5. Saksbehandlingen hos statsforvalterne og Statens helsetilsyn

De mest aktuelle virkemidlene det offentlige rår over er forbud/påbud og tillatelse/fritak. Også kvalitetssikring i form av autorisasjon er et rettslig virkemiddel. Forvaltningsloven stiller generelle krav til saksbehandlingen i offentlig forvaltning, for eksempel reglene om habilitet, veiledningsplikt, taushetsplikt og konkrete regler om saksbehandlingen og klageregler. Kravene skal realisere verdier som rettssikkerhet og effektivitet. Hensynet til rettssikkerhet har først og fremst betydning i den enkelte sak, men bidrar også til å styrke tilliten til forvaltningsorganet og til forvaltningen mer allment ved at avgjørelsene oppfattes som legitime.

Med rettssikkerhet menes «den sikkerhet og trygghet som ligger i at samfunnet er regulert av rettsregler og at myndighetene håndhever dem».²⁴ Dette beskriver sentrale egenskaper ved en rettsstat, i motsetning til en stat hvor den sterkestes rett gjelder. Begrepet rettssikkerhet blir ofte en samlebetegnelse for å beskytte mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetens side og til å kunne forutberegne egen rettsstilling og forsvare sine interesser.²⁵

Tillit bygger på en subjektiv opplevelse av at andre sannsynligvis vil handle på en måte som er god og nyttig for oss, eller som i det minste ikke er skadelig. En sterk tillitskultur muliggjør en velfungerende forvaltning. Høy grad av tillit mellom borger og forvaltningen gir større aksept for forvaltningens beslutninger. Hva som skaper tillit til forvaltningen er et komplekst tema, men det er viktig å være bevisst på betydningen av å opprettholde og øke tillitsnivået. Når tilliten er brutt ned, kan den være vanskelig å bygge opp. En grunnleggende forutsetning for å kunne utøve virksomhet i helsetjenesten, er at allmennheten har stor grad av tillit både til det enkelte helsepersonellet og til helse- og omsorgstjenesten som sådan.

Hvordan saksbehandlingsprosessen oppleves, kan ha vel så stor betydning som innholdet og konklusjonen i avgjørelsene. Opplevelsen av en rettferdig saksbehandling øker sannsynligheten for at utfallet aksepteres selv om det er negativt.²⁶ Motsatt kan en saksbehandling som oppleves som urett gjøre borgerne mer skeptiske og negativt innstilt, og føre til manglende samarbeidsvilje, som i sin tur går ut over forvaltningens evne til å levere rettsriktige og gode resultater.

I løpet av de siste tiårene har innbyggerne i større grad blitt behandlet som brukere, og vi har alle høyere forventninger om å bli inkludert og motta forståelig informasjon som vi selv kan vurdere. Denne utviklingen skjerper kravet til at forvaltningen må arbeide på en måte som vi forstår og kan akseptere, noe som igjen innebærer at forvaltningen må være åpen, tilgjengelig og forståelig.  De som er involvert i saken skal behandles hensynsfullt og med respekt, og de skal oppleve å bli hørt og tatt på alvor.

Mange saksbehandlingsregler i forvaltningsloven har som formål å legge til rette for materielt riktige resultater. Dette gjelder for eksempel krav til utredning, forhåndsvarsling, aktiv informasjonsplikt og regler om innhenting og foreleggelse av opplysninger. Andre regler søker å forhindre misbruk av posisjon eller vektlegging av usaklige hensyn under saksbehandlingen, for eksempel inhabilitetsreglene og «læren om myndighetsmisbruk». Forvaltningen vil gjøre feil i noen av sine avgjørelser, og det er derfor viktig med mekanismer som gjør det mulig å rette opp slike feil. Reglene om klage, omgjøring og ugyldighet legger til rette for at gale eller uheldige avgjørelser kan endres.²⁷

