2 Statsforvalternes tilsynsaktiviteter på barnevernsområdet

I denne delen presenterer vi statistikk som belyser statsforvalterens tilsynsaktiviteter på barnevernsområdet. Flere av tallene er også presentert i Helsetilsynets årsrapport 2025. Som følge av etterregistreringer og oppdateringer i fagsystemene kan enkelte tall avvike fra det som tidligere er presentert i årsrapporten og tilsynsmeldinger.

Statsforvalternes tilsynsansvar følger av barnevernsloven § 17-3.  Formålet med tilsynet er å bidra til å styrke kvaliteten i barnevernet og til at barnevernsmyndighetene ivaretar barn og foreldres rettssikkerhet og yter forsvarlige tjenester og tiltak, jf. § 17-1.

Tilsyns- og klagesakene som omtales i denne rapporten gir et begrenset innblikk i barnevernets virksomhet. I 2025 mottok 42 550 barn og unge tiltak fra barnevernet. [4] Om lag to av tre fikk hjelpetiltak i hjemmet, som veiledning, støttekontakt, miljøterapeutisk oppfølging eller avlastning. Rundt 14 300 barn og unge bodde utenfor hjemmet, enten i fosterhjem, beredskapshjem, barnevernsinstitusjon eller andre plasseringsformer. Fosterhjem er den klart største plasseringsformen, mens i underkant av 1800 barn bodde i barnevernsinstitusjon i kortere eller lengre perioder i løpet av året. [5]  

[4] Ein liten auke i bekymringsmeldingar – SSB

[5] 13939: Barn og unge med tiltak i løpet av året og per 31. desember, etter alder og tiltakskategori (K) 2015-2025

I 2025 ble det behandlet 2069 tilsynssaker, en økning på 15 prosent fra 2024 og 36 prosent fra 2023. De fleste sakene gjaldt kommunal barnevernstjeneste (87 prosent), mens 7 prosent gjaldt barnevernsinstitusjoner og 6 prosent Bufetat.

Tabell 1 viser fordelingen av tilsynssaker etter tilsynsobjekt og behandlingsmåte. De fleste sakene avsluttes uten videre tilsynsmessig oppfølging, med veiledning eller oversendelse til virksomheten. I 2025 gjaldt dette 83 prosent av tilsynssakene. Økningen i antall tilsynssaker fra 2024 til 2025 skyldes i hovedsak en økning i saker som ble avsluttet på disse måtene.

Behandlingsmåte 5, der statsforvalteren utreder og avgjør saken, ble brukt i 12 prosent av sakene i 2025. Dette tilsvarte 250 saker, en nedgang fra 302 saker i 2024. Nedgangen var særlig knyttet til færre saker mot Bufetat om bistandsplikt.

Statsforvalterne behandlet i tillegg 1295 klagesaker i 2025, hvorav 501 gjaldt kommunal barnevernstjeneste og 794 gjaldt barn på institusjon etter barnevernsloven kapittel 10.

I det følgende presenteres aktiviteten fordelt på kommunalt barnevern, statlig barnevern, og institusjonsbarnevernet.

Dette delkapitlet gir en oversikt over statsforvalternes tilsyns- og klagesaker knyttet til kommunal barnevernstjeneste, og beskriver sentrale utviklingstrekk de siste årene.

Figur 1 Årlig  antall klagesaker og tilsynssaker med kommunalt barnevern

Vi viser utviklingen fra 2023, da endringer i registreringspraksisen for tilsynssaker gjør det vanskelig å sammenligne med tidligere år.

Fra 2023 til 2025 økte antallet registrerte tilsynssaker som gjelder kommunalt barnevern fra 1334 til 1794, tilsvarende en vekst på om lag 34 prosent.

Økningen er størst i de største embetene. Statsforvalteren i Østfold, Oslo, Buskerud og Akershus har høyest volum, med en økning fra 463 til 589 saker. Også statsforvalterne i Vestland, Rogaland og Trøndelag har hatt tydelig vekst.

Også antallet klagesaker økte betydelig i perioden, fra 219 saker i 2023 til 490 i 2025. Antallet klagesaker er dermed mer enn doblet på to år.

