Helsetilsynet

Fra: Helsetilsynet
Til: Helsedepartementet
Dato: 11.06.2003
Vår ref.: 2003/428 II BA/-

Høringsnotatets hovedinnhold

I høringsnotatet legges det fram et forslag om en ny regel i lov om forbud mot kjønnslemlestelse om plikt til å avverge brudd på loven. Hensikten er å sikre et bedre vern for jenter som kan bli utsatt for kjønnslemlestelse. Departementet foreslår derfor at plikten til å avverge kjønnslemlesting skal gjelde personer som gjennom sitt arbeid eller sitt yrke får kunnskap om at kjønnslemlesting er ”i gjære”.

Avvergingsplikten skal gjelde der yrkesutøveren ”held det for sannsynleg” at kjønnlemlestelse vil skje i nær framtid. Videre foreslår departementet at forsømmelse av avvergingsplikten straffesanksjoneres. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikten.

Departementet ber spesielt om synspunkter på uttrykket ”er i gjære”.

Hovedsynspunkter i Helsetilsynets høringssvar

Helsedepartementets begrunnelse for endringen som foreslås i høringsnotatet, er å avhjelpe mangler i dagens lovverk samt å sikre et bedre vern for jenter som blir rammet av kjønnslemlestelse. Helsetilsynet er imidlertid kritisk til om departementets høringsforslag er et egnet virkemiddel i kampen mot kjønnslemlestelse. Som det fremgår av drøftelsen nedenfor mener Helsetilsynet at forslaget kan svekke arbeidet med kjønnslemlestelse snarere enn å styrke det.

Helsetilsynet mener at det er en klar mangel ved forslaget at det ikke i høringsnotatet er problematisert hvordan helsepersonell og andre skal håndtere den informasjon de har om en mulig forestående kjønnslemlesting. Det fremgår ikke klart hva departementet mener at et helsepersonell eller en lærer skal gjøre med foreldrene og jenta dersom de oppdager at en jente står i fare for å bli kjønnslemlestet. I dag er det politi og barneverntjeneste som har myndighet, kunnskap og ressurser til å agere i forhold til den slags opplysninger. Politiet ved at de kan sette i verk etterforskning og straffeforfølgelse, og barneverntjenesten ved at de har erfaring med å snakke med barn og foreldre og at de i ytterste konsekvens kan ta omsorgen fra foreldrene. Helsepersonell eller andre yrkesgrupper som har kontakt med barn, har ikke tilsvarende myndighet eller mulighet til å fysisk avverge en kjønnslemlestelse, men kan ha plikt og rett til å involvere politi eller barnevern etter gjeldende lover. Helsetilsynet kan ikke se at det er grunn til at de skal bli pålagt ytterligere oppgaver.

Helsetilsynet kjenner til at helsepersonell i dag er usikre på hvordan de skal gå fram for å forebygge kjønnslemlestelse. Det arbeidet som ble utført i forbindelse med utarbeidelse av ”Veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring” søkte å imøtekomme behovet for opplæring og avklaring, og å gjøre helsepersonell mer bekvemme med å gå inn i denne problematikken. Vi tror at en uklart formulert og/eller utilstrekkelig begrunnet lovsanksjonert plikt til å avverge kan gjøre at helsepersonell vegrer seg for å gå inn i problemstillingen, og at det dermed kan sette arbeidet med dette feltet tilbake. Dette kommer i tillegg til det som departementet selv nevner, at det kan føre til at tilliten til det forebyggende helsearbeidet svekkes i de grupper der denne skikken er aktuell. Dette kan gå ut over de mange andre helseproblemer som de gruppene det her er snakk om sliter med.

Høringsnotatet anfører at det ikke finnes avgjørelser fra norske domstoler etter lov mot kjønnslemlestelse, og en får inntrykk av at dette brukes som argumentasjon for at det trengs en skjerpelse. Loven kan ha en betydelig normativ effekt, men internasjonal erfaring er at straff spiller en svært liten rolle på dette feltet. Et eksempel er Sverige, som fikk en lov mot kjønnslemlestelse i 1982, og som fortsatt ikke har hatt en eneste anmeldelse.