²⁴ Se https://ordbøkene.no
²⁵ St.meld nr 32 (1976-77):  Rettssikkerhet i sosial og helseinstitusjoner  s. 6
²⁶ OECD 2017. Public Governance Reviews: Trust and Public Policy: How Better Governance can Help Rebuild Public Trust. s.69
²⁷ Ny forvaltningslov. NOU 2019:5

Bekymringer eller påstander om at helsepersonell har hatt en seksuell relasjon til pasient/bruker, eller utøvd grenseoverskridende seksuelle handlinger, kommer inn til statsforvalteren via telefonoppringning(er) eller skriftlige melding (er) fra flere ulike kilder som:   

• pasienten/brukeren selv eller noen som representerer denne, eksempelvis pårørende, pasient- og brukerombud eller annet behandlende helsepersonell
• helsepersonell eller arbeidsgivere melder i tråd med helsepersonelloven § 17
• politiet med hjemmel i politiregisterforskriften § 10-7, jf. politiregisterloven § 30
• medieoppslag eller tips fra andre

Henvendelser med bekymringer eller påstander om at helsepersonell har hatt en seksuell relasjon til pasient/bruker eller utøvd grenseoverskridende seksuelle handlinger ser statsforvalteren alvorlig på, og sakene prioriteres for rask igangsettelse og oppfølging, også når forholdet ligger langt tilbake i tid.

Dersom pasienten/brukeren av ulike grunner ikke klarer å skriftliggjøre sin klage eller beskrivelse av hendelsen, og heller ikke har noen som kan bistå han/henne i dette, kan statsforvalteren tilby et møte. Statsforvalteren oppfordrer pasienten/brukeren til å ha med seg en eller flere tillitspersoner under møtet. Det utarbeides et skriftlig referat etter samtalen. Noen statsforvaltere sender referatet til gjennomgang og godkjenning hos pasienten/brukeren. Møtereferatet fungerer etter dette som pasientens/brukerens/pårørendes klage. 

Ved skriftlige henvendelser har statsforvalteren klare rutiner for mottak og avklaring. Som regel tas saken først opp i egen fordelingsinstans hvor ledelsen er representert. Fordelingsinstansen fordeler saken til ett saksbehandlingsteam i avdelingen med juridisk og helsefaglig kompetanse. For å sikre nødvendig kompetanse og erfaring, er det ofte forhåndsbestemt hvilke saksbehandlere som får ansvaret for saken. Tilrådinger til saksbehandlingsteamet om hvordan forholdet bør følges opp videre kommer eksempelvis muntlig i et tilsynsforum-møte eller skriftlig i et saksbehandlingsnotat/fordelings-epost, eller en merknad i saken.

Det gjøres rutinemessig søk etter tidligere bekymringsmeldinger/saker på det aktuelle helsepersonellet i statsforvalterens eget saksbehandlingssystem, ePhorte. Det foretas tilsvarende søk i tilsynsmyndighetens felles registreringssystem, NESTOR. Her fremkommer bare konklusjonen i tidligere saker – for eksempel lovbrudd/ikke lovbrudd. Saksbehandler må ta kontakt med den statsforvalteren som har behandlet tilsynssaken for å få informasjon om hva tidligere tilsynssak har omhandlet.

Statsforvalteren baserer seg først og fremst på skriftlig saksdokumentasjon, men dersom mottatt bekymringsmelding eller klage er kortfattet og det ikke har vært avholdt noen dialog med avsender som beskrevet ovenfor, vil ofte statsforvalteren søke å opplyse forholdet nærmere i dialog før det åpnes tilsynssak mot helsepersonellet. Denne dialogen kan gjennomføres på telefon, digital plattform eller i et fysisk møte. 

