2. Meldte beslutninger om skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner

Statsforvalteren skal gjennomgå og følge opp meldinger om skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner.

Kommunen skal nedtegne og oversende beslutning om skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner (§ 9-5 tredje ledd bokstav a), jf. § 9-7 første ledd. Statsforvalteren vil også kunne motta meldinger om mer planlagte og gjentakende skadeavvergende tiltak i gjentatte nødssituasjoner. Dette kan være aktuelt i påvente av ferdig utarbeidet og godkjent vedtak om planlagte skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner (§ 9-5 tredje ledd bokstav b).

Statsforvalteren kan bestemme at meldinger om skadeavvergende tiltak ikke må sendes umiddelbart etter gjennomføring, for eksempel hvis det er omfattende eller mange tiltak. (jf. § 9-7 første ledd fjerde setning). Statsforvalteren kan da vurdere at det er hensiktsmessig med en samlet oversendelse. En beslutning om samlet oversendelse bør begrenses til de situasjoner hvor innholdet i meldingene er forutsigbare, det vil si:

• det er samme tiltak som benyttes hver gang
• det er kjent for alle involverte hvilke situasjoner som utløser behov for tiltaket

Statsforvalteren må påse at kravene til kommunens saksbehandling er oppfylt også ved samlede oversendelser (se § 9-7 tredje ledd bokstavene a-e og i). Kommunen skal ved oversendelsen også være i gang med å vurdere å fatte vedtak om planlagte skadeavvergende tiltak i gjentatte nødssituasjoner (§ 9-5 tredje ledd bokstav b) i samarbeid med spesialisthelsetjenesten.

Dersom det gjennomføres andre tiltak og/eller tiltaket benyttes i andre situasjoner enn forventet, skal statsforvalteren kreve at slike meldinger ikke inngår i den samlede oversendelsen, men sendes straks etter at de er nedtegnet. Slik informasjon kan gi grunnlag for særskilt oppfølging.

Den overordnede faglige ansvarlige i kommunen må sende en skriftlig forespørsel om samlet oversendelse og forklare hvorfor. Statsforvalteren skal svare skriftlig, med kopi til verge og/eller pårørende. Statsforvalteren må samtidig informere om at beslutningene må gjøres tilgjengelig for pårørende og for verge (hvis verge er oppnevnt).

Det er ikke nærmere regulert hvordan statsforvalteren skal følge opp meldinger, men ansvaret må sees i sammenheng med tilsynsrollen, jf. hol. § 12-3.

Gjennomgangen av meldinger har tre formål:

• å påse at vilkårene for bruk av skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner var oppfylt i den aktuelle situasjonen
• å påse at meldingen også straks er sendt til overordnet faglig ansvarlig for tjenesten, verge (der verge er oppnevnt for å ivareta brukerens personlige forhold) og nærmeste pårørende og
• å bruke meldingene som grunnlag for å følge med på og å vurdere om det er behov for videre oppfølging.

Meldingene kan gi informasjon om kommunens styring av tvang og makt etter kapittel 9. De kan også gi et bilde av kommunens generelle styring av tjenestene til personer med utviklingshemming. Informasjonen i meldingen kan gi grunnlag for ulike former for oppfølgingsaktiviteter. Statsforvalteren kan som hovedregel legge til grunn at vilkårene om at brukeren har diagnose utviklingshemming og at hendelsen har skjedd som ledd i tjenester (etter § 3-2 nr. 6 bokstavene a til c og § 3-6 første ledd nr. 2) er innfridd, og må ikke innhente dokumentasjon på dette.