Nedenfor beskrives fordelingen mellom behandlingsmåtene og utviklingen over tid.

Figur 2 Årlig antall tilsynssaker som gjelder kommunalt barnevern, fordelt på behandlingsmåte

De fleste tilsynssakene avsluttes uten videre tilsynsmessig oppfølging. I 2025 gjaldt dette 88 prosent av sakene.

Økningen i antall tilsynssaker gjelder i hovedsak disse sakene, det vil si saker som avsluttes med veiledning eller oversendelse til virksomheten (behandlingsmåte 1 og 2).

Behandlingsmåte 3 ble brukt i 4 prosent av sakene, mens 8 prosent ble utredet og avgjort av statsforvalteren (behandlingsmåte 5).

Figur 3 Fordeling av tilsynssaker med kommunalt barnevern etter behandlingsmåte og statsforvalter, 2025. Prosent

Det er variasjon i bruken av behandlingsmåter mellom statsforvalterne. Behandlingsmåte 1 og 2 dominerer i alle embeter, men fordelingen mellom dem varierer.

De øvrige behandlingsmåtene utgjør små andeler, med begrenset variasjon.

Det er samtidig stor forskjell på hvor mange tilsynssaker embetene behandler, og like prosentandeler kan derfor representere svært ulikt antall saker (se tabell 2 for antall saker per embete).

Helsetilsynet vurderer at det er behov for å følge nærmere med på hvordan alvorlighet og risiko vurderes og prioriteres i statsforvalternes håndtering av tilsynssaker, særlig i lys av at de fleste sakene avsluttes uten videre tilsynsmessig oppfølging.

I 2025 ble det konkludert med minst ett lovbrudd i 60 prosent av sakene som ble behandlet etter behandlingsmåte 5, der statsforvalter utreder og avgjør om det foreligger lovbrudd. De vanligste lovbruddene gjaldt gjennomføring og avslutning av undersøkelser (bvl. §§ 2-2 og 2-5), etterfulgt av vurdering av barnets beste (bvl. § 1-3) og barnets rett til medvirkning (bvl. § 1-4). Dette kommer frem av figuren under.

Figur 4 De fem vanligste vurderte bestemmelsene og utfall i tilsynssaker rettet mot kommunalt barnevern med behandlingsmåte 5 i 2025

Når alle tilsynssakene som gjaldt kommunal barnevernstjeneste ses under ett, uavhengig av behandlingsmåte, er melding og undersøkelse, saksbehandling, samarbeid med barnet og familien og oppfølging av tiltak de temaene statsforvalterne oftest har registrert.

I om lag to av tre saker har statsforvalteren registrert flere temaer. De vanligste kombinasjonene er melding og undersøkelse sammen med saksbehandling og samarbeid, eller melding og undersøkelse sammen med oppfølging av tiltak. Dette viser at sakene ofte berører flere kjerneprosesser samtidig, og at spørsmål om undersøkelse, saksbehandling, tiltak og samarbeid henger tett sammen.

I dette avsnittet presenteres utviklingen i klagesaker knyttet til vedtak fattet av kommunal barnevernstjeneste, herunder omfang, utfall og hva sakene gjelder.

Figur 5 Utfall i realitetsbehandlede klagesaker som handler om vedtak fattet av kommunal barnevernstjeneste

Figuren viser utfall av realitetsbehandlede klagesaker knyttet til vedtak i kommunal barnevernstjeneste.

I flertallet av sakene vurderer statsforvalteren at det ikke er grunnlag for å endre barnevernstjenestens vedtak. I 2025 ble 71 prosent av vedtakene stadfestet, det vil si at statsforvalter vurderte vedtaket som gyldig og ikke endret det. 23 prosent av vedtakene ble opphevet eller sendt tilbake til barnevernstjenesten for ny behandling, mens klager fikk helt eller delvis medhold i 6 prosent av sakene.

Andelen saker der klager får helt eller delvis medhold har vært lav gjennom hele perioden, og har variert mellom 2 og 7 prosent.