Involvert helsepersonell varsles om saken i brev. Hver statsforvalter velger selv hvordan innholdet i brevet skal utformes. I varselbrevet tilbyr statsforvalteren som hovedregel et møte med helsepersonellet. Eventuelt møte avholdes som hovedregel etter at helsepersonellet har svart skriftlig i saken i henhold til pålegget fra statsforvalteren. Det varierer om helsepersonellet ønsker møte eller ikke. Dersom det avholdes møter, referatføres disse og helsepersonellet får anledning til å godkjenne referatet. Det kan være nødvendig å be helsepersonellet om ytterligere skriftlig dokumentasjon som er relevant for saksvurderingen, eksempelvis utskrift fra journal eller opplysninger fra arbeidsgiver. Praksis her varierer mellom statsforvalterne.  

Statsforvalteren bestreber å opplyse saken så raskt som mulig og slik at man får en reell oversikt over situasjonen. Når saksforholdet er vurdert opp mot aktuelt rettsgrunnlag, har statsforvalteren tre handlingsalternativer: avslutte tilsynssaken, oversendelse til Statens helsetilsyn etter nødvendig saksutredning, eller oversendelse til Statens helsetilsyn uten ferdigstillelse av saksutredningen for vurdering av suspensjon.

Det sentrale i statsforvalterens vurdering er om det foreligger alminnelig sannsynlighetsovervekt for om helsepersonellet har hatt eller har en pågående seksuell relasjon til pasienten/brukeren, eller utøvd seksuelt grenseoverskridende handlinger. Det er saksbehandlingsteamet som først tar stilling til dette, men ledelsen er alltid involvert underveis i prosessen. Vedlegget til statsforvalterens saksbehandlingsveiledning, «Momenter ved vurdering av grenseoverskridende intim atferd» er til hjelp i denne vurderingen og skal bidra til at det ikke blir utilsiktede ulikheter ved statsforvalternes saksbehandling.

Statsforvalterne har en oppfatning av at de fleste saker der en pasient eller bruker hevder at et autorisert helsepersonell har hatt en seksuell relasjon til han/henne, eller at helsepersonellet har utøvd grenseoverskridende seksuell atferd, oversendes Helsetilsynet for vurdering av administrativ reaksjon. Det kan være en alvorlig saksbehandlingsfeil å konkludere med lovbrudd uten å oversende saken til Helsetilsynet. 

Dersom statsforvalteren konkluderer med at det ikke er sannsynliggjort at helsepersonellet har begått et lovbrudd, kan det være fordi kravet til en forsvarlig saksbehandling og vurdering ikke gjør det mulig å legge til grunn pasientens eller brukerens forklaring uten annen informasjon eller dokumentasjon som støtter opp under denne. Et eksempel kan være en pasient som gjentakende ganger melder inn samme forhold, men mot ulike personer, og disse forholdene trolig kan relateres til pasientens tidligere overgrepserfaringer. Et annet eksempel er at politiet etter grundig etterforskning ikke finner bevis for anklagene mot helsepersonellet, og pasienten eller brukeren er inkonsekvent i sine forklaringer, eller ikke virker å skille mellom fantasi og virkelighet. I slike tilfeller vil det være vanskelig for statsforvalteren å konkludere med sannsynlighetsovervekt for påstandene som er fremsatt. Andre eksempler kan være der det er avdekket et klart hevnmotiv fra pasienten/brukeren mot helsepersonellet av ulike årsaker. Dersom det oppstår uenigheter internt hos statsforvalteren knyttet til sannsynlighetsvurderingen, er det ledelsen som treffer endelig beslutning om konklusjonen i saken.

Ved oversendelse har statsforvalteren vurdert og konkludert med at det er sannsynlig at det foreligger et lovbrudd som kan resultere i en administrativ reaksjon, for eksempel tilbakekall av autorisasjonen. Saksbehandlerveiledningen er styrende for oversendelse av saken til Helsetilsynet. 

Dersom statsforvalteren vurderer at helsepersonellet kan være en fare for pasientsikkerheten, sender statsforvalteren saken over til Helsetilsynet før den er ferdig utredet for vurdering av suspensjon av autorisasjon med umiddelbar virkning. Dette kan være saker der det allerede er avsagt dom i saken og tilsynsmyndighetene mener det er nødvendig å vurdere suspensjon som følge av denne.

