Helsetilsynet

Fra: Helsetilsynet
Til: Helsedepartementet
Dato: 29.01.2004
Vår ref.: 2003/1362 II MAF/- 2
Deres ref.: 03/03643 FOS/Rags

Det vises til brev av 24.11.03 vedrørende endring av kommunehelsetjenesteloven. Endringsforlaget åpner for at kommunene vil kunne delegere myndighet til interkommunale organer på områdene miljørettet helsevern og smittevern.

I tillegg til synspunktet på selve lovutkastet, ønsker departementet også en vurdering av:

  • hvorvidt det i loven bør legges begrensninger i organisasjonsform,
  • hvordan ev. en slik endring vil innvirke på kommunenes arbeidsform innen miljørettet helsevern, jf. samarbeid og rådgivning vs. myndighetsutøvelse, og
  • om det bør åpnes for at pålegg om stansing av virksomheter også skal kunne
    delegeres.

Om selve lovutkastet

Statens helsetilsyn har ingen merknader til selve lovforslaget utover merknaden under, om bergrensning på organisasjonsform.

Om begrensinger i organisasjonsform

Departementet skiver i høringsbrevet at delegering til aksjeselskaper ikke er det mest aktuelle, da myndighet i disse tilfellene ville bli utøvet av private rettsubjekter. Helsetilsynet støtter dette, og anbefaler at mulighet til delegasjon til interkommunale organisasjoner avgrenses til å gjelde samarbeid etter kommunelovens § 27 og interkommunale selskaper etter lov om interkommunale selskaper.

Om innvirkning på kommunens arbeidsform innen miljørettet helsevern

Det er i dag store variasjoner mellom kommuner i hvilke grad de ivaretar sitt ansvar innen miljørettet helsevern. Mange kommuner sliter med liten kontinuitet i arbeidet noe som bl.a. fører til en lite effektiv oppgaveløsning. Ved å legge til rette for et større interkommunalt fagmiljø innen miljørettet helsevern og smittevern vil dette kunne bidra til å bedre tilgangen på personell og sikrer bedre kontinuitet i arbeidet.

Utfordringen blir, som påpekt i høringsbrevet, å sikre at helsetjenesten på en effektiv måte medvirker til at helsemessige hensyn blir ivaretatt av andre offentlige organer, jf. § 1-4 i kommunehelsetjenesteloven. Dersom endringer fører til et styrket interkommunalt fagmiljø vil helsetjenesten kunne bidra med bedre fagkompetanse ovenfor kommunens øvrige forvaltning. Men denne kompetansen er av lite verdi dersom den ikke blir benyttet. For å på en god måte bidra inn i kommunale planprosesser er en også avhengig av prosesskompetanse dvs. vite når og på hvilken måte en skal bringe inn de faglige råd, samt lokalkunnskap dvs. kjennskap til de lokale problemer og muligheter som gjør fagkompetansen relevant (jf. Miljø og helse i plan, Helsetilsynet, 1999, (IK-2685 PDF-format)). Det er et generelt problem at helsetjenesten ofte ikke arbeider effektivt inn mot andre sektorer eller mot kommunens sentrale planprosesser. Dette problemet er bl.a. beskrevet i Nasjonal handlingsplan for miljø og helse, jf. kapittelet  "Missing-link mellom helsesektoren og resten av kommunen "

"l en del kommuner ble det også utviklet egne planer innen miljørettet helsevern. Et stort problem var derimot at planene i liten grad var integrert i kommunens overordnete plan- og beslutningsprosess. Helsesektoren hadde som nevnt ovenfor liten erfaring i å delta i overordnede planprosesser. Planleggingen var ofte teknisk orientert, med liten fokus på en god beslutningsprosess."

I tillegg til at ansatte i et interkommunalt organ, som dekker et større geografisk område, kan tenkes å ha mindre lokalkunnskap enn ansatte i de enkelte kommunene, vil avstanden fra kommunens øvrige forvaltning føre til at de i mindre grad får kjennskap til viktige prosesser i kommunen. Videre er det en fare for at et fagmiljø i større grad rendyrker den helsefaglige kompetanse fremfor kompetanse om hvordan medvirke i sentrale prosesser i kommunen. Det er viktig å komme så tidlig som mulig inn i prosessen når det for eksempel settes i gang en ny arealplan, slik at støy, ulykker, sosialt miljø etc. blir tatt med som en del av premissene i planen. Ved høringsfasen er påvirkningen generelt meget liten.

På bakgrunn av dette viser Helsetilsynet til arbeidet med styrke helse i plan, jf. bl.a. arbeidsmål 4.6.4 i Handlingsplan for miljø og helse, samt arbeidet med helse i konsekvensutredninger. I en ev. videre satsing i etablering av slike interkommunale enheter bør det vektlegges, for eksempel gjennom veiledning til kommunene, kursing, etc., at disse organene innehar kompetanse jf. over, til på en effektiv måte ivareta § 1-4 oppgaver. Videre bør det arbeides systematisk for at kommunens øvrige forvaltning selv etterspør helsefaglig kunnskap, for eksempel ved at helse innarbeides i de generelle retningslinjene for kommuneplanprosesser. Veiledning knyttet til konsekvensutredninger er et eksempel på tiltak som kan bidra til dette.

Om delegering av pålegg om stansing

Helsetilsynet ser det som uproblematisk at det åpnes for at en også skal kunne delegere pålegg om stansing. Uansett ligger det en forholdsmessighetsvurdering bak et ev. pålegg om stansing.

Med hilsen

Anne Wyller Shetelig e.f.
avdelingsdirektør
Arne Marius Fosse
underdirektør

 

Saksbehandler: Arne Marius Fosse

Kopi: Sosial- og helsedepartementet