Det fins i dag ingen systematisk kunnskap om hvordan helsepersonell håndterer kvinnelig kjønnslemlestelse, det være seg forebyggelse av nye tilfeller eller omsorg for dem som er omskåret. Det foregår undervisning i mange ulike profesjonsutdanninger, slik at situasjonen sannsynligvis er i ferd med å bedre seg. I løpet av de nærmeste årene vil det muligens genereres kunnskap om hvordan feltet håndteres, og om hvordan helsepersonell ser på og mestrer det ansvaret de allerede har etter dagens regelverk. Før det foreligger mer informasjon om dette, kan ikke Helsetilsynet se at det foreliggende høringsforslag er et egnet middel til å bekjempe kjønnslemlestelse.

Høringsforslaget synes å bygge på en oppfatning om at det som Verdens helseorganisasjon kaller type 1 og type 2 er mindre farlige enn type 3, idet høringsutkastet beskriver komplikasjoner kun for type 3. Dette beror på en misforståelse. WHOs gruppering baserer seg ikke på en gradering av alvorlighetsgraden mellom de foreskjellige typene av kjønnslemlestelse. En viktig komplikasjon som høringsnotatet ikke nevner, er dødsfall tilknyttet inngrepet, og dette er en viktig grunn til at inngrepet anses å være i strid med menneskerettighetene. Internasjonal litteratur tyder på at dødsfall i forbindelse med type 1 og 2 kan være hyppig. Høringsutkastets begrunnelse for at de ulike typene skal ses på forskjellig, faller derfor etter vår mening igjennom. Høringsutkastet bruker videre uttrykket ”sunna”. Det er uheldig, bl.a. fordi ulike personer og grupper betegner helt forskjellige inngrep som ”sunna”.

På bakgrunn av dette opprettholder Helsetilsynet det syn vi tidligere har inntatt, i ”Veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring” (IK-2723) og rundskriv IK-20/2001, om at avvergelsesplikten etter straffeloven § 139 er tilstrekkelig. Det at det i dag foreligger en avvergingsplikt medfører etter Helsetilsynets mening at det ikke er behov for ytterligere lovregulering.

Merknader til høringsforslaget

Foruten at Helsetilsynet på generelt grunnlag mener at lovforslaget ikke bør vedtas på nåværende tidspunkt, har Helsetilsynet en del merknader til den foreslåtte lovtekst. Helsetilsynet mener at forslaget har flere rettsikkerhetsmessige svakheter som må avklares nærmere.

Straffesanksjon er et svært drastisk virkemiddel. Dette innebærer at det må være helt klart hvilket ansvar som ligger på den enkelte, og hvem som omfattes. Hvis det skal være straffesanksjoner mot personer som i yrkessammenheng finner ut at kjønnslemlesting er i gjære, må det være klart hvor langt plikten går, hvilke yrkesgrupper som omfattes og hva som skal til for å ha gjort nok for å avverge inngrepet. Hvor sterk forsikring skal det til fra foresatte om at kjønnslemlestelse ikke vil bli foretatt for at yrkespersoner skal unngå straff? Et sentralt spørsmål blir hva en gjør med barn og foreldre når det oppfattes som at jenta står i umiddelbar fare. Skal det meldes til barnevern, eller til politi? Er det nødvendig for å unngå straffeansvar? Er det tilstrekkelig? Etter Helsetilsynet mening er det svært uklart hva avvergingsplikten innebærer.