Det skilles mellom frivillig avkall uten pågående tilsynssak og i pågående tilsynssak.

For førstnevnte plikter statsforvalteren å avklare bakgrunnen for frivillig avkall og informere helsepersonellet om konsekvensen av frivillig avkall. Etter dette må statsforvalteren oversende informasjon om forholdet til Statens helsetilsyn for videre oppfølging og registrering der.

Dersom helsepersonellet nekter å oppgi årsaken til frivillig avkall, må statsforvalteren «vurdere å innhente opplysninger eller uttalelse fra arbeidsgiver eller andre».

Når det gjelder frivillig avkall i en pågående tilsynssak, «skal saken oversendes til Statens helsetilsyn uten videre saksbehandling», men statsforvalteren plikter å blant annet legge ved alle sakens dokumenter.

Helsetilsynet besluttet i desember 2014 at alle saker mot uautorisert helsepersonell, uansett alvorlighetsgrad, skal avsluttes hos statsforvalteren. Det innebærer at statsforvalteren skal behandle tilsynssaken, eventuelt konstatere lovbrudd, gi råd/veiledning og presisere forventninger. Statsforvalteren kan også undersøke og følge opp hvordan arbeidsgiveren håndterer saken og ivaretar pasientsikkerheten. Statsforvalteren kan også anmelde saken og anbefale etterforskning dersom det er grunn for det.

Bakgrunnen for beslutningen om at slike saker skal avsluttes hos statsforvalteren var at Helsetilsynet ikke har andre reaksjonsformer enn advarsel, og at en slik mild reaksjon mot alvorlige lovbrudd vil kunne svekke tilliten til tilsynsmyndigheten fordi autorisert helsepersonell utvilsomt ville bli fratatt autorisasjonen for samme forhold. Det er heller ikke etablert et register over advarsler. Det kan være aktuelt å informere Helsedirektoratets autorisasjonsavdeling der det kan tenkes at vedkommende kan komme til å søke om autorisasjon i framtiden. Det kan også være aktuelt å oversende saken til Helsetilsynet for begjæring av offentlig påtale for brudd på helsepersonelloven i tillegg til administrative reaksjoner. ²⁸

²⁸ Statens helsetilsyns hjemmel til å begjære offentlig påtale bortfaller som følge av endringer i straffeprosessloven. LOV-2021-06-18-122. Endringslov til straffeprosessloven.

Før oversendelse har statsforvalteren gjennom sin saksbehandling vurdert om det er sannsynlig at det har vært en seksuell relasjon mellom helsepersonell og pasient eller andre seksuelt grenseoverskridende handlinger.  Det er konkludert med at helsepersonellet har brutt helselovgivningen. Oversendelsen skjer når statsforvalteren mener det i tillegg må vurderes om det skal reageres med advarsel, begrensning i autorisasjonen eller tilbakekall av autorisasjonen som helsepersonell. Saken skal med andre ord allerede være godt dokumentert og vurdert når Helsetilsynet starter sin behandling. 

Saksbehandlingen i Helsetilsynet følger saksbehandlingsveilederen for tilsynssaker. Saken fordeles internt til riktig avdeling og derfra videre til aktuelle saksbehandlere, det vil si en juridisk saksbehandler og en helsefaglig saksbehandler. Saksbehandlerne gjennomgår saken og legger som hovedregel saken fram på et åpningsmøte, som er et drøftingsmøte for nye tilsynssaker. Formålet med åpningsmøtene er å påse at saken så fort som mulig kommer inn i et tilsynsmessig riktig spor. I åpningsmøtet tas det som hovedregel stilling til hvilken administrativ reaksjon som er aktuell å varsle helsepersonellet om. Det kan også konkluderes med at saken sendes tilbake til statsforvalteren eller avsluttes uten at det orienteres om mulig administrativ reaksjon.