Figur 6 Klagesaker på enkeltvedtak fattet av kommunal barnevernstjeneste, fordelt på vurderte bestemmelser, 2024 og 2025

Statsforvalterne vurderte oftest saker etter barnevernsloven § 3-1 om frivillige hjelpetiltak (27 prosent av sakene). Deretter fulgte saker etter § 15-11 om økonomisk godtgjørelse og utgiftsdekning for fosterforeldre (17 prosent), § 3-6 om hjelpetiltak for ungdom (16 prosent) og § 2-5 om henleggelse etter undersøkelse (15 prosent). Kategorien «andre rettigheter» utgjorde 13 prosent.

Den største økningen fra 2024 sees i klager på hjelpetiltak til unge over 18 år (ettervern) og i klager knyttet til henleggelse etter undersøkelse, samt en viss økning i saker om «andre rettigheter».

Klagene gjelder ofte innholdet i hjelpen og økonomiske forhold knyttet til tiltak. I saker om hjelpetiltak dreier klagene seg blant annet om avslag på økonomisk støtte, nedtrapping eller avslutning av tiltak og uenighet om hvor omfattende hjelpen skal være, hvilket tiltak som skal tilbys og hvor lenge tiltaket skal vare. Klagene gjelder også spørsmål om samtykke og saksbehandling.

I ettervernssaker er det som regel ungdommen selv som klager, ofte på videreføring av tiltak etter fylte 18 år, botiltak eller økonomisk støtte. Klager i fosterhjemssaker gjelder særlig utgiftsdekning og godtgjøring, mens «andre rettigheter» omfatter blant annet spørsmål om partsstatus, klageadgang og innsyn.

Klager knyttet til undersøkelser gjelder ofte henleggelse, fristbrudd og manglende begrunnelse eller faktagrunnlag.

Temaene statsforvalterne har registrert i tilsynssakene, gjelder ofte melding og undersøkelse, saksbehandling, samarbeid med barnet og familien og oppfølging av tiltak. Klagesakene gjelder blant annet hjelpetiltak, ettervern og henleggelse av undersøkelser.

Tilsyns- og klagesakene gir ulik informasjon om barnevernets arbeid. De fleste tilsynssakene avsluttes uten at statsforvalteren utreder og avgjør om det foreligger lovbrudd. Hvilke saker statsforvalteren undersøker nærmere, avhenger blant annet av hvor alvorlig saken er og hvilken risiko den innebærer for barnet. At det ofte blir konkludert med lovbrudd i sakene som utredes må ses i lys av dette. I klagesakene vurderer statsforvalteren vedtak som noen har klaget på. De fleste vedtakene blir stadfestet, og klager får helt eller delvis medhold i en liten andel av sakene.

Den nasjonale barnevernsstatistikken gir et bredere bilde av utviklingen på området. Statistikken viser at færre meldinger går videre til undersøkelse, og at en lavere andel av undersøkelsene enn tidligere fører til tiltak. [6]  Samtidig har antallet saker som går direkte til behandling i barneverns- og helsenemnda økt.

Det er ikke grunnlag for å trekke en direkte sammenheng mellom disse utviklingstrekkene, og tilsyns- og klagesakene. Materialet viser heller ikke hvor utbredt utfordringene er i barnevernet. Samlet gir kunnskapskildene likevel grunn til fortsatt oppmerksomhet på meldinger, undersøkelser og hjelpetiltak.

[6] Bufdir. Bekymringsmeldingar og undersøkingar | Bufdir

I 2025 ble det registrert totalt 126 tilsynssaker rettet mot Bufetat. 90 av disse sakene handlet om Bufetats brudd på bistandsplikten. Sakene ble i hovedsak behandlet etter en forenklet variant av behandlingsmåte 5, der vurderingen var avgrenset til om Bufetat hadde overholdt bistandsplikten i den konkrete saken.

Antall tilsynssaker som gjelder Bufetats brudd på bistandsplikten økte markant fra 46 i 2023 til 140 i 2024, før det gikk ned til 90 i 2025. Til tross for nedgangen er nivået i 2025 fortsatt betydelig høyere enn i årene før 2024. Samtidig er andelen saker der det konkluderes med lovbrudd høy, og var 89 prosent i 2025.