Som tilsynsmyndighet skal statsforvalteren følge med på om kommunen:

• benytter tvang og makt som er ulovlig
• arbeider for å forebygge behov for bruk av tvang og makt
• arbeider for å finne andre løsninger enn bruk av tvang og makt
• arbeider med å regulere gjentakende tvang og makt i vedtak og fatter nye vedtak der det er behov for en videreføring

For å bidra til å hindre at ulovlig bruk av tvang og makt gjentar seg er det viktig at statsforvalteren gjennomgår meldinger så raskt som mulig og senest innen én måned etter at melding er mottatt. Gjennomgangen skal registreres i NESTOR når den første gjennomgangen av meldingen er gjort. Hva som skal registreres fremgår av registreringsbildet.

Statsforvalteren skal vurdere om vilkårene i § 9-5 for bruk av skadeavvergende tiltak var oppfylt i den konkrete situasjonen. Dette innebærer å vurdere:

• om andre løsninger ble forsøkt, eller om det er begrunnet hvorfor det var et særlig tilfelle og om tiltaket/tiltakene var faglig og etisk forsvarlige
• hvor inngripende tiltaket var
• om tiltaket gikk lengre enn det som var nødvendig for formålet og
• om tiltaket var nødvendig for å hindre eller begrense vesentlig skade

Videre må statsforvalteren forsikre seg om at beslutningen ikke gjaldt bruk av mekaniske tvangsmidler for å hindre skade på andre, jf. rundskrivet kapittel 4.6.2.2, og at eventuell skjerming kun har vært gjennomført i et ordinært beboelsesrom med ulåst dør og kun unntaksvis med låst dør av sikkerhetsmessige grunner, jf. § 9-6 andre ledd jf. rundskrivet kapittel 4.6.3.

Hvor grundig gjennomgangen av meldinger skal være, avhenger av flere faktorer. For eksempel kan det ha betydning

• om det er kommet inn klage eller er uttrykt motstand fra brukeren, nærmeste pårørende og/eller verge på tvangstiltaket og/eller tjenesten
• om statsforvalteren har kunnskap om brukeren og tjenestestedet fra tidligere
• om det er melding om tvang overfor en bruker som ikke tidligere er kjent
• om det er gjentagende meldinger om bruk av tvang og makt overfor en bruker
• type og omfang av tvangstiltakene (alvorlighet, inngrepets art)
• om de meldte tiltakene overfor brukeren er endret fra tidligere meldinger om bruk av tvang (for eksempel er mer inngripende)
• om det meldte tvangstiltaket i nødssituasjon kommer i tillegg til tiltak regulert i godkjent vedtak

I utgangspunktet vil ikke en brukers reduserte evne til egenomsorg nødvendigvis føre til en konkret nødssituasjon med fare for vesentlig skade. I noen situasjoner vil vilkåret om vesentlig skade likevel være oppfylt. Rundskrivet fra Helsedirektoratet gir noen konkrete eksempler på nødssituasjoner som kan oppstå som følge av manglende egenomsorg, hvor det kan være nødvendig å iverksette tiltak etter bokstav a for å hindre eller begrense vesentlig skade (se kapittel 4.5.6.2).

Finner statsforvalteren at tiltaket som blir benyttet er i strid med loven, skal statsforvalteren påpeke lovbruddet overfor virksomheten og be virksomheten sikre at det ikke gjentar seg.

Dersom det avdekkes at formålet med det meldte tiltaket er å dekke brukerens grunnleggende behov (§ 9-5 tredje ledd bokstav c), skal statsforvalteren veilede kommunen om at tiltaket ikke kan anses å være et skadeavvergende tiltak i nødssituasjon, og heller ikke skal meldes som det. Statsforvalteren må samtidig informere om at dersom tiltaket vurderes som nødvendig i fremtiden, må kommunen straks utrede andre løsninger og eventuelt fatte vedtak om tiltak etter § 9-5 tredje ledd bokstav c. Statsforvalteren må be overordnet faglig ansvarlig om en plan for arbeidet med vedtak, eventuelt om nytt vedtak der det tidligere har vært et godkjent vedtak.

Dersom statsforvalteren ser at det er svikt i kommunens rutiner på området, bør statsforvalteren vurdere tilsynsmessig oppfølging.