Saksbehandlingen i Helsetilsynet følger hovedregelen om skriftlig saksbehandling i offentlig forvaltning. Det betyr at det innhentes skriftlig dokumentasjon dersom det som allerede er oversendt ikke er tilstrekkelig. I tillegg tilbys helsepersonellet et møte med Helsetilsynet der vedkommende kan belyse saken. Tilbud om møtet er begrenset til saker der det er aktuelt å tilbakekalle en autorisasjon.

Ved saksbehandlingen av denne sakstypen anvendes omtalte vedlegg til saksbehandlerveilederen, «Momenter ved vurdering av grenseoverskridende intim atferd», som er samme verktøy som statsforvalteren skal bruke i sine vurderinger. Overordnet beskriver notatet fem områder ved saken som bør vurderes:

• helsehjelpens art, omfang og kvalitet
• grenseoverskridelsens art og omfang (fysisk, seksuell, m.m.)
• personell/pasient-relasjonen – art og omfang (asymmetri m.m.)
• pasientens sårbarhet (psykiske lidelser, rus, overgrepserfaringer m.m.)
• skadepotensial

Vedlegget har også en oppsummerende momentliste som kan fungere som et praktisk verktøy i hver enkelt sak, og som gjør at man kan vurdere hver enkelt av de totalt 32 momentene som eksempelvis skjerpende eller formildende momenter i vurderingen av handlingene/hendelsene i tilsynssaken. Momentlisten ser også på vurderinger av helsepersonellets håndtering av sin grenseoverskridende atferd (om vedkommende eksempelvis informerer arbeidsgiver), gjentakelsesfare og egne forhold som bør vurderes ved søknad om ny autorisasjon.

I tillegg til beskrivelsene i vedlegget må saksbehandlerne, i særdeleshet helsefaglig saksbehandler, ta i bruk relevant kunnskap om grenseoverskridelser, rollesammenblanding og utøvelse av vold og overgrep (både forståelse av helsepersonellet og opplevelse for pasient/bruker). Behovet for kunnskap kan også berøre områder som traumeforståelse, psykiske lidelser og rusmiddelmisbruk.

Behandlingen av søknader om ny eller begrenset autorisasjon følger saksbehandlingsveileder og vurdering av kriterier som er omtalt i rundskriv IK-2/2017²⁹. Vedlegget til saksbehandlingsveilederne viser også til enkelte av disse momentene, men da til en tidligere utgave av rundskrivet (IK-1/2009).

Beskrivelse av brukerinvolvering under saksbehandlingen både hos statsforvalteren og i Helsetilsynet er gitt i kapittel 6.2. Anbefalinger knyttet til brukerinvolvering i punkt 6.2.4.

²⁹ Informasjon til deg som har mistet din autorisasjon eller som har gitt frivillig avkall på den. Rundskriv IK-2/2017 Helsetilsynet.no

Det ligger utenfor gruppens mandat å vurdere om saksbehandlingspraksisen hos tilsynsmyndigheten er i henhold til forvaltningslovens bestemmelser, men vi har likevel valgt å ta med noen observasjoner og betraktninger rundt det vi mener er fundamentet for den generelle tilliten til at de beslutningene som tilsynsmyndigheten tar, er riktige og at rettssikkerheten for de som er involvert, er ivaretatt.

De fleste tilsynssaker starter hos statsforvalterne. Arbeidsgruppen har ikke gjennomgått saker som ikke er oversendt for å vurdere om statsforvalterne har en riktig forståelse av regelverk og sannsynlighetsvurdering, eller om det er saker som burde vært oversendt som ikke er det. Tall innhentet fra statsforvalterne i perioden 1. januar 2010 til 31. desember 2020 viser at det er 83 saker som ble avsluttet på regionalt nivå. 19 saker (ca. 23 %) omhandlet uautorisert helsepersonell som ikke skulle vært oversendt. Det er med andre ord 64 saker over en periode på 10 år der statsforvalteren har besluttet å ikke oversende saken til Helsetilsynet for vurdering av administrativ reaksjon. Dette er et så lavt antall at arbeidsgruppen ikke er særlig bekymret for at det er saker som skulle vært oversendt. Som ledd i et arbeid for større likhet og ensartet praksis imellom statsforvalterne, kan det likevel være nyttig, som oppfølging av dette arbeidet, å se nærmere på vurderingene som er gjort i disse sakene.