Utviklingen de siste årene viser også en endring i hva sakene gjelder. I 2024 dominerte saker der barn trengte et akutt institusjonstilbud, mens disse gikk markant ned i 2025. Parallelt øker antallet saker som gjelder fosterhjem betydelig.

Samlet sett peker utviklingen på vedvarende utfordringer i oppfyllelsen av bistandsplikten, med potensielt alvorlige konsekvenser for barn som trenger tiltak. Dette omtales og utdypes ytterligere i rapportens tema om Bufetats bistandsplikt og barn som venter på tiltak.

I det følgende presenteres statsforvalternes tilsynsaktiviteter rettet mot barnevernsinstitusjoner som skiller seg fra tilsynet med kommunale tjenester både i type oppgaver og omfang av kontrollaktiviteter.

Tabellen gir en samlet oversikt over statsforvalternes tilsynsaktiviteter rettet mot barnevernsinstitusjoner, omsorgssentre og sentre for foreldre og barn. Aktiviteten omfatter blant annet stedlige tilsyn, behandling av tilsynssaker, kontroll av protokollførte enkeltvedtak om tvang, inngrep og innskrenkninger (omtalt som tvangsprotokoller i denne rapporten), og behandling av klagesaker.

I 2025 ble det behandlet totalt 138 tilsynssaker og 794 klagesaker knyttet til barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre. Statsforvalterne har en forskriftsfestet plikt til å kontrollere alle tvangsprotokoller, og gjennomgikk i 2025 over 15 200 slike protokoller.

I tillegg ble det gjennomført 977 av totalt 1135 forskriftsfestede stedlige tilsyn. Samlet viser dette et omfattende tilsynsarbeid med både løpende kontroll og planlagte tilsyn.

Tilsyn med barnevernsinstitusjoner er en lovpålagt oppgave. Statsforvalteren skal løpende vurdere behovet for ulike tilsynsaktiviteter ved den enkelte institusjon basert på risikovurderinger. Minstekravet til stedlig tilsyn er minst to ganger årlig, og minst fire ganger årlig for institusjoner som tar imot barn med vedtak etter barnevernsloven §§ 4-4, 6-1, 6-2 og 6-6.

*Antall institusjoner telles som antall godkjente enheter i institusjon. Dette gjelder alle typer godkjente institusjoner, både statlige, private og kommunale.  Dette tallet kan variere gjennom året ettersom noen kommer til, og noen legges ned.

**Alle barn som har opphold registreres ved hvert tilsyn. Ettersom det skal utføres flere tilsyn hvert år, vil samme barn kunne bli registrert flere ganger. Antallet er derfor høyere enn antall barn som har bodd på institusjon i løpet av året.

I 2025 ble det gjennomført 939 forskriftsfestede stedlige tilsyn i barnevernsinstitusjon. I de stedlige tilsynene som ble gjennomført, ble det avdekket lovbrudd i 106 tilfeller, tilsvarende 11 prosent. Andelen varierer mellom embetene. Mange av lovbruddene var knyttet til tilsynspakken «vern og beskyttelse», som statsforvalterne prøvde ut i 2025. Lovbruddene gjaldt blant annet bruk av tvang og begrensninger som ikke er i tråd med regelverket eller vurderinger av barnets beste.

Det totale antallet forskriftsfestede tilsyn var 1073, noe som innebærer at enkelte lovpålagte tilsyn ikke ble gjennomført. Måloppnåelsen er samlet sett høy, men varierer mellom embetene.

Statsforvalterne viser særlig til ressurs- og kapasitetsutfordringer som forklaring. Dette omfatter blant annet at det fjerde tilsynet ved enheter med krav om fire årlige tilsyn i noen tilfeller nedprioriteres, samt at stedlige tilsyn i perioder erstattes av andre oppfølgingsformer basert på risikovurderinger. Avvik forklares også med at avdelinger har stått tomme deler av året, og at enkelte planlagte besøk er gjort om til systemrevisjoner som ferdigstilles året etter.

