Etablering av sprøyterom for narkomane - høringsuttalelse fra Statens helsetilsyn

Det vises til Sosial- og helsedepartementets høringsbrev av 3. oktober 2001. Helsetilsynet har senere fått forlenget fristen for å avgi uttalelse til 28. januar d.å.

Høringsdokumentet belyser flere av de problemstillinger som knytter seg til opprettelsen av sprøyterom. Men lemstillinger er ikke tatt opp og drøftet. Skadereduksjon framheves i dokumentet som en viktig del av myndighetenes strategi for å bekjempe narkotikamisbruk og tar sikte på redusere og lindre misbrukets helsemessige og samfunnsmessige konsekvenser. Et sentralt spørsmål er om opprettelsen av sprøyterom er et ønskelig og/eller nødvendig ledd i effektiv skadereduksjon på dette området.

Definisjon av sprøyterom er (1):

”Sprøyterom er et sted der stoffmisbrukeren kan sette sprøyter uten at de risikerer at politi intervenerer. Sprøyterom kan imidlertid også utvikles videre ved å legge de hygieniske forhold til best mulig til rette, tilby rent brukerutstyr, tilstedeværelse av helsepersonell og veiledning i sprøytesetting. Når etablering av sprøyterom drøftes i norsk sammenheng, vil det være snakk om et særskilt rom, separat eller bygget inn i et bredere aktivitets- eller omsorgstilbud for rusmisbrukere, der heroinmisbrukere kan injisere stoffet under tilsyn av helsepersonell”.

Skadereduksjon defineres som (1):

”et mål om å redusere de direkte og umiddelbare skadelige konsekvenser av å bruke narkotika, uten å ha som mål at bruken av narkotika nødvendigvis skal begrenses eller opphøre…. Målet for samfunnets hjelp til denne gruppen må derfor i første omgang være å redusere risikoen for helseskader og bedre brukerens livskvalitet”…. ”det dreier seg også om å redusere de samfunnsmessige skadene”.

Formålet med å opprette sprøyterom er oppgitt dels å være å forebygge sykdom og helseskade, dels å bedre sprøytemisbrukernes status og bidra til større verdighet og dels å bidra til å fjerne dem fra det offentlige rom.

Helsetilsynet vil innledningsvis vise til ”Ansvar og omtanke” Strategiplan for forebygging av hiv og seksuelt overførbare sykdommer (sos), utgitt av Sosial- og helsedepartementet i november 2001. I del II i planen, som utgjør en faktabeskrivelse utarbeidet av Folkehelsa og Helsetilsynet i samarbeid, er det på s. 49 under hiv- og sos-forebyggende tiltak blant stoffmisbrukere, nevnt at ”sprøyterom kan være et skadereduserende tiltak”. Helsetilsynet har gjennom dette gitt uttrykk for at det ikke stiller seg generelt negativt til etablering av sprøyterom.

Da sprøyterom er definert med ansatte helsepersonell oppstår spørsmål om elementer av tiltaket er å anse som en helsetjeneste, jfr helsepersonelloven §3.3.ledd. Dette vil i så fall ha konsekvenser for helsepersonells og ”brukerens” rettigheter og plikter samt tilsynsmyndighetenes rolle.

Denne sak omhandler først og fremst spørsmålet om det kan og eventuelt bør etableres slike sprøyterom til tross for at man beveger seg på kanten av folkerettslige forpliktelser og i det straffbare rom.

Høringsinnbydelsen viser også med all tydelighet at man beveger seg i et juridisk, etisk og faglig grenseland for hva som kan tillates.

Erfaring fra andre land?

Som det går fram av høringsdokumentet, er det ikke alminnelig enighet om i hvor stor grad opprettelsen av sprøyterom vil kunne forebygge overdosedødsfall. De opplysninger som Helsetilsynet har innhentet ( 2) viser at det finnes meget få dokumenterte studier fra utlandet som har evaluert bruken av sprøyterom. Det er studier fra Frankfurt som er best dokumentert. Der foreligger også sprøyterom i Sveits, i Amsterdam har man ”brukerrom” uten noen form for helsepersonell, og i Danmark er det offisiell politikk å ikke ha sprøyterom selv om dette finnes ved enkelte PRO-sentre. Disse er ikke evaluert.

I Frankfurt er sprøyterommet ikke bemannet med helsepersonell. Det bemannes av sosialskolestudenter. Der er det dokumentert at sprøyterommet kan brukes til tusenvis av injeksjoner uten at det oppstår komplikasjoner i sprøyterommet. De har ikke hatt overdosedødsfall i sprøyterommet, men har fanget opp tegn på dette og hentet hjelp til klientellet. De har sett at de har hatt noen dødsfall utenfor sprøyterommet. For å ha rett til å bruke sprøyterommet må klientellet være registrert der.

I Frankfurt finner at det er høy grad av brukertilfredshet. Det samme utbytte har de gatenære hjelperne. De finner liten eller ingen reduksjon av overdosedødsfallene som følge av sprøyterom. De har ikke påvist effekt på om dette reduserer hiv-smitte eller reduksjon av hepatitt C smitte. Men tiltaket har gitt brukerne en generell helseeffekt. De har alltid 2 studenter tilstede.