På bakgrunn av statsforvalternes beskrivelse av egen praksis, ser arbeidsgruppen at det bør vurderes en egen gjennomgang for å påse at det ikke er uønsket variasjon eller ulikheter i saksbehandlingen som kan svekke tilliten til tilsynsmyndigheten.   

Det er viktig at alle statsforvaltere organiserer mottak av muntlige henvendelser på en slik måte at de som melder inn en bekymring eller klage over telefon, får snakke med saksbehandlere som har erfaring med slike saker og som gir informasjon og veiledning på en lik måte. Denne sakstypen er sensitiv for de som er berørte, og det er derfor ekstra viktig å bli møtt med respekt og få tydelig og ivaretakende informasjon fra saksbehandlere som har kunnskap om og erfaring fra slike saker.

Gjennomgangen viser at helsepersonellet får anledning til å komme med sin redegjørelse muntlig hos noen statsforvaltere, mens andre nærmest aldri åpner for dette. Saksbehandlingen i det offentlige er skriftlig, men det kan være nødvendig med muntlig informasjonsoverlevering på telefon eller i et møte.  Prioritering er viktig for å bruke ressursene riktig og for å ha en så kort saksbehandlingstid som mulig. Vi anbefaler skriftlige kriterier for når helsepersonellet skal få anledning til personlig møte med saksbehandler hos statsforvalteren, og disse kriteriene bør være de samme hos alle statsforvaltere.

Brevene som sendes helsepersonellet med varsel om igangsatt tilsynssak kan med fordel standardiseres så langt det er mulig. Dette vil både skape tillit, lette saksbehandlingen og fremme likebehandling. Det må skilles tydelig mellom hva helsepersonellet plikter å uttale seg om, og hva de frivillig redegjør for. Det er også viktig å være presis om hva som trengs av opplysninger om pasienten, for at helsepersonellet ikke oversender mer informasjon om pasienten enn det som er nødvendig og aktuelt for pågående sak.

Dersom det er opplysninger i saken om at forholdet er politianmeldt, eller saken allerede er under etterforskning, er det viktig å avklare med politiet om statsforvalteren skal avvente å kontakte helsepersonellet til politiet for eksempel har avsluttet sine innledende undersøkelser eller avhør.

Arbeidsgruppen registrerer at det ved vurderingen av saken varierer mellom statsforvalterne om de bruker vedlegget til saksbehandlingsveiledningen - «Momenter ved vurdering av grenseoverskridende intim atferd». Vi mener dette må brukes systematisk og vurderingene dokumenteres fordi det det vil skape forutsigbarhet, redusere ulikhetene og gjøre saksbehandlingen mer effektiv og kunnskapsbasert.

Når statsforvalteren mottar en sak, er det vanskelig å få rask oversikt over hendelser eller klager helsepersonellet har vært involvert i andre steder og som kan gjenfinnes i saker hos andre statsforvaltere. Dette kan for eksempel være helsepersonell som reiser rundt på oppdrag fra bemanningsbyrå. Selv om det ikke har resultert i administrative reaksjoner, kan opplysningene være relevante ved senere klager. Med utgangspunkt i både pasientsikkerheten og tilliten til tilsynsmyndigheten, er det ønskelig med tekniske løsninger og verktøy som gir informasjon og oversikt, uansett hvor helsepersonellet befinner seg geografisk. Det bør vurderes om det er mulig å registrere mer utfyllende informasjon innenfor begrensningene som Personvernforordningen (GDPR) setter.

