Helsetilsynet

Fra: Statens helsetilsyn
Til: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Dato: 12.12.2014

Vi viser til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets (Bufdir) høringsnotat av 7. oktober 2014 med utkast til faglig veileder for akuttarbeid i institusjon og beredskapshjem.

Statens helsetilsyn ser positivt på at det utarbeides en faglig veileder som gir anvisninger om hva som anses å være god barnevernfaglig praksis for akuttarbeid. Veilederen gir tydelige føringer for hvordan god praksis skal være og vil kunne bidra til bedre kvalitet i akuttilbudet til barn og unge. 

Våre kommentarer til veilederen er begrenset til de høringsspørsmålene hvor vi enten har relevante tilsynserfaring eller der veilederen etter vår vurdering kan tydeliggjøre de faglige kravene til tjenestene slik at disse blir klare for brukere, samarbeidende tjenester og tilsynsmyndigheten. 

Spørsmål 1: Gir veilederen konkret nok veiledning for praksisfeltet?

Under veilederens introduksjon sier Bufdir (side 4, 1. spalte) at Dokumentet uttrykker mål som ligger over forsvarlighetsnivået i akuttarbeidet. Fordi formuleringen kan skape uklarhet om hvilke krav som stilles og hvordan direktoratets anbefalinger er å forstå vil vi fraråde denne formuleringen. 

Etter vår vurdering beskriver veilederen den alminnelig gode barnevernfaglig praksis som må forventes av akuttarbeid.  Den bygger på oppdatert forskningsbasert kunnskap om utsatte barn og unges omsorgs- eller behandlingsbehov og på barn og unges egne erfaringer. Dersom anbefalingene blir fulgt vil barneverntjenesten og/eller akuttiltaket ha en praksis som er forsvarlig og av god kvalitet jf Prop.106 L (2012-2013) side 129. Der det velges løsninger som i vesentlig grad avviker fra anbefalingene i veilederen må dette begrunnes og dokumenteres. Det kan velges andre løsninger dersom det kan dokumenteres at kravet til forsvarlighet er oppfylt. 

Formuleringen er også uheldig fordi flere av kvalitetsmålene i kapittel 2 gir uttrykk for rettigheter og plikter som er eksplisitt forankret i barnevernloven. Ett eksempel på dette er barnets rett til medvirkning, jf. kvalitetsmål nr 3. Både barneverntjenesten og akuttiltaket skal legge til rette for dette. Et annet eksempel er kvalitetsmål 7, hvor det heter at alternativer til bruk av tvang skal søkes og at tvangsbruk skal begrenses. Rettighetsforskriften understreker betydningen av forebyggende arbeid i institusjonen og det vil være uheldig dersom veilederen skaper tvil om dette. 

Vi har sett på hvordan Helsedirektoratet beskriver status på sine faglige veiledere og foreslår følgende som mulig tekst om status: Barnevernloven § 1-4 pålegger tjenester og tiltak å være forsvarlige. Faglige veiledere, anerkjent fagkunnskap og allmenngyldig samfunnsetiske normer inngår som aksepterte grunnlag for vurdering av hva som er faglig forsvarlig. Faglige veiledere er ment som et hjelpemiddel ved avveiningene tjenesteytere må gjøre for å oppnå forsvarlig og god kvalitet i tjenesten. Når det står skal eller i veilederen, betyr det at noe er lov eller regelfestet eller så klart faglig forankret at det sjelden vil være forsvarlig ikke å gjøre som anbefalt. For øvrig er anbefalingene ikke rettslig bindende, men faglig normerende for hva man anser fremmer kvalitet, god praksis og likhet i tjenestene på utgivelsestidspunktet.

 

Dersom Bufdir ønsker en kortere formulering vil vi foreslå følgende: Veilederen beskriver faglige kvalitetsmål som ivaretar forsvarlighetskravet. Dersom det velges løsninger som fraviker fra anbefalingene, må virksomheten påse at disse er tilstrekkelig forankret i anerkjent fagkunnskap og allmenngyldige samfunnsetiske normer og dokumentere at tiltaket likevel er forsvarlig. 

