4. Veiledning til statsforvalterens vurdering og konklusjon

Temaet for tilsynet er bredt og rommer mange aspekter av tjenestens praksis. Statsforvalteren må sikre at faktagrunnlaget er tilstrekkelig til å kunne vurdere om de angitte målepunktene for god praksis er oppfylt. Til hjelp for å holde oversikt over innhentet informasjon underveis, er det utarbeidet en matrise, se vedlegg x (ikke publisert på internett). 

Når statsforvalteren skal vurdere om et målepunkt for god praksis er oppfylt, må det derfor være høyere sannsynlighet for at målepunktet er oppfylt enn at det ikke er det. Samtlige kilder må ses i sammenheng og supplere hverandre for å kunne konkludere med hva som er mest sannsynlig. I den sammenheng må statsforvalteren gjøre en vurdering av kildens tyngde. For eksempel vil ikke mangelfull journalføring nødvendigvis gi et tilstrekkelig bilde av praksis, og informasjon fra journal må derfor vurderes sammen med informasjon fra intervjuene og fra pasientundersøkelsen. For å konkludere med om kommunen yter forsvarlige helsetjenester til målgruppen er det derfor viktig å sammenholde flere informasjonskilder, og ikke basere konklusjonen på en kilde alene.

Målepunktene i veilederens kapittel 2 er angivelse av god praksis. Der målepunktene er oppfylt er også forsvarlighetskravet oppfylt. Statsforvalteren må gjøre konkrete vurderinger av om eventuelle avvik fra målepunkter innebærer at forsvarlighetskravet er brutt. Det er viktig at statsforvalteren vurdere det totale bildet. Dette innebærer å se de ulike funnene i sammenheng for å vurdere om pasientene blir fulgt opp på en systematisk måte. Der statsforvalteren har funn som tyder på svikt i oppfølgingen av pasienten, må det tas stilling til om at det er et enkeltstående tilfelle eller er gjentakende svikt. I en slik vurdering er det mest sentrale hvilken konsekvens avviket har for pasientene.

Dersom statsforvalteren vurderer at enkeltfunn ikke er alvorlig nok til å utgjøre et brudd på forsvarlighetskravet, kan likevel det totale bildet vise at hjemmetjenesten drives med for stor risiko. Dette gjelder for eksempel der praksis er personavhengig, og det samtidig er mangelfull dokumentasjon av observasjoner av pasienten. Kommunen vil da ha en begrenset mulighet til å følge med på om de hjemmeboende får dekket grunnleggende behov og til å iverksette nødvendige tiltak.

Der det ikke er avdekket lovbrudd skal statsforvalteren konkludere med:

Det ble ikke avdekket lovbrudd i dette tilsynet.

Der det er avdekket lovbrudd skal formuleringen beskrives så presist som mulig, slik at lovbrudd ikke oppfattes som mer omfattende enn det i realiteten er. Statsforvalteren kan konkludere med lovbrudd både der hvor praksis ikke er i henhold til forsvarlighetskravet, og der virksomheten drives med for høy risiko.

Der det er avdekket at praksis ikke er i henhold til forsvarlighetskravet, skal det presiseres hvor i praksis det svikter. Det vil for eksempel si om svikten gjelder både praksis for å følge med på forverring og for å iverksette nødvendig tiltak, eller om svikten kun handler om å iverksette nødvendige tiltak. Det skal videre gå fram av konklusjonen hvordan svikt i praksis henger sammen med svikt i kommunens styring, og hva denne svikten går ut på.

Der det konkluderes med lovbrudd som følge av at hjemmetjenesten drives med for høy risiko, skal det gå tydelig fram av konklusjonen hva svikten i styringen går ut på.

Både for konklusjoner hvor det er avdekket at praksis er i strid med forsvarlighetskravet og for konklusjoner hvor det er for høy risiko for svikt, skal det gis en beskrivelse av hvilke konsekvenser svikten har for om pasienten får dekket sine grunnleggende behov.