Heterogen gruppe

I Oslo anslår MARIO-senteret at det dreier seg om et sted mellom 3000-5000 heroinmisbrukere. Helsetilsynet vil peke på at rusmiddelmisbrukere er en heterogen gruppe og at store deler av gruppen er så velfungerende at de selv oppsøker helsevesenet ved behov. Den gruppe som sannsynlig vil oppsøke sprøyterommet er en mindre gruppe som man ikke kjenner størrelsen på, men som utvilsomt er svakt fungerende og avhengige av et sprøyterom eller annet lavterskeltilbud fra helsetjenesten. Sprøyterom kan være et slikt lavterskeltilbud. Sannsynligheten er stor for at man med dette tilbudet når en gruppe misbrukere som man ikke kan nå med hjelp på annen måte.

Selv om vi finner en opphoping sprøytenarkomane i storbyene, finnes nå sprøytenarkomane spredt ut over store deler av landet. Forhold som er av betydning for kontakten mellom helsevesenet og de sprøytenarkomane viser stor lokal variasjon.

Smittevernhjelpil forskjell fra annen helsehjelp tar smittevernhjelp sikte på både å forebygge og behandle sykdom hos den enkelte og hindre spredning av sykdommen i befolkningen.

Det er allment akseptert at sprøytemisbrukere er en høyrisikogruppe når det gjelder fare for å bli smittet med allmennfarlige smittsomme sykdommer som overføres med blod, slik som hiv-infeksjon, og hepatitt B og C. De injiserer infisert materiale i kroppen og resultateter ofte absesser og byller. Risiko for sepsis er også til stede.

Erfaringer fra PRO-senteret i Oslo kommune med drift av et sprøyterom viser at det er et stor behov for veiledning i injeksjonshygiene selv blant erfarne stoffmisbrukere, jfr PRO-senterets evalueringsrapport ”Prosjekt ”Sprøyterom”��. Betydningen av sprøyterom som smitteforebyggende tiltak bør derfor ikke undervurderes.

Hva sier de narkomane selv?

Som nevnt ovenfor er gruppen heterogen. Det finnes ingen dokumentasjon fra gruppen. Fra Bergen er 300 nåværende og tidligere narkomane spurt om sprøyterom. De fleste av dem er for å etablere sprøyterom og begrunner det med at sprøyterom kan redde liv, og gi mer ro rundt injeksjonen og dermed mindre skader, (Bergens Tidende 08.01.2002).

Kostnader

Av høringsnotatet fremgår det at utgiftene til sprøyterom må dekkes innenfor kommunenes økonomiske rammer. Departementet kan bidra til evalueringen av prosjektet. Bergen kommune har regnet ut at en fulldags- eller døgnåpent sprøyterom vil koste kommunen mellom 4,5-5,0 mill kroner årlig.

Det er grunn til å se på kostnadene, som knytter seg til bemanning og åpningstid. Dersom det tilbys 8 timer åpningstid, med en besøksfrekvens på 2 per kvarter, gir dette 64 besøkende per dag. Dersom en tenker seg det drevet døgnåpent har Bergen kommune angitt en pris, som med samme besøksfrekvens vil tilby å møte ca 190 brukere per døgn.

Høringsnotatet har ingen kost-nytte beregning. Støtter vi oss til Bergen kommunes antatte utgifter på 4,5-5 mill kroner per år, må det være riktig å spørre om denne gruppen kan få et lavterskel tilbud som imøtekommer flere behov enn det sprøyterommet er tenkt å være.

Konklusjon

Helsetilsynets mening er at kunnskapsbasen for dårlig til å avgi en klar uttalelse der det kan anbefales å etablere sprøyterom som et tiltak. Det finnes ingen dokumentasjon som viser at sprøyterom reduserer overdosedødsfall eller smitte. Det materialet som finnes er for lite til å trekke noen konklusjoner om helseeffekten av sprøyterom.

Sprøyterom reiser en rekke juridiske og etiske utfordringer som ikke er utredet tilstrekkelig i høringsutkastet. Det å bemanne sprøyterommet med helsepersonell reiser ytterligere problemer etter helsepersonelloven, og annen lovgivning. Helsetilsynet mener at å etablere dette som et sprøyterom med helsepersonell vil kreve en omfattende utredning av juridisk og etisk karakter, sett i forhold til dagens helselovgivning, og annen lovgivning.

Men overfor de mest forkomne, kan dette tiltaket være en mulig hjelp til ”generell helseeffekt”.

For å imøtekomme de mest forkomne, de som sannsynlig ingen helsetjeneste møter, vil Helsetilsynet likevel anbefale å etablere et sprøyterom, uten helsepersonell.

Vi vil anbefale å etablere et forsøk i statlig regi. Vi er i et grenseland for kunnskap, etikk og juss og vi finner det urimelig at kommuner eller private skal betale for å drive et slikt hjelpetiltak. Det er så vidt kontroversielt at staten i forsøksperioden burde påta seg alle utgifter til drift og evaluering.

Når det er sagt finner vi det også riktig å si at sprøyterom som hjelpetiltak ikke må bli erstatning for annet arbeid overfor en gruppe mennesker som vi så langt ikke ”har sett” i det norske samfunn. Denne gruppen trenger i tillegg til sprøyterom et vidt tilbud både fra helse- og sosialtjenesten og arbeidsmarkedsetaten. Tilbudet bør sees i sammenheng med evaluering av MAR-sentrene i Norge, lavterskel helsetjenestetilbud og andre tiltak som kan medvirke til å gi dem selvrespekten og verdigheten tilbake.

Med hilsen

Lars E. Hanssen
helsedirektør Ingrid Hauge Lundby
seniorrådgiver

 

 

Ref :
1) Høringsnotat fra sosial- og helsedepartement av 03.10.01
2) Helge Waal, MARIO-senteret i Oslo

Saksbehandlere:
Otto Closs
Ingrid Hauge Lundby
Pål Børresen

Saksbehandler: Hans Løvdahl