1. Tilsynets formål, avgrensninger og tema

Delirium er en akutt forvirringstilstand som påvirker bevissthet og oppmerksomhet. Formålet med dette landsomfattende tilsynet i spesialisthelsetjenesten 2026-2027 er å bidra til økt identifisering, forebygging og behandling av delirium hos eldre pasienter innlagt på sykehus. Tilsynet er en del av Helsetilsynets tilsynssatsing på helse- og omsorgstjenester til eldre i perioden 2024-2027. 

I denne veilederen bruker vi sykehus som hovedbegrep for de virksomhetene som gir behandling. Organisasjonsformen juridisk er helseforetak (HF), og dette begrepet bruker vi under kapittelet rettslige rammer.

I tilsynet skal sykehusene gjennomføre tre egenkartlegginger, og statsforvalterne skal arrangere tre regionale samlinger. Innholdet i samlingene tar utgangspunkt i resultatene fra egenkartleggingene og status for sykehusenes kvalitetsforbedringsarbeid knyttet til temaet for tilsynet.

Tilsynet skal støtte opp under sykehusenes plikt til å arbeide systematisk med kvalitetsforbedring. Det skal bidra til at sykehusene identifiserer pasienter med delirium ved hjelp av screeningsverktøy, og at de iverksetter nødvendige forebyggende og behandlende tiltak. Tilsynet legger vekt på sykehusenes ansvar for å følge med på egen praksis, evaluere og korrigere tjenesteytingen. Dette er i tråd med Helsetilsynets og statsforvalternes felles strategi for 2025-2035, der målet er å være en pådriver for forbedringsarbeid som reduserer risiko i tjenestene.

Tilsynet retter seg mot et område med kjent risiko for svikt. Delirium hos eldre sykehuspasienter blir ofte ikke oppdaget. En norsk studie publisert i 2024 som fulgte pasienter født mellom 1925 og 1927 innlagt på sykehus, viste at om lag en tredjedel av pasientene over en periode på ca. 12 år hadde hatt delirium. En journalbasert gjennomgang avdekket ni ganger flere deliriumepisoder enn det som ble kodet for (ICD10 kode F05) (1). 

Tilsynet retter seg mot pasienter over 75 år fordi risikoen for delirium øker med alderen. Det omfatter pasienter innlagt i somatiske enheter/seksjoner, inkludert akuttmottak og utvalgte medisinske og kirurgiske sengeposter. Enheter/seksjoner innen rus og psykiatri inngår ikke. Tilsynet omfatter heller ikke pasienter i overgangen mellom sykehus og primærhelsetjenesten. 

Det legges særlig vekt på identifisering av pasienter som har delirium eller som har økt risiko for å utvikle det. Når sykehusene fanger opp disse pasientene, kan de sette inn forebyggende tiltak eller starte behandling uten unødig forsinkelse.  Dette kan bidra til økt pasientsikkerhet, kortere sykehusopphold og redusere belastningen for pasienter, pårørende og helsetjenesten. For pasientene kan god forebygging og behandling føre til lavere risiko for forverring, færre komplikasjoner og bedre livskvalitet. For sykehusene kan dette bety kortere liggetid, mer effektiv ressursbruk og samlet sett redusere de totale helsekostnadene.

Pasienter med delirium kan oppleve hallusinasjoner og/eller vrangforestillinger, desorientering, hukommelsesvansker og andre tegn til kognitiv svikt. Symptomene utløses av somatisk sykdom, skade eller medikamenter og kan variere fra lette til alvorlige og vedvarende. Delirium opptrer i to hovedformer: 

• Hyperaktivt delirium: Pasienten er preget av uro, rastløshet og agitasjon. Det høye aktivitetsnivået kan være utmattende både for pasienten og for ansatte.
• Hypoaktivt delirium: Pasienten er vanligvis stille og oppleves som døsig og apatisk. Pasientene har nedsatt motorikk og gir liten respons.

Hypoaktivt delirium blir ofte oversett fordi tilstanden er vanskelig å oppdage. Pasienter med hypoaktivt delirium har også en dårligere prognose enn de med hyperaktivt delirium. Enkelte pasienter kan veksle mellom hyperaktivt og hypoaktivt delirium gjennom sykdomsforløpet (2).

Risikoen for å utvikle delirium avhenger både av pasientens sårbarhet, også kalt predisponerende faktorer, og av utløsende årsaker. De viktigste predisponerende faktorene er høy alder, skrøpelighet, kognitiv svikt eller kronisk organsykdom. Utløsende faktorer kan være akutt sykdom, skade eller kirurgi. Jo mer sårbar pasienten er, desto mindre skal til av utløsende påvirkninger før delirium oppstår (2).

Pasienter som utvikler delirium, kan få flere komplikasjoner og lengre liggetid på sykehus. Mange pasienter spiser og drikker mindre enn vanlig, blir dårligere mobilisert og kan miste funksjonsevne. Delirium er assosiert med økt risiko for demens, og ubehandlet delirium er forbundet med økt dødelighet både under og etter sykehusoppholdet. Pasienter og pårørende beskriver delirium som en skremmende opplevelse, og mange sliter med opplevelser de har vanskelig for å forstå (2). Delirium utfordrer både pasientsikkerheten og sykehusene, og kan føre til betydelige menneskelige og økonomiske kostnader.

For at sykehusene skal kunne iverksette forebyggende og behandlende tiltak, må de identifisere pasienter som har delirium eller er i risikogruppen. Dette kan gjøres ved hjelp av screeningverktøy, som for eksempel 4AT (3) eller CAM (4).

Selv om delirium er vanlig, er tilstanden underdiagnostisert, og det mangler nødvendig kunnskap, oppmerksomhet og systemer for å identifisere, forebygge og behandle delirium. God pasientoppfølging innebærer å oppdage risiko tidlig og sette i gang tiltak raskt. Studier viser at delirium ofte kan forebygges med enkle tiltak. Eksempler på tiltak kan være å legge til rette for god søvn, mobilisering, ernæring og involvering av pårørende (5). 

Tiltakene for å forebygge delirium er ofte de samme som brukes i behandlingen. Dette krever en helhetlig og tverrfaglig tilnærming. For pasienter med delirium, eller høy risiko for delirium, skal utløsende årsaker som infeksjoner og skader identifiseres og behandles raskt. Smertebehandling er også et viktig tiltak, både i forebygging og behandling av delirium.