Helsetilsynet

Fra: Statens helsetilsyn
Til: Justis- og politidepartementet
Dato: 16.03.2004
Vår ref.: 2003/1464 II BA/
Deres ref.: 2003/09717

Vi viser til vår høringsuttalelse av 8. mars. Etter at vår uttalelse ble avgitt, har vi fått noen reaksjoner som tyder på at uttalelsen kan tolkes på måter som ikke var tilsiktet, og vi vil derfor komme med noen presiseringer. Det gjelder kvinner som har vært utsatt for voldtekt. Behovene til kvinner som har vært utsatt for voldtekt er et forholdsvis lite tema i utredningen. Helsetjenesten har meget sentrale oppgaver knyttet til voldtekt, og disse oppgavene skjøttes ikke alltid tilfredsstillende.

Et hovedpoeng i vår uttalelse var at førstelinjetjenesten, inklusive primærhelsetjenesten, burde styrkes og at vi var skeptiske til den sterke grad særomsorg som utvalget går inn for. Når det gjelder omsorg for voldtatte, mener vi imidlertid at det kan være behov for spesialiserte tjenester, så her kan det være behov for en viss grad av særomsorg.

Kvinners helsemessige behov etter voldtekt vil være mange. I første rekke vil pasienten ha behov for akutt medisinsk hjelp, med undersøkelse og akutt hjelp i en sjokkfase. Dette kan redusere risiko for helseskade. Dessuten har vedkommende behov for sporsikring med tanke på eventuell politietterforskning i saken. Videre vil det i mange situasjoner være hensiktsmessig at det legges en foreløpig plan for videre psykososial oppfølgning for å forebygge senvirkninger.

I Norge fins det spesialiserte voldtektsmottak med lang erfaring og solid faglig grunnlag, men totalt sett varierer tilbudet til voldtatte sterkt, både hva gjelder kvalitet, innhold og hvordan det er organisert. Det foregår også en del utprøving av ulike modeller for slikt arbeid. Det er noe tilfeldig om det er primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten eller en kombinasjon av disse som yter helsehjelp til denne gruppen. Finansieringen av voldtektsmottak er ofte problematisk. Kommunene ser seg mange ganger ikke i stand til å støtte voldtektsmottak økonomisk pga budsjettsituasjonen. De økonomiske vilkårene er slik at de ikke kan påta seg utgifter knyttet til oppgaver som ikke er direkte lovpålagt. I noen forsøksordninger er det økonomiske ansvaret delt mellom flere instanser.

Riksadvokaten har pekt på at de lave oppklarings- og domfellelsesprosentene indikerer at kvaliteten på etterforskningen kan bli atskillig bedre. Helsetjenesten har betydelige oppgaver i forhold til sporsikringsarbeid.

Primærhelsetjenesten (i praksis legevakter/interkommunale legevakter) har pr i dag relativt få henvendelser fra voldtatte, og arbeidet med denne gruppen pasienter kan oppleves som tidkrevende og vanskelig. Erfaring viser videre at det ikke er gitt at alle leger og sykepleiere ved en interkommunal legevakt i utgangspunktet vil være egnet til dette arbeidet uten særlig opplæring. Det er imidlertid ikke gitt at oppgaven nødvendigvis alltid skal ligge til spesialisthelsetjenesten av den grunn. Både den somatiske undersøkelsen og den sporsikringstekniske undersøkelsen bør falle inn under det som bør kunne forventes at en legevaktslege bør kunne beherske. Men i praksis har det vist seg at mange legevaktsleger mangler rutine i å undersøke med tanke på sporsikring, og det kan også mangle nødvendig utstyr som kan ta seg av pasientene. Ut fra geografiske hensyn vil også en interkommunal løsning medføre raskere undersøkelse og kortere reisevei enn dersom det legges til spesialisthelsetjenesten.

Slik helsevesenet pr i dag løser denne oppgaven er det ikke tilfredsstillende. Pasientgruppen vil i liten grad stå på selv for sine rettigheter og selve problemstillingen er dessverre fortsatt beheftet ned tabuer. Området må løses gjennom et samarbeid mellom helsevesenet og politiet, og det vil kunne være krevende. Det haster med å finne gode modeller slik at det snarest kan bli landsdekkende tilbud til kvinner som er voldtatt, og dette vil sannsynligvis måtte være spesialiserte tjenester.

Selv om organisering av hjelp til voldtatte er et lite poeng i utredningen, ønsker Helsetilsynet å løfte fram dette viktige feltet. Å finne fram til gode løsninger vil kreve betydelig innsats og ressurser fra flere instanser.

Med hilsen

Geir Sverre Braut e.f.
ass. direktør
Berit Austveg
seniorrådgiver

 

Saksbehandler: Berit Austveg