Det framgår av høringsutkastet at avvergingsplikten er tenkt gjennomført på flere måter, ikke bare ved anmeldelse til politiet. Som eksempel nevnes at en som har avvergingsplikt tar kontakt med jentas lærer og at disse i samhandling søker å hindre kjønnslemlesting, for eksempel ved å gå i dialog med foreldre. Men lærere er også en yrkesgruppe som i henhold til høringsforslaget har avvergeplikt, og det er uklart hvordan det forholder seg dersom for eksempel helsepersonell skulle henvende seg til jentas lærere. Har et helsepersonell oppfylt avvergingsplikten ved å ta kontakt med læreren, og hvordan skal i så fall lærerens avvergingsplikt bli oppfylt? Før det avklares nærmere hva som konkret ligger i avvergingsplikten, blir de ulike yrkesgruppenes roller svært uklare. På dette punktet er høringsforslaget særlig svakt.

Helsetilsynet antar at avvergingsplikten også kan få konsekvenser for hvordan en skal skaffe seg kunnskap. Helsetilsynet frykter at plikten kan medføre at helsepersonell avstår fra å gå inn i problematikken i redsel for at de kan pådra seg et straffansvar dersom de vet for mye.

Departementet foreslår at avvergeplikten knyttes til dem som gjennom sitt arbeid eller yrke får kjennskap til at kjønnslemlestelse kan skje.

Det kan synes hensiktsmessig at plikten ikke knyttes til spesielle yrkesgrupper, da det betyr at ingen er uteglemt. På den andre siden er dette imidlertid problematisk fordi det dreier seg om en straffesanksjonert plikt, og det bør derfor gå klart fram hvem denne plikten gjelder for. Også det forhold at avvergingsplikten er ment å sette taushetsplikten til side taler i retning av oppramsing av yrker. Plikten bør således framgå av de lover som pålegger det aktuelle personell taushetsplikt.

Når det gjelder uttrykket ”er i gjære”, så er dette samme uttrykk som er i straffeloven § 139. Dersom en velger å benytte et uttrykk fra strafferetten, bør uttrykket tolkes i samsvar med den strafferettslige tolkingen av begrepet. I straffeloven § 139 er kravet at man skal ha ”pålitelig kunnskap” om at en forbrytelse ”er i gjære”. Det er i høringsnotatet og oversendelsesbrevet uklart når kunnskapskravet er oppfylt, men det kan synes som om det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt. Helsetilsynet stiller spørsmål ved om det er bevisst at det skal være et lavere kunnskapskrav når det gjelder avverging av kjønnslemlestelse enn avverging av andre straffbare forhold. I tilfelle bør dette presiseres nærmere.

I følge lovforslaget utløses avvergingsplikten ved at yrkesutøver ”vet eller holder det for overveiende sannsynlig at kjønnslemlestelse er i gjære”. Er det nok at en antar at jenta vil bli omskåret fordi hun kommer fra en kultur hvor dette er vanlig, eller må det være mer konkret informasjon om at inngrepet snart skal skje? For at dette skal ha noen mening, må det presiseres hvor langt en har kommet i en prosess med å forberede en kjønnslemlestelse for at det skal være ”i gjære”. På den andre siden må det være rom for skjønn og å vurdere den enkelte situasjonen. Denne balansen kan i praksis bli svært uklar. Helsetilsynet er derfor tvilende til om forslaget er egnet til å skape klarhet hva gjelder helsepersonell og andre yrkesgruppers rett og plikt til å melde fra om tilfeller av kjønnslemlestelse.

Konklusjon:

Vi anser at lovforslaget har såpass mange uklarhetspunkter at det fortsatt vil være vanskelig å avgjøre når avvergingsplikten inntrer. Det kan bidra til å svekke lovbestemmelsen som effektivt virkemiddel, og dermed til å svekke arbeidet mot kjønnslemlestelse snarer enn å styrke det. <

Med hilsen


Lars E. Hanssen
helsedirektør
Hanne Knudsen
rådgiver

 

 

Saksbehandler: Hanne Knudsen
Medisinsk saksbehandler: Seniorrådgiver Berit Austveg