Helsetilsynet

Fra: Helsetilsynet
Til: Sosial- og helsedirektoratet
Dato: 27.07.2004
Vår ref.: 2004/873 II BA/-
Deres ref.: 04/2779/BG/JHI/bbs

Høringsutkastets innhold

Stortinget har i loven om forbud mot kjønnslemlestelse vedtatt en ny regel om plikt til å avverge brudd på loven. Den nye bestemmelsen trer i kraft 1. september 2004. Hensikten er å sikre bedre vern for jenter som kan bli utsatt for kjønnslemlestelse. Bestemmelsen pålegger yrkesgrupper og ansatte i bestemte virksomheter en særskilt plikt til å avverge kjønnslemlestelse. Den gjør dermed unntak fra lovpålagt taushetsplikt for de yrkesgrupper som omfattes av avvergeplikten. Høringsutkastet er en veileder om praktisering av den nye bestemmelsen. 

Generell kommentar

Som det framgår av vår høringsuttalelse til forslaget om lovendring, datert 11. juni 2003, var Helsetilsynet i utgangspunktet skeptisk til lovendringen. Denne skepsisen berodde på bekymring for at loven kan skape uklarheter. Med mulighet til et så drastisk virkemiddel som straffesanksjon, må det være helt entydig hvem som omfattes av avvergeplikten og hvilket ansvar det ligger på den enkelte. Videre uttrykte Helsetilsynet bekymring for at helsepersonell og andre kan unnlate å ta opp temaet kjønnslemlestelse av frykt for å få informasjon som de ikke vet hva de skal gjøre med, og som kan utløse avvergeplikt. Det var derfor Helsetilsynets generelle syn at en eventuell lovendring burde utsettes til en hadde kunnskap om hvordan det allerede eksisterende regelverket fungerer på dette området.

Hensikten med denne veilederen er bl.a. å avklare hva den nye bestemmelsen innebærer. Til en viss grad gjør utkastet dette. Generelt har utkastet et klart og konsist språk, og den knappe formen virker stort sett hensiktsmessig. Men Helsetilsynet er fortsatt bekymret for en del bestående uklarheter, som kommenteres i det følgende.

Spesielle kommentarer

Under pkt. 1, tredje avsnitt: Helsetilsynet foreslår å stryke ”og en mishandling av de ytre delene av kjønnsorganet til kvinner”. Kjønnslemlestelse kan ses på som mishandling, men kan også forekomme i ellers velfungerende familier. Utsagnet er derfor tvetydig. Om en likevel vil kalle det mishandling, bør det ikke kalles mishandling av deler av kjønnsorganet, idet kjønnslemlestelse bør ses på som et anslag mot hele personligheten.  

Under pkt. 4, foreslår vi å trekke sammen de to avsnittene, og stryke den siste setningen, som lyder ”Det er derfor nærliggende å tro at disse vil kunne få kjennskap til en planlagt kjønnslemlestelse”. Denne setningen har ingen selvstendig betydning når pliktsubjektet allerede er bestemt og beskrevet.

Pkt. 4 omhandler generelt hvem som omfattes av avvergelsesplikten. Helsetilsynet er fortsatt bekymret for om dette er klart nok. Det står at dette gjelder steder som har et særlig ansvar og oppgaver i forhold til barn, og veilederen snakker om dem som har kontakt med barn i sitt arbeid eller yrkesutøvelse. I samsvar med den nye bestemmelsen, nevner utkastet til veileder også forstandere og trossamfunn. Hva angår de siste, vil disse mange ganger ha tillitsverv og ikke være i et ansettelsesforhold. Det kan være behov for at veilederen eksplisitt beskriver hvilke religiøse ledere som er omfattet av avvergelsesplikten. 

Pkt. 5, tredje avsnitt. I siste setning sies det at yrkesutøver eller annen ansatt ikke har plikt til aktivt å skaffe seg mer informasjon for å finne ut av om kjønnslemlestelse planlegges. Dette kan være viktig at det sies implisitt at det ikke foreligger noen generell plikt til etterforskning. Dette berører imidlertid et annet problem, og det er at helsepersonell ofte vegrer seg for å snakke med familier om kjønnslemlestelse. Helsetilsynet erfarte det i forbindelse med utarbeidelse av veilederen om kvinnelig omskjæring. Helsetilsynet frykter at den nye bestemmelsen og formuleringene i veilederen ytterligere kan hindre åpen kommunikasjon mellom helsepersonell og familiene, og dermed svekke kvaliteten i helsepersonells arbeid med de aktuelle gruppene. Vi vil foreslå at en isteden gir veiledning om hva ansatte skal gjøre når de har noe informasjon som kan indikere at en jente vil bli kjønnslemlestet, men er i tvil om det er nok til å melde til dem som har myndighet til å gripe inn. Vi antar at det kan være en nokså vanlig situasjon særlig for helsepersonell.    

I opplistingen av relevant informasjon som kan utløse avvergeplikten (fortsatt i punkt 5), er det oppført reise til hjemlandet. Men kjønnslemlestelse foregår også i andre land enn hjemlandet, slik det dette bør endres til å gjelde reiser til utlandet. Dette dreier seg stort sett om asylsøkere og flyktninger, og er de ofte avskåret fra å dra til hjemlandet sitt. Videre står det at kjennskap til at foreldrene er positive til praksis av kvinnelig kjønnslemlestelse er en relevant type informasjon. I praksis er det ofte motsetninger i synet på kjønnslemlestelse mellom foreldre, og andre enn foreldre kan avgjøre om inngrepet foretas eller ikke. Vi foreslår derfor at dette nyanseres.

Pkt. 6, første avsnitt, siste setning, siste del: ”.. bidra i en tiltaksprosess der hensikten er å avverge at en planlagt kjønnslemlestelse blir gjennomført”. Dette er et viktig punkt, fordi det omfatter hva som skal gjøres for å oppfylle avvergeplikten. Dette framstår imidlertid uklart og tvetydig. Helsetilsynet vil foreslå at denne delen av setningen strykes, alternativt at det utdypes hva slags type tiltaksprosesser som det kan være snakk om, utover melding til barnevern eller politi.

Nest siste avsnitt under punkt 6: I slutten av dette avsnittet står det at det videre ansvaret ligger hos barnevernet (etter henvendelse fra ”yrkesutøvere og ansatte”), og det henvises til lov om barneverntjenester. Men også barnevernet omfattes av den nye loven. Det blir dermed uklart hvilken rolle barnevernet tiltenkes, og deres oppgaver bør muligens presiseres.

Konklusjon: Høringsutkastet har et stykke på vei avklart det som Helsetilsynet tidligere har uttrykt bekymring for med hensyn til den nye bestemmelsen i loven. Men de viktige spørsmålene om hvem som omfattes av avvergeplikten og hva som skal til for å ha overholdt den trenger etter vår mening en klarere redegjørelse enn det utkastet gir

Med hilsen

Lars E. Hanssen
helsedirektør
Berit Austveg
seniorrådgiver

 

Saksbehandler: Berit Austveg,