvelsen. Vi vil her presisere at det i utgangspunktet er arbeidsgivers ansvar å sikre forsvarlige tjenester, og at det tilligger kommunen å sørge for at fastlegene er faglig og helsemessig skikket til å jobbe, i tillegg til at legen har et selvstendig ansvar. Tilsynsmyndighetene vil først bli involvert ved klager og svikt, og der oppfølging/tiltak via arbeidsgiver ikke fører fram eller er tilstrekkelige.

Dersom aldersgrensen heves, vil vi derfor understreke kommunens overordnede ansvar for å sikre trygge og forsvarlige tjenester, og sikre at fastlegene har den kompetansen som trengs og at de holder seg oppdatert. Det påligger kommunen et ekstra ansvar å følge med på at leger som nærmer seg aldergrensen for å inneha autorisasjon er helsemessig skikket til det og at de er faglig oppdaterte. 

Digitale tjenester hos fastlegen  

Departementet foreslår en ny plikt for kommunale fastlegekontorer og næringsdrivende fastleger til å innrette sin praksis slik at innbyggerne tilbys digitale tjenester, herunder konsultasjoner via video, tekst og telefon, for henvendelser som er egnet for slik oppfølgning. Digitale løsninger er en forutsetning for moderne og fleksible helsetjenester, og fastlegetjenesten er allerede en av de mest digitale tjenestene i helsetjenesten.

Fra vårt perspektiv er det avgjørende at digitale tjenester organiseres og brukes på en trygg måte og med god kvalitet. Vi mener at det bør være en viss fleksibilitet i hvordan man som fastlege ønsker å organisere seg når det gjelder digitale tjenester. Forskning viser at digital tilgang øker legens totale arbeidsmengde. Blant annet er det vist at “digital-first” konsultasjonsmodeller øker arbeidsmengden for legene, og at digitale konsultasjoner kommer i tillegg til og ikke i stedet for fysiske konsultasjoner (Salisbury m.fl. 2020). Dette stemmer overens med Helsedirektoratets undersøkelse som viser at kun en tredjedel av videokonsultasjoner løste pasientens problemstilling (Helsedirektoratet 2023). 

Helsepersonell generelt og fastleger spesielt er en knapp ressurs, og økt tid til digitale helsetjenester kan medføre mindre tid til ikke-digital pasientkontakt. Mindre tid til fysiske kontaktformer kan gå på bekostning av risikoutsatte pasientgrupper som skrøpelige eldre, utviklingshemmede og personer med alvorlig psykisk sykdom. Det er en utvikling vi ikke ønsker.

Om digital, kommunal lege 

I tillegg til at fastlegen i større grad skal være tilgjengelig gjennom digitale konsultasjoner, som inkluderer tekstbaserte konsultasjoner, telefon- og videokonsultasjoner, så foreslås det også å innføre en ordning med en kommunal digital lege, som kan kontaktes dersom fastlegen ikke er tilgjengelig. Vi anerkjenner at økt bruk av digitale konsultasjoner kan bidra til bedre tilgjengelighet og mer fleksible helsetjenester – men bare dersom de faktisk brukes på en hensiktsmessig måte.

Hovedpoenget med fastlegeordningen er kontinuitet, dvs. at legen kjenner deg, historikken din og kan følge deg opp over tid. Det gir bedre behandling, færre feil og mer målrettet bruk av helseressurser.

Konsultasjonen mellom lege og pasient legger grunnlaget for diagnostikk og behandling av sykdom. I konsultasjonen presenterer pasienten sitt problem og legen innhenter og systematiserer nødvendige opplysninger for å stille korrekt diagnose, gjennom opptak av sykehistorie og klinisk undersøkelser, ved behov. Konsultasjonen kan være kortfattet og målrettet ved helt konkrete problemer. Andre ganger kan det dreie seg om mer komplekse og uklare problemstillinger som krever tid med pasienten, og mer omfattende utredning og behandling.

En digital konsultasjon gjennomføres enten ved tekstbaserte konsultasjoner, telefon- og videokonsultasjoner. Digitale konsultasjoner gir andre rammer for kommunikasjon mellom lege og pasient sammenlignet med konsultasjoner på legens kontor eller ved hjemmebesøk. Det er legens ansvar å sikre at kommunikasjonen med pasienten blir så god som mulig. For mange problemstillinger vil det ikke være mulig å gi forsvarlig helsehjelp uten fysisk konsultasjon, for eksempel når man har behov for klinisk undersøkelse av pasienten for å stille korrekt diagnose.