Helsetilsynet vurderer at avvik fra kravene til gjennomføring av lovpålagte tilsyn kan innebære en risiko for at forhold i institusjonene ikke avdekkes i tide. Samtidig viser gjennomgangen at institusjonstilsyn utgjør en stor del av ressursbruken hos statsforvalterne på barnevernsområdet. Når kapasiteten er begrenset, kan dette få konsekvenser for andre tilsynsaktiviteter, herunder risikobaserte tilsyn og systemrevisjoner i kommunalt barnevern.

Dette tydeliggjør en krevende prioriteringssituasjon, der hensynet til å oppfylle volumkrav må veies opp mot behovet for å følge opp kjente risikoområder på en helhetlig måte.

Ved stedlig tilsyn skal statsforvalterne etter tilsynsforskriften § 6 kontakte hvert enkelt barn som bor på institusjon for å gi informasjon om tilsynet og retten barnet har til å snakke med statsforvalter alene dersom barnet ønsker det. Dette omfatter også barn som ikke er til stede på tilsynstidspunktet.

I 2025 bodde det samlet 2176 barn på institusjonene på tidspunktene for de stedlige tilsynene, hvorav 2100 fikk tilbud om samtale. Av disse ønsket 892 barn å snakke med statsforvalteren. I Helsetilsynets årsrapport for 2025 er det en oppsummering av hva barna beskriver i samtalene.

Det er ikke et mål at alle barn skal benytte seg av tilbudet. Det sentrale er at alle barn får et reelt og tilrettelagt tilbud om samtale, og at det er opp til det enkelte barn om de ønsker å snakke med statsforvalteren. Statsforvalterne har også kontakt med barn gjennom klagesaker og annen oppfølging utenom de stedlige tilsynene, så tallet gir ikke et dekkende bilde av hvor mange barn på institusjon statsforvalteren totalt snakker med.

I 2025 var det 33 avdelinger for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år. Totalt ble det gjennomført 38 av 62 forskriftsfestede stedlige tilsyn.

Det var 173 barn på omsorgssentrene ved tilsynstidspunktet, hvorav 168 fikk tilbud om samtale og 123 valgte å snakke med statsforvalteren. Samtaler prioriteres høyt, og det legges til rette for tolket dialog.

De fleste barna beskriver sentrene som trygge, men mange opplever belastninger, særlig knyttet til ventetid og lang botid uten avklaring. Dette vurderes som en risikofaktor, spesielt for de yngste barna.

I noen tilsyn (4) ble det avdekket lovbrudd, blant annet knyttet til bruk av tvang og begrensninger, samt bemanning og kompetanse. Samtidig peker statsforvalterne på at lang oppholdstid og begrenset tilgang på tjenester kan gjøre denne barnegruppen særlig sårbar.

Utover de planlagte tilsynene var det i 2025 totalt 139 tilsynssaker rettet mot barnevernsinstitusjoner, omsorgssentre og sentre for foreldre og barn, hvorav 134 gjaldt barnevernsinstitusjoner. Antallet økte noe fra året før.

De fleste sakene ble avsluttet med veiledning eller oversendelse til virksomheten. I 16 saker utredet og avgjorde statsforvalter om det forelå lovbrudd. I ni av disse sakene ble det konkludert med lovbrudd.

Lovbruddene gjaldt i hovedsak svikt i styring og internkontroll, herunder bemanning og kompetanse, samt mangler i rutiner og oppfølging av barns rettigheter.

Tvangsprotokollene gir informasjon om omfanget av registrerte inngrep og hvilke typer inngrep som brukes i barnevernsinstitusjoner. Klagesakene gir i tillegg informasjon om hvilke inngrep og begrensninger barn klager på, og hvordan statsforvalteren vurderer klagene.

*hentet fra SSB tabell 13939

Antallet registrerte tvangsprotokoller har økt betydelig de siste årene, fra 7 652 i 2022 til 15 223 i 2025. Antallet barn i institusjon har ikke økt tilsvarende i samme periode. Økningen i antall registrerte protokoller kan derfor ikke forklares av at flere barn har bodd i institusjon.