Om behov for dokumentasjon i akuttiltak

Alle kvalitetsmålene i veilederen har et punkt om dokumentasjon hvor det kortfattet angis at enkelte opplysninger skal registreres i tiltakets fagsystem. Det gis imidlertid ikke veiledning om hva det er nødvendig å dokumentere. Tilsynserfaringer viser mangel på dokumentasjon av vurderinger og arbeidsprosesser i kommunal barneverntjeneste. Dette gjør det vanskelig å vite om barna får den tjeneste de har krav på. Etter vår vurdering bør derfor en veileder i god praksis, både for kommunalt barnevern, barneverninstitusjoner og beredskapshjem, inneholde retningslinjer for dokumentasjon. Det bør fremgå at dokumentasjonen, i tillegg til rene registreringer av samtaler, referat og planer, når det er relevant skal inneholde faglige vurderinger og informasjon om at, og hvordan, eventuelle avtaler og planer er fulgt opp.

 

Spørsmål 3: Hva anser høringsinstansen er anbefalt riktig oppholdstid i henholdsvis institusjon og beredskapshjem sett fra barnet/den unges synspunkt?

Barn som er akuttplassert lever i en svært uavklart situasjon med stort behov for rask avklaring. Å tidfeste en generell standard for hvor lang oppholdstiden i en akuttinstitusjon skal være synes imidlertid vanskelig. For det enkelte barn vil vurderingen måtte ta utgangspunkt i individuelle behov og de muligheter som foreligger for en mer varig løsning.  

For å utvikle gode tiltakskjeder er det nyttig, som direktoratet her gjør, å fastsette mål for lengde på opphold i en akuttinstitusjon.  Dersom en standard frist brukes til å flytte barn hjem for tidlig eller til andre midlertidige tiltak vil det imidlertid kunne være skadelig for det enkelte barn.

Varighet på opphold i akuttiltak påvirkes blant annet av tilgang på andre plasseringstiltak. Dersom direktoratet anbefaler at det skal være et mål at barn ikke skal oppholde seg i en akuttinstitusjon utover 4 uker vil dette kreve at det øvrige tiltaksapparatet utvikles. 

Spørsmål 5: Oppfattes veilederen å være i tråd med ansvars- og oppgavefordelingen mellom barneverntjenesten og barnevernets 2.linjetjeneste?

Godt barnevernfaglig akuttarbeid i institusjoner og beredskapshjem krever et tett og nært samarbeid med kommunal barneverntjeneste. Noen steder i veilederen fremstår det som utydelig hvem som har det formelle beslutningsansvar i saken og det kommunale ansvaret er i liten grad omtalt. Eksempelvis er det under kvalitetsmål 10 i veilederen anbefalt at tiltaket skal invitere barneverntjenesten inn i alle relevante prosesser. Med en slik beskrivelse kan det oppfattes som om det er institusjonen eller Bufetat som har det formelle ansvar for beslutninger og fremdrift i saken, mens dette i hovedsak er et kommunalt ansvar. For å unngå uklarhet og misforståelser vil Statens helsetilsyn anbefale at forholdet mellom akuttiltaket og kommunal barneverntjenestes ansvarsområde ved akuttplasseringer beskrives tydeligere.

Spørsmål 6: Er barneverntjenesten og barnevernets 2.linjetjeneste hensiktsmessige begreper?

Vi er enig i at det er behov for et begrepsapparat som tydeliggjør forskjellene mellom statlig og kommunalt barnevern.  Hvilke begrep man skal bruke er etter vår vurdering underordnet at begrepenes innhold blir klargjort.  

Til slutt vil vi igjen understreke at vi er glad for at Bufdir har utarbeidet denne veilederen.  Barnevernfeltet har, slik vi ser det, stort behov for denne typen oppdaterte faglige veiledere.

 

Med hilsen

 

Jo Kittelsen etter fullmakt
assisterende direktør 

Kari Indahl
seniorrådgiver

 

Brevet er godkjent elektronisk og sendes derfor uten underskrift

Saksbehandler: Kari Indahl, tlf. 21 52 99 46