Fastlegene er pålagt å prioritere etter hastegrad og alvorlighetsgrad. Vi stiller spørsmål ved om det er riktig å åpne for at kommunen skal ha en digital lege som tar imot henvendelser fra pasienter som selv mener de ikke får time hos fastlegen tidsnok. Dette kan blant annet medføre fare for at fastlegens faglig begrunnede prioriteringer undergraves.

Digitale konsultasjoner kan fungere godt og være forsvarlig for utvalgte pasienter og ved utvalgte problemstillinger, men bør etter vårt syn primært brukes når lege-pasientforholdet er etablert, dvs. når legen kjenner pasienten fra før eller i det minste har tilgang til pasientens journal.  I Helsetilsynets publikasjon “Legetjenester på nett – en lettvint løsning?” (2022) vurderer vi blant annet at det å skrive ut reseptbelagte legemidler til pasienter som legen ikke kjenner, aldri har møtt og ikke møter i konsultasjon fysisk, og heller ikke har journalopplysninger om, er etter vår vurdering ikke god praksis og vil i de fleste tilfeller være uforsvarlig.

En digital lege vil som oftest ikke kjenne pasienten fra før og vil ikke kunne følge opp helsehjelpen som gis. Gitt at de får tilgang til pasientens journal, vil det kunne gi et visst grunnlag for å gi god helsehjelp i den gitte situasjonen, men den beste løsningen er uansett at det er fastlegen som kjenner pasienten og har tilgang til journalen som gir den beste helsehjelpen. En ekstratjeneste med en digital, kommunal lege i tillegg til fastlegen vil etter vårt syn kunne medføre økt fare for overdiagnostikk, overbehandling, feilbehandling og større ressursbruk, samlet sett. Selv om pasientene opplever økt tilgjengelighet til legetjenester i kommunen, så kan en slik ordning likevel gå på bekostning av tryggheten og kvaliteten.

Departementet foreslår en endring i forskrift om standarder og nasjonale e-helseløsninger som innebærer at kommunale fastlegekontor og selvstendig næringsdrivende fastleger må tilby digital timebestilling på helsenorge.no. Allerede i dag tilbyr de fleste fastleger dette, og vi støtter forslaget om at fastleger må tilby digital timebestilling. Samtidig er det viktig at også pasienter som ikke er digitale ivaretas, slik at de har mulighet til å nå fastlegekontoret på en enkel måte, enten per telefon eller oppmøte.

Om delegering og profesjonsnøytrale takster 

Vi støtter foreslåtte endringer i forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege (heretter «stønadsforskriften) for å legge til rette for oppgavedeling og en mer tverrfaglig fastlegetjeneste, i form av forslag om at det ytes stønad for konsultasjon som delegeres fra lege til sykepleier. 

Vi mener at også andre helsepersonellgrupper enn sykepleiere kan overta deler av oppgavene som fastlegene har i dag. Helsesekretærer er den mest utbredte profesjonsgruppen ved legekontor, og eventuelt andre grupper helsepersonell kan også være aktuelle. Det vil kunne gi bedre ressursutnyttelse, og fastlegene kan konsentrere seg om de relevante legefaglige oppgavene. Annet helsepersonell har en annen kompetanse enn legen, og kan bidra med komplementær kunnskap som kommer listeinnbyggerne til gode og bidra til kvalitativt bedre tjenester for pasientene.

Vi vil likevel presisere at en slik endring krever tydelig ledelse, oversikt over kompetanse, god opplæring, oppfølging og en tydelig ansvarsfordeling for å sikre at det ytes forsvarlige tjenester. Det er her sentralt at ansvarsforholdene er klart definert. Det må også tas med at en slik endring vil innebære behov for mer tid og ressurser til administrasjon og ledelse av praksiser, noe det må være rammer til. 

Uten god ledelse av en tverrfaglig fastlegetjeneste kan pasientsikkerheten trues med økt fare for uheldige hendelser. Fastlegen, som i de fleste tilfeller også er arbeidsgiver, må derfor bruke tid på å definere sykepleierens (og ev. annet personell) arbeidsområder, utarbeide skriftlige rutiner, veilede og sikre at sykepleieren har nødvendig kompetanse (f.eks. kurs i klinisk sykepleie, sertifisering for spesifikke oppgaver). Vi mener at en tydeliggjøring av virksomhetsansvaret kan ha positive effekter på kvalitet og organisering, blant annet er det nødvendig for fastleger å ha et godt system for samarbeid med andre kommunale tjenester, som hjemmebaserte tjenester og sykehjem.