I våre data kan vi ikke se hvor mange barn de registrerte protokollene gjelder. Tall fra Bufdir viser imidlertid at 28 prosent av barna i barnevernsinstitusjon i 2024 var registrert med minst én protokoll for tvang i akutt faresituasjon (Bufdir, 2025³)

Merknad til tabell: Når én protokoll omfatter flere inngrep, varierer registreringspraksisen noe mellom statsforvalterne. Noen teller protokollen som én registrering, mens andre teller de enkelte avgjørelsene. Dette kan påvirke både totaltallet og fordelingen mellom ulike typer inngrep.

På landsbasis er rusmiddeltesting, tvang i akutte faresituasjoner, og innskrenkninger i bevegelsesfriheten de hyppigst registrerte typene inngrep.

Barn og foreldre kan klage direkte til statsforvalteren på enkeltvedtak og brudd på bestemmelser i barnevernsloven kapittel 10 om rettigheter og bruk av tvang i institusjon.

I 2025 behandlet statsforvalterne 794 klagesaker etter kapittelet. I én klagesak kan det inngå flere klageforhold, slik at det totale antallet klager (851) er høyere enn antall klagesaker.

Antallet klager har økt sammenlignet med 2024, og må ses i sammenheng med økningen i antall registrerte tvangsprotokoller de siste årene.

Figuren under viser hvilke bestemmelser det klages mest på, og utfallet av klagebehandlingen.

Figur 7 Antall klager på tvang og inngrep etter barnevernsloven kapittel 10, fordelt på bestemmelse og utfall.

Hva barna klager på, gjenspeiler ikke fullt ut mønsteret i antall registrerte tvangsprotokoller. Barn klager oftest på innskrenkninger og inndragning av elektroniske kommunikasjonsmidler, bevegelsesbegrensninger og tvang i akutte faresituasjoner.

Samlet sett fikk barn helt eller delvis medhold i 19 prosent av klagene. Andelen medhold er høyest i klager som gjelder tvang i akutte faresituasjoner, der barn fikk medhold i 35 prosent av sakene. Disse klagene omtales og analyseres nærmere i rapportens tema om barns klager på tvang i akutte faresituasjoner.

De siste årene har statsforvalterne også registrert klager på begrensninger innenfor omsorgsansvaret. I 2025 ble det registrert 247 slike klager, oftest knyttet til begrensninger i bevegelsesfrihet og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler. Lovbestemmelsene i tabellen nedenfor viser til hjemler som gjaldt i 2025.

Statistikken i dette kapitlet viser bredden i statsforvalternes tilsynsarbeid på barnevernsområdet. Tilsyns- og klagesakene omfatter både kommunale barnevernstjenester, statlig barnevern og barnevernsinstitusjoner, og viser at statsforvalterne mottar en stor mengde henvendelser som peker på ulike utfordringer i barnevernet.

Samtidig gir tallene alene begrenset kunnskap om hva som ligger bak utviklingen, og de kan ikke brukes til å beskrive kvaliteten i barnevernet som helhet. Noen utviklingstrekk gir likevel grunn til særlig oppmerksomhet.

Antallet registrerte tilsynssaker har økt, det er fortsatt en høy andel lovbrudd i tilsynssaker om Bufetats bistandsplikt, og omfanget av registrerte tvangsprotokoller i barnevernsinstitusjoner har økt betydelig over flere år. Barns klager på tvang og andre inngrep viser samtidig at tilsyn med barns rettigheter og rettssikkerhet i institusjon fortsatt er en viktig del av statsforvalternes tilsynsarbeid.

Samlet peker statistikken på områder som det er viktig å følge videre i tilsynet. I de neste kapitlene ser vi nærmere på noen av disse områdene, blant annet kvaliteten i barnevernstjenestenes undersøkelser, barn som venter på tiltak som følge av brudd på Bufetats bistandsplikt, og barns klager på bruk av tvang i akutte faresituasjoner i barnevernsinstitusjoner.