Helsetilsynet

Fra: Helsetilsynet
Til: TV2-Nyhetene
Dato: 14.06.2005

På bakgrunn av innslag i TV2-Nyhetene 13. juni 2005 kl 21.00 finner Helsetilsynet som tilsynsorgan grunn til å gi en nærmere redegjørelse for hvilke opplysninger helsepersonell har plikt til å gi og hvilke opplysninger helsepersonell har mulighet til å gi til nødetater (politi og brannvesen), sosialtjenesten og barneverntjenesten.

Helsepersonells taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett

Helsepersonell har taushetsplikt om pasientforhold, jf lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 21. Det er særlig tre hensyn som er sentrale bak bestemmelsen om taushetsplikt: Hensynet til pasientens personvern, hensynet til tillitsforholdet mellom helsepersonell og pasient, og, i tilknytning til dette, at pasienten skal få helsehjelp og best mulig behandling. Ingen skal unnlate å søke nødvendig helsehjelp av frykt for hva helsepersonell dermed får vite. Om helsepersonell selv oppsøker hjelp eller denne blir tilkalt på annen måte er ikke avgjørende
 
Taushetsplikten er imidlertid ikke absolutt.
 
For det første kan pasienten samtykke til at opplysninger gis (se rundskriv 1-6/97).
 
Videre er det gjort begrensninger i taushetsplikten der andre hensyn veier så tungt at taushetsplikten må eller bør vike.
 
Helsepersonell kan ha en opplysningsplikt, som innebærer at de ikke kan velge å la være å gi opplysninger. Brudd på denne plikten vil kunne være straffbart, jf helsepersonelloven § 67 første ledd og straffeloven § 139 første ledd. Brudd på plikten vil også kunne medføre administrative reaksjoner etter helsepersonelloven, jf lovens kapittel 11.
 
Helsepersonell kan også ha en opplysningsrett, som innebærer at helsepersonell har adgang til å gi opplysninger, men ingen plikt.
 
Ved vurderingen av om helsepersonell har en plikt, eventuelt en rett, til å gi opplysninger, må helsepersonellet foreta en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Hensynene bak taushetsplikten må veies opp mot hensynene bak unntaksbestemmelsen.

Når foreligger opplysningsplikt?

Anmeldelse av straffbare forhold, jf straffeloven § 139
Etter straffeloven § 139 har enhver plikt til å forsøke å avverge at visse alvorlig forbrytelser blir begått eller gjentas.
 
Bestemmelsen pålegger helsepersonell som får pålitelig kunnskap om at en pasient planlegger en av de forbrytelser som nevnt i § 139 en plikt til å gripe inn for å hindre at forbrytelsen blir utført. Det samme gjelder hvis helsepersonell får pålitelig kunnskap om at pasienten alt har begått en forbrytelse hvis følger ennå ikke har inntrådt. Helsepersonellet har derimot ikke plikt til å gripe inn der forbrytelsen er begått og følgene er opphørt. Helsepersonellet må imidlertid også vurdere gjentakelsesfaren. Formålet er å avverge alvorlige forbrytelser.
 
De forbrytelsene som er nevnt i straffeloven § 139, som det i praksis er mest aktuelt for helsepersonell å avverge, er forbrytelser etter straffeloven §192; voldtekt, § 195; seksuell omgang med barn under 14 år , § 231; betydelig legemsbeskadigelse og § 233 drap.
 
Vilkåret ”pålitelig kunnskap” innebærer ikke at helsepersonellet må vite at det skjer, men på den annen side kreves det mer enn en mistanke. Helsepersonellet må holde det for mest sannsynlig på grunnlag av en konkret vurdering basert på den kjennskap helsepersonellet har om situasjonen. Hvis helsepersonellet har hatt barn som har blitt mishandlet til behandling, og barnet skrives ut til hjemmet, vil det normalt være grunn til å tro at mishandlingen vil fortsette. Det vil da foreligge en opplysningsplikt for å avverge videre legemsbeskadigelse.  
 
 
Opplysningsplikten til nødetater, jf helsepersonelloven § 31
Etter helsepersonelloven § 31 har helsepersonell en plikt til å varsle nødetater der det dette er ”nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.”
 
Tilfeller som faller inn under straffeloven § 139 vil også falle inn under denne bestemmelsen. Opplysningsplikten etter helsepersonelloven § 31 går imidlertid lenger. Bestemmelsen er rettet direkte mot helsepersonell og har et videre anvendelsesområde enn straffeloven § 139. Den stiller bl.a. ikke så strenge krav til graden av visshet og er ikke begrenset til de forbrytelser som er oppregnet i straffeloven § 139.
 