Andre kommentarer

Statens helsetilsyn støtter de overordnede strukturelle endringene som er foreslått, herunder ny kapittelinndeling og justeringer i enkelte bestemmelser. Vi er enige i at de foreslåtte endringene tydeliggjør og gir bedre oversikt over ansvar og oppgaver for henholdsvis kommunene, kommunale fastlegekontor, næringsdrivende fastleger og kommunalt ansatte fastleger. Dette kan bidra til å gjøre vårt tilsynsoppdrag enklere.  

Videre er det bra at begreper som «kommunalt fastlegekontor», «næringsdrivende fastlege», «fellesliste» mv. blir klart definert i den nye forskriften, slik at det ikke er tvil om hva de ulike driftsformene innebærer.

Det er bra at avtaleforhold som gjelder fastleger med ulik tilknytningsform til kommunen blir presisert. Vi støtter også presiseringen i § 9 tredje ledd om at innbyggerne på en fratredende kommunalt ansatt fastlege blir overført til ny fastlege, slik at disse sikres sin rett til fastlege, uten opphold. Dette sikrer pasientene den nødvendige kontinuiteten i tjenestetilbudet og med det bedre pasientsikkerhet.

Vi støtter endringsforslaget i kap. 7.4.4 som gjelder regulering av inngåelse av ny fastlegeavtale ved svikt i rekrutteringen, dvs. at det forskriftsfestes at kommunen kan ansette en ny fastlege ved rekrutteringssvikt til næringsdrivende hjemmel. Det avgjørende her er etter vårt syn at pasientene får oppfylt sin rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester, herunder rett til å stå på liste hos lege med fastlegeavtale. Det å ha en fastlege er sentralt for å kunne få nødvendige helse- og omsorgstjenester i kommunene og det er en lovfestet rett etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 c. Kommunen får da også sikret sin mulighet til å følge opp sine plikter overfor innbyggerne, slik at pasientene ikke blir stående i uheldige og potensielt helseskadelige situasjoner, uten fastlege.  

Oppsummering av Helsetilsynets innspill 

Statens helsetilsyn støtter hovedmålet med forslaget til ny forskrift om fastlegeordningen, som er å tydeliggjøre ansvarsforhold og oppgaver mellom kommunene og fastlegene – både for kommunalt ansatte og næringsdrivende fastleger. Vi mener dette kan styrke kvalitet, pasientsikkerhet og gjøre tilsynsarbeidet enklere. Samtidig vil vi påpeke at flere av de foreslåtte presiseringene ikke er tydelige nok.

Helsetilsynet støtter tydeliggjøring av kommunens overordnede ansvar, men mener at det bør konkretiseres bedre hva dette ansvaret innebærer, særlig overfor næringsdrivende fastleger. Vi etterlyser konkrete styringsverktøy, krav til oppfølging og forslag til praksis, som jevnlig dialog, avvikshåndtering og evaluering av fastlegetjenesten.

Det er fortsatt uklart hvor virksomhetsansvaret ligger i legekontor med flere næringsdrivende fastleger. Helsetilsynet mener det bør vurderes om kommunene kan inngå avtaler med legekontor (juridiske enheter), ikke bare individuelle leger. Vi etterlyser tydeligere regler for hvem som har ansvar ved svikt, for eksempel i felles drift, samhandling eller digitale systemer.

Helsetilsynet støtter å øke aldersgrensen for fastleger fra 75 til 80 år, i tråd med helsepersonelloven. Vi understreker likevel kommunenes ansvar for å sikre at eldre leger er faglig oppdaterte og helsemessig skikket, da tilsynsmyndigheter først trer inn ved klager og alvorlig svikt.

Vi støtter bruk av digitale tjenester, men advarer mot overdreven satsing som kan gå på bekostning av risikoutsatte pasientgrupper. Helsetilsynet er skeptisk til innføringen av en «digital kommunal lege» som kan undergrave fastlegens faglige vurdering og kontinuitet i behandlingen.

Helsetilsynet støtter at andre helsepersonellgrupper, som sykepleiere og helsesekretærer, kan overta enkelte oppgaver fra fastleger, men understreker behovet for klar ledelse, opplæring og ansvarslinjer for å sikre forsvarlige tjenester.

Helsetilsynet støtter de strukturelle og språklige forbedringene i forskriften, inkludert tydeligere begrepsbruk og reguleringer knyttet til ulike tilknytningsformer. Vi støtter også forslag om hvordan kommunen skal sikre pasienters rett til fastlege, blant annet ved rekrutteringssvikt.

Med hilsen

Anne Myhr etter fullmakt
avdelingsdirektør

Lisbeth Homlong
seniorrådgiver

Brevet er godkjent elektronisk og sendes derfor uten underskrift

Saksbehandler: Lisbeth Homlong, tlf. 21 52 99 51