Selv om prinsippet om skriftlig saksbehandling også gjelder for Helsetilsynet, er det etablert en praksis der helsepersonellet som står i fare for tilbakekall av autorisasjonen, tilbys et møte med Helsetilsynet for å legge fram sine synspunkter muntlig. Dette er en utvidelse av den begrensede samtaleretten helsepersonellet har som part etter forvaltningsloven³⁰. Dersom en part ber om møte før saken avgjøres, må forvaltningsorganet ta stilling til om dette skal imøtekommes. Praksis i Helsetilsynet er at helsepersonell, der det vurderes tilbakekall av autorisasjonen, tilbys et møte, uten at helsepersonellet spesifikt har bedt om en samtale og uten at Helsetilsynet har vurdert om møte er nødvendig for å opplyse saken før det tas en beslutning.

Det fremgår av den interne rutinen for møter med helsepersonell,³¹ at hovedformålet med møtene er at helsepersonellet skal få anledning til å gi en muntlig uttalelse og dermed større anledning til å forklare seg/opplyse saken. Møtet skal ikke erstatte den skriftlige saksbehandlingen, men er et tillegg til det som innhentes av skriftlig dokumentasjon og informasjon. 

Følgende informasjon sendes ut i alle saker der det vurderes tilbakekall av autorisasjonen: 

«Tilbud om møte med Statens helsetilsyn

Statens helsetilsyn har skriftlig saksbehandling. I saker hvor vi vurderer tilbakekall av autorisasjon, tilbyr vi likevel helsepersonellet et møte med Statens helsetilsyn. Hovedformålet med møtet er å gi helsepersonellet anledning til å forklare seg muntlig. Dersom du ønsker et slikt møte, ber vi deg gi beskjed innen fristen på tre uker. Du kan møte personlig i Statens helsetilsyn eller til et video- eller telefonmøte fra kontoret til Statsforvalteren i ditt bostedsfylke. Du kan møte sammen med en annen person, for eksempel en advokat. Møtet skal ikke erstatte den skriftlige saksbehandlingen, og vi ber deg sende inn skriftlig uttalelse og eventuell annen dokumentasjon til saken i forkant av møtet.»

Muntlige samtaler med saksbehandlere i forvaltningen er ressurskrevende. Møter er ekstra krevende fordi det legger beslag på tjenestepersoners tid og kapasitet. Arbeidsgruppen har stor forståelse for at det er inngripende og alvorlig for helsepersonell å bli fratatt autorisasjonen, men vi mener hensynet til raskere saksbehandling og avgjørelse av saken er viktig. Samtaler med helsepersonell kan utfordre tilliten til en upartisk og transparent saksbehandlingsprosess hos tilsynsmyndighetene.

Statsforvalteren har som regel, i disse sakene, konkludert med lovbrudd før saken oversendes Helsetilsynet. Helsetilsynet erfarer at møtet med helsepersonellet sjelden gir ny informasjon i saken. Rettssikkerheten til helsepersonellet er godt ivaretatt gjennom de ordinære saksbehandlingsreglene og en klageordning. Det er viktig for alle involverte at saken får en korrekt, men også rask avgjørelse. Det er svært belastende å vente på konklusjonene i saker som dette, og lang saksbehandlingstid kan få betydning for pasienten/brukerens mulighet til å bearbeide det som har skjedd og komme videre. 

³⁰ LOV-1967-02-10. Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 11d
³¹ Rutine for møter med helsepersonell som risikerer å miste sin autorisasjon. Styrende dokument, sist vedtatt 1.4.2020 Losen (Helsetilsynets intranett)

• Det bør utarbeides kriterier for statsforvalternes møter med helsepersonell i tilsynssaker.
• Det bør utarbeides standardformuleringer som kan brukes når helsepersonellet varsles om tilsynssak og pålegges uttalelse og utlevering av dokumentasjon.
• Statsforvalterne bør bruke vedlegget til saksbehandlingsveiledningen - «Momenter ved vurdering av grenseoverskridende intim atferd». Momenter i saken som har hatt betydning for vurderingen må dokumenteres.
• Helsetilsynet bør vurdere å endre sin praksis med å tilby helsepersonell møte med saksbehandlerne i saken.