Opplysningsplikten etter § 31 inntrer når det er nødvendig for ”å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.” Bestemmelsen stiller i likhet med § 139 krav om at skaden ikke er avverget. Det innebærer at bestemmelsen ikke kan anvendes der samarbeidet mellom etater har en annen begrunnelse enn å avverge skader, for eksempel å bistå politiet med å oppklare en forbrytelser der det ikke er fare for gjentakelse. Helsepersonell kan imidlertid oppfordre pasienten til å bidra til dette.
 
Opplysningsplikten etter § 31 kan for eksempel inntreffe hvor en psykisk ustabil person besitter våpen og gir uttrykk for at han vil kunne skade andre eller seg selv. Videre kan helsepersonell ha plikt til å gi politiet opplysninger om mishandling av barn der dette er nødvendig for å avverge videre mishandling når barnet skrives ut fra sykehuset. Også i andre tilfeller der det er nødvendig for å forhindre voldsutøvelse vil det kunne foreligge en opplysningsplikt etter denne bestemmelsen. Bestemmelsen åpner også for at helsepersonell kan kontakte politiet for å hindre at en person som er påvirket av legemidler eller alkohol kjører bil.
 
Bestemmelsen innebærer en handleplikt dersom vilkårene etter bestemmelsen er oppfylt. Det innebærer at politi eller brannvesen skal kontaktes selv om pasienten ikke ønsker det. 
 
Det stilles ikke krav til at skade har inntruffet. Opplysningsplikten inntrer ved fare for økt og alvorlig skadeomfang hvis bistand fra nødetat ikke innhentes. 
 
Varslingsplikten kan inntre både i og utenfor en akuttsituasjon. Ved en akutt situasjon er det tilstrekkelig at helsepersonellet gjør forsøk på å få klarhet i situasjonen, for eksempel ved å stille spørsmål til den som inngir meldingen eller ved at vurderingene baseres på hva som er erfaringsmessig påregnelig utvikling av risiko. Utenom nødsituasjoner er kravet til vurdering og visshet før andre nødetater varsles større, idet man da normalt vil ha bedre tid til å få klarhet i situasjonen.

Opplysningsplikten til barneverntjenesten, jf helsepersonelloven § 33
Helsepersonell har av eget tiltak også plikt til å melde fra til barneverntjenesten, jf helsepersonelloven § 33 første ledd.
 
Formålet med bestemmelsen er å tilrettelegge for at barn får nødvendig oppfølgning og omsorg utover behovet for helsehjelp. 
 
Helsepersonell har her et selvstendig ansvar for å vurdere om barnet er utsatt for eller lever under slike forhold at meldeplikten inntrer.
 
Plikten inntrer når det er ”grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt” eller der barnet har vist ”vedvarende og alvorlige atferdsvansker”. Bestemmelsen viser til barnevernloven §§ 4-10, 4-11, 4-12 og 4-24, og opplysningsplikten er knyttet opp til kriteriene i den enkelte av disse bestemmelsene:
 
§ 4-10 når foreldre ikke sørger for nødvendig helsehjelp til et barn med livstruende eller alvorlig sykdom eller skade.
 
§ 4-11 når foreldre ikke sørger for at et funksjonshemmet barn eller spesielt trengende barn får nødvendig behandling og opplæring
 
§ 4-12 når situasjonen er så alvorlig at vilkårene for å overta omsorgen er tilstede eller situasjonen som beskrevet i § 4-24 når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker.
 
For nærmere om opplysningsplikten til barnevernet ved omskjæring se rundskriv IK 20/2001.
 
”Grunn til å tro” innebærer at helsepersonellet må foreta en viss undersøkelse og vurdering av forholdet. Helsepersonellet må ha etterprøvbare objektive holdepunkter for at de ovennevnte forhold foreligger.
 
I tillegg har helsepersonelloven en plikt til å gi tilsvarende opplysninger etter pålegg fra barnevernet, jf  helsepersonelloven § 33 tredje ledd.
 
Helsepersonell må være oppmerksom på at det kan være situasjoner der melding til barnevernet ikke vil være tilstrekkelig for å avverge skade og hvor det vil foreligge en plikt til å melde fra til politiet etter helsepersonelloven § 31.

Når foreligger opplysningsrett?

Opplysningsretten etter helsepersonelloven § 23 første ledd 4. pkt
Etter helsepersonelloven § 23 første ledd 4 pkt er taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger kan gis videre ”når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig.” Helsepersonell har etter denne bestemmelsen en opplysningsrett, men ingen plikt.
 
Bestemmelsen er en videreføring av tidligere legeloven § 31 annet ledd  (”særlige grunner”) og er ikke ment å innebære noen realitetsendring, kun en presisering av vurderingsteamet.
 