En viktig del av tilsynsansvaret er å påse at kommunen ikke benytter hjemmelen for skadeavvergende tiltak i enkeltstående nødssituasjoner som erstatning for vedtak (§ 9-5 tredje ledd bokstav b) når tiltaket fremstår som planlagt. Der det kommer inn flere meldinger om bruk av samme tiltak overfor en bruker, må statsforvalteren undersøke om ansvarlige i kommunen utreder andre løsninger enn tvang, og om de har sendt henvisning til spesialisthelsetjenesten om bistand (se rundskrivet kapittel 4.5.6.3).

Statsforvalteren bør følge opp med å be om en redegjørelse når kommunen, med eller uten hjelp fra spesialisthelsetjenesten, har funnet andre løsninger og det derfor ikke er behov for vedtak. Hvis andre løsninger ikke fungerer, må statsforvalteren skrive til kommunen og sette en frist for å utarbeide vedtak.

Det kan være tilfeller der det er uenighet mellom kommunen, spesialisthelsetjenesten og statsforvalteren om det er behov for å fatte vedtak. Om statsforvalteren har bekymring for at det benyttes tvang, og vedtak uteblir, kan statsforvalteren vurdere tilsyn for å avklare situasjonen.

Om statsforvalteren finner brudd på saksbehandlingsreglene må det vurderes om disse manglene har betydning for om tvangsbruken er rettsstridig eller ikke. Det er større grunn til bekymring i tilfeller der det dreier seg om gjentakende feil og ikke enkeltstående tilfeller.

Meldinger som er så utilstrekkelig opplyst at det ikke lar seg gjøre å føre noen form for kontroll med innholdet, skal følges opp gjennom kontakt med kommunen.

Meldinger som ikke viser om kopi er sendt til nærmeste pårørende eller verge, må også følges opp. Dette sikrer at de som har klagerett får mulighet til å vurdere innholdet i meldingen.

Der nærmeste pårørende ikke ønsker å få tilsendt meldingene, gir rundskrivet kapittel 4.7.3.2 anvisning på hvordan opplysningspliktenkanløses.Vergerkanikkeunndra segåmottameldinger.

Statsforvalteren må undersøke daglig ansvarlig sin vurdering og oppfølging av hendelsen i etterkant. I motsatt fall må statsforvalteren vurdere om det er grunnlag for oppfølging, og på hvilken måte.

Statsforvalteren må foreta en helhetlig vurdering av om det er nødvendig med oppfølging. I vurderingen vil meldingenes innhold og øvrig kjennskap til tvangsbruken, brukeren, virksomheten og kommunen ha betydning. Slik informasjon kan blant annet ha kommet fra tilsyn, klagesaker eller henvendelser fra bruker, verge, nærmeste pårørende, kommunen eller spesialisthelsetjenesten.

Når statsforvalteren tar kontakt med kommunens ledelse, må overordnet faglig ansvarlig for kapittel 9 kontaktes, eller gjøres kjent med den kontakt statsforvalteren eventuelt har hatt med andre enheter i kommunen.

Dersom statsforvalteren oppdager at meldingen gjelder en person som ikke har diagnosen psykisk utviklingshemming eller at tiltaket ikke er gjennomført som ledd i helse- og omsorgstjenester, må virksomheten gjøres kjent med at tvangen faller utenfor kapittel 9. Statsforvalteren bør så langt som mulig veilede kommunen om hvilket regelverk det er aktuelt å vurdere tiltak mot. Dersom statsforvalteren får meldinger om nødvendig helsehjelp gitt ved tvang, jf. kapittel 4A i pasient- og brukerrettighetsloven, bør informasjonen videreformidles til ansvarlige for dette området hos statsforvalteren.

Hvis Statsforvalteren mottar meldinger om tiltak som ikke er å regne som bruk av tvang og makt, skal dette følges opp overfor kommunen.