Helsepersonell må også her foreta en konkret interesseavveining av om opplysningene skal gis. Hensynet som taler for å tilsidesette taushetsplikten må tale vesentlig tyngre enn hensyn som taler for å bevare taushet. Det er i praksis lagt til grunn en streng norm for anvendelse av bestemmelsen. Det er bare i helt spesielt alvorlige tilfelle at det kan komme på tale å sette til side taushetsplikten etter denne bestemmelse, jf Ot prp nr.13 (1998-99). Det vil være tilfelle hvor videreformidling av informasjon er egnet til å motvirke skader av et visst omfang. De vurderinger som foretas vil langt på vei være sammenfallende med de vurderinger som foretas etter § 31. Retten etter denne bestemmelsen går imidlertid noe lenger enn plikten etter § 31.
 
Dersom helsepersonell har fått kunnskap om at pasienten er kriminell og til fare for sine omgivelser vil opplysningene om dette kunne gis. Tilsvarende vil helsepersonell kunne gi opplysninger om barnemishandling. Det kan videre være en situasjon der en psykiatrisk pasient er i besittelse av våpen, men hvor situasjonen ikke er akutt eller det kan være at pasienten er i ferd med å kjøre med promille. Et hvert brudd på straffeloven er imidlertid ikke tilstrekkelig for å tilsidesette taushetsplikten. 
 
Bestemmelsen vil også kunne komme til anvendelse der helsepersonellet selv har behov for beskyttelse for eksempel ved en leges hjemmebesøk hos en truende person. Bestemmelsen vil også kunne komme til anvendelse ved behov for beskyttelse av pasienten selv.
 
Helsepersonellet må foreta en konkret vurdering i den enkelte situasjon der skadepotensialet må vurderes opp mot hensynene bak taushetsplikten. I dette ligger det for eksempel vil det være tilfeller der graden av promille, stedet og omstendighetene for øvrig tilsier at hensynene bak taushetsplikten medfører at helsepersonellet har taushetsplikt til tross for faren for at pasienten vil kjøre ulovlig.  

Det må videre legges vekt på hvilken betydning opplysninger fra helsepersonell i den konkrete sak vil ha for å forhindre nye lovbrudd. Der det ikke er fare for nye lovbrudd, er helsepersonellet bundet av sin taushetsplikt. Det vil ikke være adgang for helsepersonell til å gi opplysninger om straffbare forhold, hvor hensynet kun er å anmelde et lovbrudd ut fra straffehensyn. En ambulansesjåfør vil for eksempel være bundet av taushetsplikten og kan ikke oppgi til politiet hvem som kjørte bilen der begge de som var med i bilen var alkoholpåvirket ved en utforkjøring. Justisdepartementet la dette til grunn hva gjaldt den tidligere legeloven § 31. Helsepersonell må i lignende situasjoner være oppmerksom på muligheten for å trekke motsetningsslutninger og må derfor uttale seg med forsiktig.
 
Vurdering blir imidlertid en annen dersom det er fare for fortsatt lovbrudd. Helsepersonellet må for eksempel ta stilling til om oppdaget mishandling er et enkeltstående tilfelle eller en del av systematisk voldsbruk. 
 
Helsepersonellet må også vurdere i hvilken grad pasienten er i stand til å ivareta sine egne interesser. Jo mindre pasienten er i stand til å ivareta sine egne interesser, jo større vil retten til å gi opplysninger være.
 
I tillegg er graden av usikkerhet med hensyn til om handlingen vil gjentas og størrelsen på skadepotensialet, viktige momenter i vurderingen av om det foreligger en opplysningsrett. Jo alvorligere tilfeller, for eksempel skadelig bruk av våpen, jo større vil retten til å gi informasjon være.
 
Generelt om påleggs- og opplysningsplikten
Både ved pålegg fra sosialtjenesten og fra barnevernet om utlevering av opplysninger, må helsepersonellet vurdere konkret hvilke opplysninger som er relevante for det organ som pålegger utleveringen skal kunne ivareta sine oppgaver. Helsepersonell skal ikke utgi flere opplysinger enn formålet tilsier. Det vil således for eksempel sjeldent være aktuelt å utlevere hele journalmaterialet. Det innebærer at organet som gir pålegget må gi helsepersonellet tilstrekkelig informasjon til å vurdere hvilke opplysninger som er relevante.
 
Tilsvarende gjelder ved opplysningsplikten. Det skal ikke gis opplysninger utover det som er nødvendig for å avverge potensiell skade.

Oppsummering


Helsepersonell må være oppmerksom på den plikten de som helsepersonell er ilagt til å avverge skade, samtidig må helsepersonellet foreta en konkret vurdering i det enkelte tilfelle der hensynene bak taushetsplikten vil være et vesentlig moment.

 

Med hilsen


Lars E. Hanssen Kristin Cordt-Hansen
seniorrådgiver